Den kristne tros sentrale lære om frelse og fortapelse undergraves nå av prester i Den norske kirke, uten at biskoper reagerer imot. Prost Ingeborg Sommer i Bærum har gitt tydelig uttrykk for hva hun mener, sist i et intervju i Vårt Land 16. februar, under overskriften «Vil begrave fortapelsen».
Når hun holder begravelser, velger hun å utelate Joh 3:16, som lyder: «For så har Gud elsker verden at han ga sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Sommer er klar over at dette er et obligatorisk ledd i Den norske kirkes gravferdsliturgi. «Jeg velger det bort, selv om det ikke er lov», sier hun.
Det finnes ingen fortapelse bak døden, hevder hun. Helvete er «overalt hvor mennesker kjenner seg fortapt». For henne dreier det seg om en subjektiv følelse her og nå, ikke om en tilstand under Guds dom fordi man ikke tar imot Jesus og hans frelse.
Læren om rettferdiggjørelsen
Læren om at alle blir frelst er i strid med læren om rettferdiggjørelsen, som er det mest sentrale i vår kristne tro. Den augsburgske bekjennelse (IV), som forplikter alle prester som er ordinert i Den norske kirke, lyder: «Like ens lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde, og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg. Rom 3 og 4.»
Hvordan utøver biskopen sin tilsynsplikt overfor prester som ikke vil følge den obligatoriske liturgien ved gravferd?
Like forpliktende er Augustana XVII Om Kristi gjenkomst til dom, der vi kan lese: «Like ens lærer de at Kristus ved verdens ende skal vise seg for å dømme, og at han skal vekke opp alle døde. De fromme og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.»
Forkynne klart og rent
I tjenesteordning for menighetsprester fastsatt av Kirkemøtet 16. november 2021 står det: «Formaningen og løftet i ordinasjonsliturgien er bestemmende for prestens tjeneste og livsførsel.»
Når en prest blir ordinert til tjeneste i Den norske kirke, pålegger og formaner biskopen presten «at du forkynner Guds ord klart og rent, som det er gitt oss i Den hellige skrift, og som vår kirke vitner om i sin bekjennelse ...». Biskopen pålegger og formaner videre «at du trofast veileder og formaner til sann omvendelse, levende tro på Kristus og et hellig liv i kjærlighet til Gud og nesten». Dette lover presten med håndslag til biskopen.
Det er biskopene som fører tilsyn med prestene. Hvordan utøver biskopen sin tilsynsplikt overfor prester som ikke vil følge den obligatoriske liturgien ved gravferd? Og hvordan skal en biskop opptre overfor prester som lærer i strid med kirkens lære og bekjennelse om frelse og fortapelse?
Jeg retter spørsmålene til kirkens preses Olav Fykse Tveit.
