Det er mye å kritisere Israel og Benjamin Netanyahus regjering for. Jeg kunne brukt hele teksten på det, men det er ikke mangel på israelskritikk i Norge. Uperfekte Israel fortjener derimot at flere nyanser og perspektiv løftes fram, enn det vi vanligvis hører fra norske politikere, aktivister og fra media.
Det er fryktelig å se bildene og høre fortellingene om de uskyldige ofrene for krigen mellom Hamas og Israel, på begge sider. Jeg håper inderlig at lidelsene og krigen snart tar slutt. Dessverre virker de fleste å legge alt ansvaret for disse lidelsene på Israel. Det er Israel det demonstreres mot. Det er Israel det stilles krav til. Daglig ser vi bilder på nyhetene av palestinske lidelser. Vi påvirkes av hverandre, og av en ensidig mediedekning der få forsvarer Israel og der vinklingene er selektive. Da er det lett å glemme bakgrunnen for krigen.
Få stiller krav til Hamas
Det tok ikke lang tid etter 7. oktober-massakren før mange i Norge vendte seg mot Israel, og glemte hvilken terrortrussel Hamas utgjør. En vanlig oppfatning nå er at Israel må avslutte krigen mot Hamas og akseptere en våpenhvile.
Vi hører derimot lite om hvilke betingelser folk mener skal stilles til Hamas for at krigen skal avsluttes. Hører vi krav om at gislene må settes fri på de mange palestinademonstrasjonene i landet vårt? Hører vi krav om at Hamas må anerkjenne Israels rett til å eksistere? At Hamas må slutte med terror? At de må slutte å sende missiler mot israelske byer? Nei, kravene stilles nesten utelukkende til Israel. Men denne krigen foregår nå, og sivile dør på Gaza nå, fordi Hamas overlagt, brutalt og ondskapsfullt massakrerte 1200 sivile israelere. Historiene er groteske, men vi får høre lite om dem i Norge – da må du lete selv.
Når vi ser på lidelsene i Gaza kan det være lett å tenke kortsiktig, men Israel må også tenke langsiktig. Dersom krigen avsluttes før Hamas har mistet kontrollen på Gaza, er sannsynligheten stor for at vi skyver sivile lidelser og død foran oss. For Hamas sier de skal gjenta 7. oktober til Israel og jødene er borte. Er det da moralsk riktig å presse på for at Israel skal avslutte krigen og la Hamas bygge seg opp igjen til nye, store angrep?
Det tok ikke lang tid etter 7. oktober-massakren før mange i Norge vendte seg mot Israel, og glemte hvilken terrortrussel Hamas utgjør
På palestinademonstrasjoner anklager nå sinte folkemengder Israel for folkemord. Samtidig ropes det «From the river to the sea, Palestine will be free». Hva heier man egentlig på når man roper dette? I ytterste konsekvens heier man på at Israel skal bort. Altså mer krig. Ikke våpenhvile. Ikke fredelig sameksistens. Ikke tostatsløsning. Forhåpentligvis er ikke de fleste bevisste på hva ordene kan bety, men noen er nok det også. Og sannheten er at dersom et Palestina skal strekke seg fra Jordanelven til Middelhavet, så betyr det at Israel må bort. Det igjen kan bety etnisk rensning av jødene. De som er bekymret for folkemord på Gaza, virker ikke særlig opptatt av dette. Men vi lever i bakvendtland, der det er Israel som anklages for intensjon om folkemord, og ikke Hamas.
Hva annet skulle Israel gjort?
Sinnet mot Israel er stort, spesielt på venstresiden. Det virker som mange har glemt hvorfor det i det hele tatt er krig. For Israel kjemper en krig de verken startet eller ønsket. Det var Hamas som startet krigen på grufullt vis. De har fremdeles over hundre israelere som gisler. Få i Norge virker oppriktig opptatt av dem. Det er merkelig at det internasjonale presset ikke er større for at Hamas løslater gislene, legger ned våpnene og aksepterer Israels eksistens. Da hadde det ikke vært krig nå.
Jeg ser få som forsøker å komme med seriøse forslag til hva Israel skulle gjort annerledes. Skulle Israel i stedet for å svekke Hamas, latt være å reagere? Skulle Israel i stedet tillate Hamas å beholde makten på Gaza, slik at de kunne bygge opp sine kapasiteter til ytterligere terrorangrep? Og hva med gislene?
Skulle Israel bombet mindre og overlatt mer til bakkesoldater? Det ville sannsynligvis spart flere sivile menneskeliv, men til gjengjeld ville det kostet mange flere israelske soldaters liv. Det er godt mulig det er dette Israel likevel burde gjort. Men etter Hamas sin barbariske nedslakting av over 1200 israelere, var nok ikke en krigføring som ville ha mangedoblet tapene av egne borgere i kampen mot en jihadistisk og antisemittisk terrororganisasjon, det som fristet mest.
Jeg ser få som forsøker å komme med seriøse forslag til hva Israel skulle gjort annerledes
Israel har også gjort en stor innsats for å nå ut til befolkningen på Gaza om å evakuere og forlate hus før de bomber. De oppgir selv å ha sendt over syv millioner flygeblader, nesten 14 millioner SMS-er og 15 millioner automatiske telefonsamtaler. Informasjonen har nådd fram. Men ingen steder på Gaza er trygge, heller ikke i sør. Hvis sivile oppholder seg i samme hus som Hamas, eller i nærheten av deres rakettoppskytingsplasser, så rammes de dessverre altfor ofte.
Israel ønsker ikke sivile tap. Det er dessuten ødeleggende for deres omdømme. For Hamas er det motsatt. Deres omdømme tjener på sivile tap. Og de bruker bevisst sitt eget folk som skjold. I et intervju med Dagen (11.01.24) forteller den hjemvendte, norsk-israelske soldaten Daniel Aweida, at da de angrep Hamas-soldater som holdt til på en skole, stilte Hamas opp tre barn i vinduet. Hamas gjemmer seg på sykehus og FN-skoler. Men de slipper merkelig nok svært billig unna krav eller kritikk her i Norge. Det til tross for at deres mål er å utslette Israel. Selv om de har knust all palestinsk opposisjon på Gaza. Selv om det ikke finnes ytringsfrihet og pressefrihet. Selv om de ikke bryr seg om menneskerettigheter og undertrykker kvinner.
Økt antisemittisme
Norge er et av de mest israelskritiske landene i Vesten. Vi har få jøder her, og de vi har føler seg alene og redde. I en NRK-undersøkelse før jul kom det fram at mange av dem mener media, med sin ensidige dekning, har sin del av skylden for det økende jødehatet i Norge.
For i vårt samfunn er det lettest å enten kritisere Israel eller å være taus. Man må være sterk for å tørre å si høyt at man forstår eller støtter Israel, eller at man iallfall ser begge sider av saken. Det samlede massive og unyanserte trykket mot Israel er derfor svært problematisk. Det øker ikke bare anti-israelske holdninger, men også antisemittiske. Norske politikere og media må ta sin del av ansvaret for dette. På den ene siden sier de det riktige om antisemittisme mot norske jøder, men på den andre siden fortsetter de sin unyanserte kritikk av Israel. De bør bli sitt ansvar bevisst.
Sionismen er blitt et akseptert skjellsord, og et begrep som det ligger et negativt og mistenkeliggjørende slør over
Mange hevder også at de ikke er antisemitter, men antisionister. Sionismen er i så måte blitt et akseptert skjellsord, og et begrep som det ligger et negativt og mistenkeliggjørende slør over. Dermed går vi glipp av en saklig og informert debatt om sionismen, som for de fleste betyr at man støtter en jødisk stat der jøder kan leve i frihet og trygghet, og at Israel som stat skal overleve. Kanskje mange flere sympatiserer med sionismen uten selv å være klar over det.
En fred som kan vare
Vi må håpe på, og jobbe for fred – en fred som kan vare. Da er det mange som må endre tankesett. Det palestinske folket må få ledere som ønsker en fredelig tostatsløsning. Netanyahus nasjonalistiske og sterkt kritikkverdige regjering må miste makten. Da må også de kristne og jødiske konservative religiøse miljøene, de som lengter etter et Stor-Israel som de mener å finne belegg for i Bibelen, komme på bedre tanker. Og palestinaaktivistene må slutte å egge til opprør mot Israels eksistens, og direkte eller indirekte støtte en jihadistisk terrororganisasjon.
Da er det kanskje håp.
Det er mye å kritisere Israel for, men Israel har rett til å eksistere, rett til å forsvare seg mot terror og rett til å leve i trygghet. La oss derfor være mer på vakt mot ensidig israelskritikk, antisionisme og antisemittisme. Hvis ikke vil jødehatet fortsette å vokse. For nå igjen, som så ofte før gjennom historien, gjøres det jødiske folk til syndebukk. Vi kan ikke svikte dem enda en gang og la historien gjenta seg. Vi har alle et ansvar.