Verdidebatt

Det beste alternativet

ESSAY: Hva var grunnen til at jeg faktisk skrev på russekortet: «Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning»? Det var både motkulturelt og radikalt.

Til høsten spilles Andrew Lloyd Webbers og Tim Rices rocke-musikal «Jesus Christ Superstar» i Oslo, 50 år etter at den første versjonen ble spilt inn. Omtrent på samme tid var det at jeg for alvor lot meg fascinere av Jesus-skikkelsen. Han ble også min superstjerne, men på en annen måte enn i musikalen. De religiøse impulsene jeg hadde fått fra oppvekst og kirkeliv, hadde samlet seg i både en undring og en beundring: Hvem er denne mannen fra Nasaret? Hvorfor blir han så hengivent tilbedt av millioner verden over? Hvordan kunne han bli inspirasjonskilden til så mange godhetshandlinger, og hvordan greide han å sette så dype spor i historien, i kulturen og i lovgivningen?

2000 år med Jesus

Bedehus og frikirkelokaler har gjerne vært beskjedent utsmykket. Med unntak av et navn som var sentralt plassert og synlig for alle: JESUS. Teologien i disse miljøene hadde ett brennpunkt og ett varmefelt: at «navnet Jesus blekner aldri». Jeg husker hvordan jeg lot meg fascinere av det faktum at han – som bare ble kalt for «tømmermannens sønn» eller «ungjenta Marias gutt», og som kom fra en bortgjemt liten landsby et sted i Midtøsten – i virkeligheten kløvde klodens historie i to. En fattig mann som levde anonymt det meste av sitt liv, uten en eneste formell maktposisjon i samfunnet. Likevel fikk han risset navnet sitt inn i vår historie så ettertrykkelig at alle refererer til ham hver gang et brev skal dateres og et dokument skal underskrives.

Han mobiliserte aldri noen hærstyrke, men ved sine ord beseiret han flere hjerter enn alle hærførere og verdensledere til sammen. Uten noen form for skolegang satte han flere penner i virksomhet, og uten noen organisasjon ga han likevel startskuddet til institusjoner, bevegelser og kirker som i dag teller over to milliarder mennesker.

Etter 2000 år har navnet Jesus den samme klangen og den samme kraften som i urkirkens tid. Ikke noe navn har vært mer omstridt. Ingen andre personer mer diskutert. Ingen annen religion har vært mer motarbeidet og ingen annen kirke mer forfulgt. De ville utrydde ham som barn. De korsfestet og drepte ham som voksen. Men aldri har hans navn vært tilbedt av flere enn i dag.

På mitt russekort skal det stå …

På russekortet mitt slo denne fascinasjonen for Jesus ut i en bekjennelse: «Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning» (Fil 1,21). Jeg skrev det i min ungdommelige iver. Det var både motkulturelt, radikalt og alternativt. Kanskje til og med litt naivt. Men det uttrykte en lidenskap som jeg i dag fremdeles bærer med meg som en indre flamme jeg håper aldri skal slukne. Jesus og alt det han sto for, satte en retning da jeg skulle finne min plass og våge å kunne tro. Han ble kompasset jeg trengte for de verdier jeg satte høyest og for den tonen jeg ville skulle klinge i livet mitt.

For det var noe med Jesus som var så annerledes. Hans selvbevissthet som Messias. Hans tydelighet som lærer. Hans visdom som profet. Hans mot til å velge side og reise seg mot uretten, til tross for omkostningene. Klokskapen i ordene han talte fra høydene over Tiberiassjøen. Omsorgen han viste dem som ikke trodde de fortjente hans nådefulle blikk. Jesus fortolket sitt liv og sitt budskap på måter som knyttet ham til jødenes lange trosarv. Samtidig var han nyskapende, radikal og uforutsigbar. Han tilførte troen min et kraftfelt som jeg også kunne hvile i.

Jeg er en kristen av to grunner: For det første: Jesus. For det andre: Jeg ser ingen bedre alternativer

Dette har fulgt meg hele livet. Tidlig ante jeg at Jesus kom til å utfordre meg på tusen måter. Jeg visste at det å følge ham innebar at også jeg måtte tråkke opp min vei, uten å frykte så mye for konsekvensene. Han fikk meg til å stille nye spørsmål. Be meg se i andre retninger. Unngå at jeg slo leir for tidlig.

Jesus-fortellingen lærte meg at troens liv ikke handler om å slutte seg til erklæringer og definisjoner. Kristendommens sentrum var ikke en lovbok, men en person. Derfor uttrykkes livet med Gud som vitnesbyrd, historier, sanger og trospraksiser. Det gir en teologi som ikke bare informerer, men også transformerer. Den synges og danses mer enn den diskuteres. Jeg forsto at jeg ble koblet til en tro som er urgammel, men som samtidig skal videreføres til nye tider og i møte med nye generasjoner.

Min teologiske dannelse

Den samme begeistringen for Jesus møtte jeg hos de gode pinsevennene på Værøy, langt ute i havet i vest, da jeg kom dit som ung forkynner. Jeg gjenkjente gløden i blikket deres, og jeg ante lidenskapen når de uttrykte sine «Ja, kjære Jesus!» under gudstjenester og bønnemøter. De eide noe vakkert: den trassige troen og det seigliva håpet. Det som hadde vokst fram i dem som åndelige skatter, midt i alle de tap de ellers hadde lidd i livet.

De hadde et spirituelt overskudd som ble en del av min teologiske dannelse. Jeg gjenkjente det også hos andre – hos bønder, fiskere og husmødre – som frikirkemenighetene og bedehusflokkene den gang i stor grad besto av. Felles for dem alle var at de var blitt glad i Jesus og hverandre. Det ga dem en tro som var smittsom og attraktiv, uten at det gjorde dem til åndelige svermere av den grunn.

Kirkenes store utfordring i årene som kommer, er å vise at det først og fremst handler om å ha en personlig relasjon til Jesus Kristus

To av dem var gamle Ferdinand og Ovidia. De bodde et steinkast unna barndomshjemmet mitt. I en periode tok de ansvar og inviterte kristne ungdommer i bygda hjem til seg. I stua deres delte vi troen med hverandre. Etterpå la de sine skjelvende hender på hodene våre og ba om at Gud skulle velsigne våre unge liv. Slik lot vi oss berøre av Gud.

Senere har jeg møtt den samme fascinasjonen for Jesus i et koptisk kloster i Egypt, blant gresk-ortodokse prester i Øst-Europa, hos mine katolske trossøsken og midt i Den norske kirke. Ordene vi hører – at «dette er min kropp» og «dette er mitt blod» – gjør Jesus til det glødende sentrum i liturgien, slik han har vært det opp gjennom teologihistorien og i talløse salmer. Og slik han er det i lovsanger som fyller hjem og katedraler. Ingen forener oss mer enn mesteren fra Nasaret.

«Navnet Jesus ringer i mitt hjerte»

Da Nordens store forkynner, Frank Mangs (1897–1994), på slutten av sitt liv ble bedt om å oppsummere sin teologi, sa han: «Den har i grunnen skrumpet inn til dette ene, at navnet Jesus ringer i mitt hjerte.» Dette er frikirkelig og lavkirkelig teologi oppsummert: Et møte med Jesus kan sette en ny kurs for livet. Troen på ham bærer i liv og død.

Når alt kommer til alt, handler ikke våre kamper om hvilke fløyer vi tilhører, alle kristne debatter til tross. Det handler heller om at vi står opp for de verdiene Jesus representerte. Bare i den grad vi gjenspeiler ham, reflekterer vi Guds rike. Her ligger håpet for framtidas kirke. Forfatteren Magnus Malm skrev tidlig i sitt forfatterskap at det er mange som spør ham hvor kirken er på vei mot år 2000. Hans svar var dette: «Hvis den er på noen annen vei enn mot Jesus Kristus, så er den på feil vei.»

Kanskje er det flere som tror i hjertet sitt enn de som tør å si det åpent?

Jeg er en kristen av to grunner: For det første: Jesus. For det andre: Jeg ser ingen bedre alternativer. Hadde det ikke vært for personen Jesus, ville mange av de store og vonde paradoksene i tilværelsen ha blitt for vanskelige for meg. Jeg vet ikke hvordan Gud ser ut, men jeg tror jeg aner hvordan Gud må føle det når mennesker lider under krig, sykdom, ulykker, sorg og savn. I Jesus ser jeg Guds ansikt, og det er et ansikt som kan være fylt av tårer. Eller det er blikket til far som speider etter meg når jeg har gått meg bort.

Å bekrefte tro

Alle som har fotografert litt, vet at for å ta et godt bilde må du stille skarpt. Ellers blir hovedmotivet slørete og perifere ting havner i fokus. Derfor er alle kameraer utstyrt med et brennpunkt som får motivet til å skille seg ut fra det som er mindre viktig. Blikket dras mot det som er i sentrum for vår oppmerksomhet. Kanskje har vi alle fra tid til annen behov for et fokusskifte og en restart? Vi dras så lett bort fra det som skal være midtpunktet i troen vår. For ikke alt er like viktig. Våre fellesskap må ha et klart fokus, ellers blir mye uklart.

Kan det være at noe av det viktigste vi gjør i årene som kommer, er å bekrefte den kimen av tro mange har fordi de i sin tid lot seg berøre av nettopp Jesus? Kanskje er det flere som tror i hjertet sitt enn de som tør å si det åpent? De kommer ikke til gudstjeneste, og de går ikke til nattverd. Likevel: Bare vi kommer nær nok, er det mange som innrømmer at de både tror og ber. Kirkenes store utfordring i årene som kommer, er å vise at det først og fremst handler om å ha en personlig relasjon til Jesus Kristus.

Guds kjærlighet i Jesus Kristus har en gang for alle gjort kristen tro til evangelium og forvandlet lov til nåde

Jesus – skjønnhetens og godhetens kilde

Den finske teologen Björn Vikström skriver i boken Kärlekens mångfald at vi lett kan glemme at det går en utviklingslinje, fra profetenes kamp for sosial rettferdighet via Jesu radikale eksempel på grenseoverskridende kjærlighet til nesten, og til dagens likestilte samfunn i mange av de land som har vært påvirket av kristendom. Den stadig sterkere betoningen av alle menneskers likeverd og en stadig mer positiv vurdering av ulikhetene mellom menneskene representerer ikke et steg bort fra Bibelens budskap, men er heller en konsekvens av det budskapet som har sine røtter i Jesus-fortellingen. Det er altså en fortelling som hjelper oss til ikke å kategorisere hverandre etter rase, kjønn eller sosial status.

I en tid preget av kompliserte verdikonflikter og oppblomstring av religiøse motsetninger er det fristende å krype ned i skyttergravene, vokte egne revir og bruke alle midler til å bekjempe de meninger vi ikke liker. Men takket være Jesus aner vi i stedet hvordan kristendommen kan framstå i sin beste form: som skjønnhetens og godhetens kilde. Guds kjærlighet i Jesus Kristus har en gang for alle gjort kristen tro til evangelium og forvandlet lov til nåde. Derfor kan vi ha håp om at kirkelige fellesskap – som jo er befolket av mennesker som selv er blitt tilgitt og oppreist – skal våge å være radikalt inkluderende, maksimalt bekreftende, minimalt stigmatiserende, vise ubetinget gjestfrihet og stole på den nåde som setter mennesker fri. Slik motstår vi den frykten som låser døren til den fremmede, som bygger murer rundt egen sikkerhet, og som distanserer seg fra andres nød. Vi kan kort og godt unnlate å være storebroren som ikke bryr seg.

Tidligere biskop Erling Utnem pleide å si at det alltid ligger en usynlig hilsen til alle predikanter på talerstolen: «Kjære predikant! Vi vil gjerne se Jesus. Hilsen menigheten.»

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt