Lerø kjøper Ottosens narrativ

Redaktør Magne Lerø har skrevet om «Offermaktens grep om Misjonssambandet» (Vårt Land 30. april). Jeg vil her trekke frem tre oppsiktsvekkende forhold med artikkelen:

Ad utviklingen i Misjonssambandet: Lerø skriver: «Misjonssambandet er ikke ikke til å kjenne igjen.» – Jo, nå er tonene til å kjenne igjen fra 2009, da daværende generalsekretær Tulluan i etterkant av, og som Misjonssambandets respons på den omtalte misjonærbarnundersøkelsen, kom med en sterk, offentlig beklagelse for det misjonærbarna har vært utsatt for, og som nå – 15 år senere – er gjentatt minst like tydelig, og endelig følges opp med handling.

Det er påfallende at Lerø i sin oppsummering av Misjonssambandets utvikling ikke bare utelater å si noe om dette, men også om hvem som har hatt ansvaret for at dette ikke har blitt fulgt opp tidligere og for Misjonssambandets håndtering av rettssaken. Til opplysning hadde hovedstyret én og samme leder i perioden 2009-2018, samme generalsekretær 2010-2022, og samme personalleder fra 2011–2023. Opplevelsen av dårlig håndtering av personalsaker har vært såpass sterk også innad i Hovedstyret (HS), at det også har kommet til uttrykk i media, senest i et innlegg av tre tidligere HS-medlemmer i Dagen nylig. Enkelte har også gått ut av styret.

I sine to rapporter i 2020 og 2022 pekte kontrollkomiteen på kritikkverdige forhold knyttet til behandlinger av varslinger og ledelsesutfordringer i organisasjonen. Det er oppsiktsvekkende at Lars Gaute Jøssang, som satt som HS-leder i den perioden hvor misjonærbarnsaken ikke ble fulgt opp slik lovet, hvor rettssaken pågikk, og hvor mange andre varslinger ikke ble behandlet, nettopp var den som sørget for at forslagene fra komiteen av generalforsamlingen ble betydelig dempet, ved, etter min mening, feilaktig å påstå at kontrollkomiteen/protokollkomiteen hadde gått ut over sitt mandat.

Alt dette synes å ha gått Lerø hus forbi, men han uttrykker seg i ordelag som om han er tilstrekkelig informert. Det er med andre ord utviklingen i perioden 2009–2022 som reflekterer manglende gjenkjennelse av Misjonssambandets intensjon i 2009.

Ledelsesforhold

Manglende problematisering av forholdet mellom en informasjonsleder og en organisasjons øverste ledelse: Det er oppsiktsvekkende at Lerø ikke problematiserer avtroppende informasjonsleders manglende rolleforståelse og illojalitet til sin egen ledelse slik det har kommet til uttrykk gjennom utspill i media i den senere tid, men også i forbindelse med forrige generalsekretærs avgang i 2022. I andre sammenhenger ville noe slikt ha vært oppsigelsesgrunn.

En organisasjon er ikke tjent med en informasjonsleder som er på kollisjonskurs med sin egen ledelse når det gjelder hva organisasjonen står for, og de ansvarliges påfølgende sakshåndtering og beslutninger. Det er altså ikke slik at Misjonssambandets nåværende ledelse er på kollisjonskurs med informasjonslederen og den tidligere ledelsen – nei, de holder på å rette opp skuta og kursen i henhold til det som var intensjonen i 2009. Det må en informasjonsleder forholde seg til. Jeg vil påstå at det vil være oppsiktsvekkende hvis Lerø, med sin bakgrunn innen ledelsesfeltet, bestrider dette.

Ikke en god analyse

Lerø sier selv i et tilsvar i kommentarfeltet under artikkelen på Vårt Lands Facebook-side at artikkelen er en analyse. Da vil jeg hevde at hans analyse vitner om dårlig håndverk. En valid analyse kan ikke legge til grunn at informasjonslederens narrativ er det sanne. Det er noe Lerø synes å se helt bort ifra, og til alt overmål uttrykker han seg i stedet i sterke og ufine ordelag mot dem som endelig har fått oppreisning, stiller seg kritisk til informasjonslederens kritikere i sakens anledning og kritikkens innhold.

Han går også langt i å insinuere at hovedstyret må «please» disse, med Sendt bort i spissen, for å få ro i organisasjonen. Han ser altså ut til å se helt bort fra at det ledelsen nå faktisk gjør er å ta tak i det som var lovet i 2009.

Rettssaken

Når det gjelder avtroppende informasjonsleders tilstedeværelse under rettssaken i 2009 virker det i Lerøs omtale som at Ottosen var der under hele rettssaken, og legger til grunn hans fortelling fra dagene.

Men Espen Ottosen skriver i innlegget som nå er avpublisert, at han kun var til stede på rettssaken én av dagene. Samtidig kjenner han «behov for korrigere og nyansere viktig informasjon om rettssaken».

Det er påfallende at hans beskrivelse skiller seg fra beskrivelsene til andre, som var til stede under hele rettssaken. Blant andre journalist Janne Hagen i Stavanger Aftenblad, som gir en helt annen beskrivelse av rettssaken enn det avtroppende informasjonsleder gjør. Nettopp fordi det er informasjon og dokumentasjon som forteller en annen historie enn informasjonslederens, har han fått kritikk av mange for å tilsløre og omskrive fakta.

En organisasjon er ikke tjent med en informasjonsleder som er på kollisjonskurs med sin egen ledelse når det gjelder hva organisasjonen står for, og de ansvarliges påfølgende sakshåndtering og beslutninger

Lerøs artikkel kan derfor ikke sies å være noe annet enn forfatterens meningsytring basert på Espen Ottosens narrativ som sannhet og en tilsidesetting av all informasjon som sier noe annet. Som analyse mener jeg den ikke har validitet på grunn av mangelfullt informasjonsgrunnlag, en solid porsjon bias, og manglende utsjekk av fakta/faktafeil.