NLM må ta fullt ansvar i misjonærbarnsaken

Podkasten Misjonærbarna har satt i gang mange følelser og prosesser hos oss som har vokst opp som misjonærbarn i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Å lytte til podkasten har gjort vondt lang inn i sjelen, og jeg kjenner meg igjen i mange av de problemstillingene og opplevelsene som blir belyst. Selv har jeg mange gode minner fra oppveksten som lyser opp mot et mørkt bakteppe av mobbing, savn, ensomhet, angst, skyldfølelse, åndelig manipulasjon og omsorgssvikt.

Kallsforkynnelsen i NLM

Noen etterlyser foreldrenes ansvar for å sende barna sine på internat. Selvfølgelig hadde de et ansvar, men hadde de et reelt valg? Det objektive faktum er at NLM opprettet en ordning hvor det ble forutsatt at alle foreldre måtte sende sine barn til en av NLMs internatskoler.

Mangel på voksenkontakt medførte at det ofte oppsto en usunn barnekultur som ikke ble korrigert av voksne. Den interne justisen var knallhard. Ble du definert utenfor var du virkelig utenfor – det var ingen andre å vende seg til. Sladret du til en voksen fikk du virkelig gjennomgå. Skulle du overleve måtte du gjøre deg kald og hard.

Hvorfor sa vi ikke fra til foreldrene våre hvis vi ikke trivdes? Hvorfor tok ikke foreldrene våre affære? Jeg tror den svært dominerende kallsforkynnelsen i NLM gir mye av svaret, og derfor støtter jeg meg til femte episode i podkasten som viser fram absurditeten i NLMs selvforståelse. Episoden omtaler en rettsak i 2012 som omfattet overgrep begått på et NLM-internat på Taiwan, og hvor NLM prosesserte på å benekte og nedtone kallsforkynnelsens plass og betydning i organisasjonen. Men sannheten er at NLM har en veldig sterk kallsforkynnelse, og at våre foreldre vokste opp med denne. De sa ja til å gå ut med evangeliet til nye folkeslag. Sa de nei til internatet, ville de måtte bryte kallet og reise hjem.

Sannheten er at NLM har en veldig sterk kallsforkynnelse, og at våre foreldre vokste opp med denne

Misjonærbarna ble også bombardert med budskapet om kallets viktighet. Misjonærene fortalte om barn som ble satt ut i skogen for å dø, om utdrivelse av onde ånder, om stor nød og sykdom. Vi ble indoktrinert med hvor viktig arbeidet misjonærene gjorde, var for den hellige Gud. Og hvor viktig det var for arbeidet i Guds rike at vi var på «skoleheimen». Det var vanskelig å si ifra til foreldrene våre om mistrivsel og vanskelige dager, når det innebar å gå imot Guds vilje, og konsekvensen kunne bli at sjelene til hedningene ville brenne i helvete fordi vi måtte reise hjem til Norge. Mange av oss tidde derfor om våre opplevelser, stengte det inne, og led oss igjennom årene på skoleheimen. Det var vårt bidrag til å fremme Guds rike.

Kallet til tjeneste er udiskutabelt en av bærebjelkene i NLM sin forkynnelse :«Gå, gå, høsten er stor», «Markene er hvite, arbeiderne er få» , «la alle hensyn fare», «...kor kan dei då koma til trua, om ingen vil seia ifrå?» Hvis man enda ikke er overbevist, kan man bruke noen timer på å høre igjennom taler fra NLMs generalforsamlinger, NLM Ungs landsmøter og andre møter.

Moralsk konkurs

Den tidligere omtalte rettssaken fra 2012 slo fast at NLM ikke hadde det juridiske ansvaret for overgrep som skjedde ved NLMs internatskole på Taiwan. NLM skjøv ansvaret fullt og helt over på foreldrene. Etter min mening var argumentasjonen fra NLM sin side både feil og uredelig. Selv sier NLM at de har det moralske ansvaret, men etter min mening er NLM etter rettssaken moralsk konkurs.

NLM må erkjenne sitt ansvar

Både foreldre, ansatte og barna på «skoleheimen» har nok sin del av ansvaret og skylden for omsorgssvikten og overgrepene som mange av oss opplevde, men den store fellesnevneren er NLM:

Foreldrene våre dro ut etter å ha fått kall fra NLM, og de var ansatt i NLM på kontrakter som forutsatte at de måtte sende barna på NLMs internatskoler. Personalet på internatene var ansatt av NLM, og skolene ble driftet i henhold til NLMs retningslinjer og budsjett. Vi barna var på «skoleheimen» fordi NLM ville det slik. Overgrep ble begått på NLM sine skoler.

Det var vanskelig å si ifra til foreldrene våre om mistrivsel og vanskelige dager, når det innebar å gå imot Guds vilje

De fleste av misjonærbarna vil nok jobbe sammen med NLM for å finne gode løsninger på vei mot oppreisning, tilgivelse og legedom. For de med de største traumene og de vanskeligste møtene med NLM, vil det være naturlig, rett og rimelig med erstatning. NLM har opp igjennom årene samlet inn milliarder til sin misjon. At det nå kanskje må brukes noen promiller av dette på å rette opp i urett som er begått, har liten betydning i det store bildet, men vil ha stor betydning for dem det gjelder.

Skal det være håp om at dette mørke kapitlet i NLM sin lange historie skal gis en verdig avslutning, må NLM erkjenne sitt ansvar for driften av internatene, og omsorgssvikten og overgrepene som ble begått der. Det holder ikke at NLM sier «unnskyld»og tar det moralske ansvaret, hva nå det egentlig betyr. NLM må ta fullt ansvar, også formelt og rettslig. Men, dersom NLM velger å fortsette linjen fra 2012, vil det rive opp igjen gamle sår, og holde verkende sår åpne.

Ballen ligger nå hos NLM. Kom oss i møte, erkjenn deres del av ansvaret, og la oss sammen jobbe for å bedre livene til de av oss som har varige skader etter oppveksten på NLM sine internatskoler.