Offermaktens grep om Misjonssambandet

Misjonssambandet er ikke til å kjenne igjen. I årtier har misjonsorganisasjonen vært preget av enighet utad, lojalitet mot ledelsen og med stor evne til å holde konflikter og uenighet internt. Det har vært enighet om at misjonen ikke er tjent med å eksponere indre splid og spenninger utad.

De siste fem årene har Misjonssambandet havnet i den motsatte ytterligheten. Interne stridigheter brettet ut i et hundretalls avisartikler. Det endte med at ledelsen tapte maktkampen.

Det som skjer, kan ikke forklares med at uenighet til slutt koker over når det legges lokk på. Forklaringen er heller ikke at ledelsen har opptrådt spesielt uklokt eller uforsvarlig.

Misjonssambandet er barn av sin tid. Det vi har sett utspille seg, skjer i varierende grad i andre organisasjoner og i offentlig sektor. I mindre grad i bedrifter, for her skjærer som regel ledere og eiere igjennom før konflikter får vokse ut av kontroll.

Nå et felles mål

Offentlig sektor, styrt av politikere, og frivillig sektor styrt av tillitsvalgte og medlemmer vil det beste. De er preget av dagens idealiserte tenkning om ledelse, arbeids- og organisasjonsliv basert på forestillingen om at alle vil bidra konstruktivt til å nå felles mål.

I forrige uke fikk plattformen for ledelse i offentlig sektor en ny utgave. Dette er rørende lesning. Det står ikke noe her som ikke alle er enige i. Det er idealisme og optimisme satt i system.

Det er en slags kollektiv enighet om at ingen må føle seg såret eller tilsidesatt

Grunnen til at det er krevende å samle seg om oppgjør i ettertid, bidrar den franske filosofen René Girard til å kaste lys over. I sin bok Syndebukken peker han på at det er en sentral bibelsk tanke at det skal tas hensynet til de svake og ofre. Girard er samtidig opptatt av begrepet offermakt («victim power»).

Offermakt

Ofre kan få betydelig oppmerksomhet og støtte i dagens samfunn hvor det legges stor vekt på hva mennesker føler og hvor det er en slags kollektiv enighet om at ingen må føle seg såret eller tilsidesatt. Offermakt brukes av den som er rammet eller av de som hevder de taler ofrenes sak.

Offermakt kan virke splittende fordi det gjennom en dialog kan skapes forventninger som neppe kan innfris.

Kravet er at Espen Ottosen skal å gi seg, bøye seg, ikke si det han mener, men godta at ofrene og de som støtter dem får siste ord

Når offermakt blir knyttet til metoo-bølgen, oppstår det et krav om at det skal få konsekvenser for den som er årsak til urett eller overgrep. Noen må stilles til ansvar. I den emosjonelle settingen som lett oppstår er det lett for at en syndebukk blir utpekt.

Det er krevende å nå fram med en rasjonell tilnærming slik ledelsen i Misjonssambandet har gjort, og måtte gjøre i en rettssak. De berørte er den dag i dag provosert over at Espen Ottosen, som faktisk var til stede ved rettssaken for 11 år siden, nyanserer og forsøker å oppklare misforståelser. Kravet er at han skal å gi seg, bøye seg, ikke si det han mener, men godta at ofrene og de som støtter dem får siste ord.

Den nye generalsekretæren har valgt den linjen. Ottosen pakker sammen og slår seg ned i Dagen.

Nye jobber i organisasjonen

Misjonssambandet har brukt flere millioner på å undersøke om generalsekretær Øyvind Åslands opptreden og håndtering av varsler holdt mål. Ekspertene fant ikke noe å kritisere ham for. Kritikerne slo seg ikke til ro med det. Han ble presset til å trekke seg i 2022 og har nå en annen stilling i organisasjonen.

Det er det tillitsvalgte som reagerer på. Oppfatningen er tydeligvis at han har sluppet for billig unna.

Misjonssambandet har brukt nok av innsamlede midler på strid og splid

Siri Myklebust som har varslet om det psykososiale miljøer ved Kvitsund Gymnas, sier til Vårt Land 10. april at det er «rystende» at Kari Margrethe Solvang, tidligere HR-leder som har hatt med misjonærbarnsaken å gjøre, har fått seg ny jobb ved Fjellhaug internasjonale høgskole. Her er tanken tydeligvis at syndebukker skal ut av organisasjonen, ikke få nye oppgaver.

Om striden i Misjonssambandet er over, vil avhenge av hva Sendt bort, støttegruppa for misjonærbarna, ber om eller krever. Generalsekretær Gunnar Bråthen leter etter kompromisser som kan skape ro.

Nok midler

Kvinnen som tapte rettssaken hun anla mot Misjonssambandet for 11 år siden, har nå fått 750.000 kroner i oppreisning. Det samme har Gunnar Hansen som i mange år har stått i spissen for misjonærbarna, fått. Slik kan det ikke fortsette. De har brukt nok av innsamlede midler på strid og splid.

Det er kanskje best og nødvendig at Øyvind Åsland, Espen Ottosen og Kari Margrete Solvang har trådt ut av sine posisjoner. Det kan også være starten på en prosess der misjonsgiganten ender opp som en blek skygge av det de en gang var.