Det er med stor interesse jeg leser Vårt Land for tiden. Her skrives mye om prosesser i ulike menigheter og kirker, ikke minst når det gjelder hvordan ulike kristne trossamfunn ønsker å forholde seg til homofile. Det er mitt fokus her. Ulike menigheter og kirkesamfunn har til dels ganske omfattende prosesser før de lander på justeringer eller endringer.
Vi har lest blant annet om hvordan Frikirken, Misjonskirken og Baptistsamfunnet har arbeidet og arbeider med spørsmålet om homofili, og vi har også nå nylig lest om Pinsebevegelsen sentralt som veileder sine ledere om hvordan de skal forholde seg til homofile. Blant de evangelisk frikirkelige, med unntak av metodistene på verdensbasis, ser det meste i Norge foreløpig ut til å gå i en ganske konservativ retning. Og selv om jeg med en del andre ønsker en mer progressiv og med det inkluderende utvikling, skal flere kirkesamfunn, med mulig unntak av Pinsebevegelsen (som ikke ser ut til å ha hatt en omfattende prosess), uansett ha anerkjennelse for at de har prosesser angående dette og drøfter homofili-spørsmålet på alvor.
Vanskeligere for homofile å delta
For meg selv som har levd mye av mitt kristne liv innenfor Pinsebevegelsen er det tankevekkende å se hvordan Pinsebevegelsens konservative syn tilsynelatende opprettholdes og at en her faktisk blir enda tydeligere på hva som skal gjelde for de som for eksempel ønsker å lede lovsang, møter og nattverd. Nå handler det altså ikke bare om hvem som kan være pastorer eller forkynnere, men Pinsebevegelsen ser ut til å konsolidere sitt konservative homofilisyn og gjør det faktisk vanskeligere for homofile å delta i menighetslivet. Det blir derfor også stadig verre, tenker jeg, å se hvordan homofile skal kunne oppleve seg velkomne og inkludert i pinsemenigheter.
Til tross for at pinsemenighetene er selvstendige menigheter som egentlig skal kunne ha mye selvbestemmelse, ser det ut til at menighetene får lite valg fremover hvorvidt de ønsker å følge veiledningen eller ikke som ekskluderer homofile (i tillegg også samboende heterofile som homofile) fra oppgaver som å lede lovsang, møter og nattverd. Hvis den enkelte menigheten vil velge en noe annen vei og utvise i praksis en mer inkluderende holdning, for eksempel ved å la en (praktiserende/åpen) homofil lede lovsang, er signalet at denne menigheten i praksis stiller seg utenfor Pinsebevegelsen.
Skjule legningen for å lede lovsang?
I tillegg vil dette bety at mennesker som ikke ønsker å miste felleskapet sitt i for eksempel en pinsemenighet fortsetter å skjule sin homofile legning og praksis. Flere ønsker kanskje ikke å miste muligheten til å for eksempel synge i lovsangsteamet, og må da heller velge å tie om sin egen identitet. Dette vil ikke bare være uheldig, men kan medføre både tap av selvrespekt og svekke ærligheten og ektheten i det kristne fellesskapet.
Selv har jeg valgt et tydelig standpunkt. For å si det enkelt: alle med, alle inkludert, homofile og heterofile kan alle ha alle oppgaver i menigheten. Jeg vil utfordre den enkelte til å stille seg spørsmålet: på hvilken måte kan lovsangen svekkes eller bli mindre troverdig og sann hvis en homofil leder den eller er med i lovsangsteamet? For meg blir det til syvende og sist nesten absurd at Pinsebevegelsen sentralt ønsker å forhindre at dette skjer i menighetene. Lovsangen er svært sentral og viktig ikke minst i pinsemenighetene, og noen vil da kanskje si at nettopp derfor skal noen være ekskludert fra å bidra eller lede den. Jeg velger å tenke motsatt.
Er det ikke en sunn selvkjærlighet kristne forsamlinger burde hjelpe mennesker å utvikle, fremfor å bidra til selvforakt?
Jeg har sett hvor mange mennesker som har hatt glede av å synge i lovsangsteam. At da en homofil kristen som ønsker å være sann, aksepterende og ekte i forhold til sin identitet ikke skal kunne få være med i en slik sammenheng, ei heller ha flere av de andre oppgavene i menigheten vil, etter mitt syn, kunne oppleves svært livshemmende og bidra til selvforakt. Å kunne følge det kristne budet om å elske Gud og sin neste som seg selv, betinger nettopp det at en evner å elske og akseptere seg selv. Er det ikke en sunn selvkjærlighet kristne forsamlinger burde hjelpe mennesker å utvikle, fremfor å bidra til selvforakt?
Seksuell omgang mellom samme kjønn
Parallelt med homofilidebatten er det interessant å lese nyhetsstoff i Vårt Land som handler om teologi, bibelforståelse og bibeloversettelse, inkludert oversettelsene av de få versene i GT og NT som omtaler seksuell omgang mellom mennesker av samme kjønn. Det er svært tankevekkende at oversettelser har påvirket andre oversettelser, og at vi alltid vil kunne stå i fare for blant annet å bruke våre kulturelle briller og andre briller til å fortolke tekster. Fokus på bibeloversettelse har vist oss at vers og tekster, ikke minst fra gamle kilder, ofte er komplekse å fortolke, og at en oversettelse i vår tid nettopp alltid er nettopp det, en oversettelse farget av vår tids språklige, kulturelle og teologiske forståelse.
Et eksempel som ikke direkte handler om seksuell legning, men som viser hvordan bibeloversettelse kan påvirke oppfatningen ganske tydelig er 1.Mosebok 5,2 som ofte siteres «til mann og kvinne skapte han dem», fremfor en mulig likeverdig oversettelse som kunne ha vært «til mannlig og kvinnelig skapte han dem». Jeg tenker at kompleksiteten i bibeloversettelse i seg selv burde påvirke til stor ydmykhet og øke evnen til nyansering fremfor skråsikkerhet i påstander omkring tema som for eksempel homofili.
Jeg tenker at kompleksiteten i bibeloversettelse i seg selv burde påvirke til stor ydmykhet og øke evnen til nyansering
«Gud elsker synderen, men hater synden»
For en tid tilbake skrev jeg et leserinnlegg i Dagen, blant annet som respons på en svensk pinsepastors uttalelser som støttet en inkludering av homofile i lederroller i menighetene. Jeg skrev at det nå vel var på tide at også Pinsebevegelsen i Norge inkluderte praktiserende homofile. Det ser så langt ut til at Pinsebevegelsen går i motsatt retning. Jeg forferdes fortsatt over den klassiske formuleringen som vi nok kan hører varianter av også i dag relatert til «homofil praksis» og eventuelt «andre synder» i tillegg, at «gud elsker synderen, men hater synden».
Når da syndsforståelsen i praksis ender med å inkludere en viktig del av et menneskes identitet, ens seksuelle legning, kan det bli svært problematisk, ikke minst for enkeltmennesket. Og mens noen kirker, i alle fall på verdensbasis, strekker seg i retning av mer inkludering og aksept, er jeg er redd for at Pinsebevegelsen, ikke minst i Norge, forsterker det budskapet som ofte ble forkynt i min barndom, at det handler om «vi og dem», «vi og verden», «vi som er innenfor og de som er utenfor eller frafalne». Dette er en fremstilling jeg håper vi snart kan legge bak oss. Jeg tror dette kan ha bidratt til falsk ydmykhet, arroganse og ja til selvforakt både innenfor og utenfor menighetene. Vi er jo alle skapt i Guds bilde av den samme Gud.
Troen endrer seg gjennom livet
Til sist vil jeg takke Vårt Land ikke bare for fokus på kirkenes utvikling i forhold til homofilispørsmålet, men også for fokus på menneskers liv og trosreise. Da tenker jeg blant annet på artikkelen lørdag 8.juni som handlet om dekonstruering og utvikling av og i tro. For noen oppleves ord som dekonstruering fremmed og kanskje negativt, men Vårt Land evner gjennom de personlige eksemplene å peke på at det ofte ikke er negativt, men at det for mange handler om at troen gjerne endrer seg gjennom livet, når en lever ærlig med seg selv og det livet en erfarer.
Min tro har også utviklet seg eksempelvis i en mer kontemplativ retning og jeg har nok færre sikre svar enn før. Det opplever jeg likevel er en tro som bærer meg bedre og som tåler mer i møte med livet slik det er. Holdninger, innsikt og forståelse endrer seg også gjennom livet, og for noen kan dette bety at en tenker nytt om spørsmål som ofte har hatt ganske absolutte og kanskje til dels enkle svar i konservative sammenhenger.
Vi trenger helst Ikke flere regler for hvordan vi i egentlig i praksis kan stenge ute eller stanse homofile fra innflytelse
Jeg nevner dette fordi nettopp den personlige trosutviklingen har betydning for hvordan vi leser Bibelen, hvordan vi oppfatter andre mennesker og oss selv, og kanskje også hva vi tenker om aksept og inkludering. For noen oppfattes slike trosendringer som at noen blir frafalne (fordi disse «frafalne» forsvant fra menigheten), mens for andre handler denne tros-utviklingen om å tenke grundig over sin tro, bibel, relasjon til Gud, og faktisk ta hele sitt og andres liv og menneskelighet på dypeste alvor.
Det er med forsiktig optimisme at jeg håper at inkluderingen av homofile med tiden, vil gjelde i praksis i stadig flere kristne forsamlinger, inkludert i Pinsebevegelsen. Vi trenger kirker med ulike uttrykk, men ikke kirker som ekskluderer og fratar mennesker muligheter og oppgaver på grunn av identitet. Vi trenger helst Ikke flere regler for hvordan vi i egentlig i praksis kan stenge ute eller stanse homofile fra innflytelse og reell plass i den kristne menigheten, men heller «regler» for hvordan den kristne forsamlingen i praksis kan inkludere alle, både homofile og heterofile. Alle med, alle inkludert, alle kan ut ifra gaver og evner ha lederoppgaver og andre oppgaver i de kristne kirkene.
