I innlegget «Skal fortapelsen begraves?» (VL 23.2) refererer Misjonssambandets Jon Kvalbein til den lutherske trosbekjennelsen Augustanas kapittel XVII – som «fremhever troen på Kristi gjenkomst til dom og fordømmelse av de ugudelige til evig pine».
Konservative predikanter som Kvalbein og teologer som Ole Hallesby understreker alvoret i læren om helvete. Konsekvensen av dette har ført til at mange har levd med frykten for evig straff og fortapelse. Troen på et evig helvete har vært et mareritt for mange og den har sittet dypt i dem med fantasiens marerittaktige narrative angst, noe som har preget dem resten av livet. Mange har mistet sin barnetro av denne forkynnelsen. Hvor ble det av den Jesus som sa noe om hva de som bærer tunge byrder kan gjøre?
Alternativt perspektiv
Det finnes et annet alternativt perspektiv: Læren om apokatastasis panton, alle tings gjenopprettelse. Her ligger håpet om frelse for alt Gud har skapt. Det er ikke dermed sagt at dette fjerner Dommens dag og det endelige oppgjøret, men da møtes vi til slutt med «min nåde er deg nok» (2 Kor. 12, 9a).
Dette gir et annet perspektiv enn Augustanas stummende mørke. Denne læren har blitt forsvart av tidlige kirkefedre som Gregor av Nyssa og andre. Den gir håp om en universell forsoning i Guds uendelige kjærlighet. Apokatastasis panton utfordrer tanken om evig straff og understreker dette håpet om frelse, i lys av troen på et evig helvete på den ene siden og apokatastasis på den andre. Da oppstår spørsmål om Guds natur, menneskets skjebne og naturens frelse.
Dette utfordrer ideen om en Gud som utelukkende handler ut fra rettferdighet og straff og i stedet fremhever hans overveldende kjærlighet og ønske om forsoning
Tilhengerne av troen på et evig helvete ser på det som et sted for ubeskrivelig lidelser, hvor de «ugudelige» blir straffet for all evighet. Disse argumenterer ofte med at Guds rettferdighet krever en konsekvent straff for syndige handlinger og at evig straff er en nødvendig del av Guds plan for rettferdighet.
På den annen side står altså apokatastasis, ideen om den universelle forsoningen. Denne læren har også blitt forsvart av store nåtidsteologer som Hans Urs von Balthasar, Paul Evdokimov, St. Sophrony (Sakharov), og Kallistos Ware. De hevdet at Guds kjærlighet og barmhjertighet til slutt vil føre til at alle skapninger blir gjenforent med Guds ubegrensede kjærlighet og med hans evne til å redde selv de mest «ugudelige sjeler» som er skapt i Guds bilde.
Guds medfølelse
I lys av troen på et evig helvete eller troen på motsatsen apokatastasis, kan et forsvar for sistnevnte utvikles fordi det tilbyr et mer inkluderende og barmhjertig syn på Gud og frelse. Dette utfordrer ideen om en Gud som utelukkende handler ut fra rettferdighet og straff og i stedet fremhever hans overveldende kjærlighet og ønske om forsoning. Dette perspektivet gir håp og trøst til de som står overfor frykt for evig straff, og minner om muligheten for omvendelse og frelse for alle.
Det er viktig å påpeke at det hører med til historien at Origenes(185-254) som forsvarte denne læren var omstridt, både i sin samtid og senere i kirkens historie. Origenes tolket dette som at «alt ville bli «tilbakestilt» av Gud, og Guds kjærlighet og tålmodighet seire til slutt. Selv Satan vil ifølge Origenes bli frelst til slutt.
Den apokatastasiske veien gir altså håp og tillit til Guds kjærlighet og forsoning. Gjennom å reflektere over begge synspunktene kan vi nærme oss en dypere forståelse av Guds natur og hans forhold til menneskeheten. Apokatastasis minner oss om den universelle forsoningens mulighet, og oppfordrer oss til å omfavne Guds kjærlighet og medfølelse som veien til frelse. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte, skrev Johannes på Patmos.