«Israel kjemper en krig de verken startet eller ønsket. Det virker det som om mange har glemt», skriver Arnfinn Nordbø (VL 27.1.24).
De helt naive fremstiller det som om krigen startet 7.oktober. Jeg håper Nordbø ikke er blant disse, for alle opplyste mennesker vet at dette er krig og konflikt som har pågått i generasjoner. Massakren 7.10 var forferdelig, det er all grunn til å fordømme denne. Samtidig må det erkjennes at dette ikke var den første massakren. Det spesielle var at den var en av de store – og særlig – at ofrene denne gang var israelere.
Fredstilbud fra Hamas
Det fremstilles ofte som om Israel vil ha fred, mens palestinerne er krigshissere. Kåre Willoch har denne refleksjonen i sin bok Erfaringer for fremtiden (side 208):
«Man begrunner også sitt nei til forhandlinger med Hamas med at de vil utslette Israel. Man ser bevisst bort fra signaler om at Hamas er villig til å oppgi denne gamle og meningsløse målsettingen – slik som PLO gjorde i sin tid – men bare som et resultat av forhandlinger. Dette gikk man med på overfor PLO, men avviser det som prinsipielt forkastelig når det gjelder Hamas. Israel krever i virkeligheten å få avgjøre hvem som skal forhandle på motpartens – palestinernes – vegne, nemlig Fatah, ikke Hamas som vant valget blant dem. Det er en metode som ikke gir gode utsikter til varige resultater.»
Det er flere eksempler på at Hamas kom med fredstilbud overfor Israel
Det er flere eksempler på at Hamas kom med fredstilbud overfor Israel. I 1997 ble Hamas-lederne i Gaza enige om nok en gang å tilby Israel en avtale om en langvarig våpenhvile. Politbyråets leder Khaled Mashal, som bodde i Jordan, ba kong Hussein om å overlevere tilbudet til statsminister Netanyahu. Via Mossad gikk brevet om at Hamas tilbød Israel våpenhvile i de neste 30 år til statsministerkontoret i Vest-Jerusalem, tirsdag 23. september 1997 (se Dag Tuastads artikkel «Hamas’s Concept of a Long-term Ceasefire: A Viable Alternative to Full Peace?», s. 12-13).
Israel la vekk det skriftlige tilbudet fra Hamas om fred i en generasjon. Statsminister Netanyahu foretrakk å ha islamistene som fiende. Dette førte til at de mest militante i Hamas vant fram og kamikazeangrepene mot sivile israelere fortsatte, mens de mest militante i Israel utvidet okkupasjon av Vestbredden ved å etablere stadig nye bosettinger.
Dette kunne Israel gjort annerledes
Hva kunne Israel gjort annerledes, spør Nordbø. Den første tiden etter massakren var israelerne innhyllet i «blodtåke». De har hele tiden trodd at deres militære overlegenhet sikret dem mot bakkeangrep fra palestinerne. En militær overlegenhet de har brukte til å undertrykke palestinerne både i Gaza og på Vestbredden.
Etter 7. oktober kunne Israel etter noen uker forsøkt å overholde folkerettens krav om forholdsmessig gjengjeldelse. I stedet har de bombet Gaza for å gjøre det ubeboelig. Å trekke paralleller til Holocaust og påstå at Hamas ville kunne utslette Israel, er meningsløst. Israel er en av verdens sterkeste millitærmakter.
Israel har begrunnet sine handlinger i Gaza og Vestbredden med sikkerhetsmessige hensyn. Men noe Israel kunne ha gjort uten at det truet deres sikkerhet, er å stoppe okkupasjonen, med stadig nye bosettinger på Vestbredden. Nå er det 700.000 bosettere der. Det ville vært et signal til palestinerne om at Israel faktisk ønsker fred; at målet ikke er et Stor-Israel.
