Er det riktig at Olav den hellige var katolikk?

Vårt Lands Berit Aalborg reflekterte i romjula (29.12.) over vårt forhold til Olavstradisjonene. Hun la vekt på hvor viktige disse tradisjonene fra middelalderen har vært og fortsatt er for Norge, og framhevet at dette er katolske tradisjoner: «Vi bærer med oss mye katolsk tankegods. Vi feirer Olav den hellige og løfter fram katolsk kristning av Norge.» Og: «... sentrale deler av vår nasjonalfølelse (er) intimt knyttet til den katolske kirke og den katolske tradisjon. Det er interessant at vi snakker så lite om dette. For Olav den hellige var ikke bare kong Olav, han var også katolikk.»

Er dette riktig? Var middelalderens Olav en katolikk? Og er sentrale deler av vår nasjonalfølelse knyttet til Den katolske kirke? Fra et historisk kritisk ståsted finnes det gode grunner til å svare nei på begge disse spørsmålene.

Middelalderen er ikke «katolsk»

Før reformasjonen fantes verken protestanter eller katolikker. Disse identitetene oppsto med det som gjerne kalles kristendommens konfesjonalisering på 1500- og 1600-tallet. Tidligere, i middelalderen, var alle kristne. Romerkirken var ikke etablert som effektiv sentralisert kirkeorganisasjon slik den ble etter Trientkonsilet på 1500-tallet. Regionale kirkeledere og bispestyrte konsiler kunne utfordre pavens makt, og det kirkelige og teologiske landskapet var langt mer mangfoldig en man ofte tenker seg.

Av slike grunner kan ingen av de konfesjonelle kirkene påberope seg «eierskap» til middelalderens kristendom alene. Dermed er det heller ikke slik at alt som hører middelalderen til er «katolsk». Middelalderens kristendom er også protestantenes tradisjon, og protestantisk kristendom hadde vært utenkelig uten en dyp forankring i middelalderens teologi og kirkeliv.

Men Olav den hellige var ikke avhengig av Nidaros som kultsted. Han var en nasjonal religiøs helt, som også representerte sentrale protestantiske verdier.

Først etter reformasjonen oppsto den katolske kirken som konfesjonskirke. Den ble nå på en helt ny måte sentralstyrt av kurien i Roma. I likhet med de protestantiske kirkene, hadde også den katolske kirken behov for å avgrense seg mot viktige deler av kirkelig og teologisk tradisjon fra middelalderen. Trientkonsilet på 1500-tallet ga instrukser som strammet inn middelalderens helgenkult. I 1622 kom også en kanonisering av nye motreformatoriskemodellhelgener, med Ignatius av Loyola og Teresa av Avila i spissen. Her ville man sette standard for en ny måte å forholde seg til helgener på.

Først og fremst en norsk konge

Her oppe i nord hadde Olav vært en sentral helt, både i religiøst og politisk henseende. Det fortsatte han å være også etter reformasjonen. Rett nok fikk den danske kongen demontert Olavs grav og detronisert Nidaros som religiøst og politisk senter. Men Olav den hellige var ikke avhengig av Nidaros som kultsted. Han var en nasjonal religiøs helt, som også representerte sentrale protestantiske verdier.

Han var konge og lovgiver både for kirke og stat, slik både kong David i Det gamle testamentet og de kristne keiserne i Romerriket hadde vært. Dette var herskere som ikke var underlagt en egen kirkelig jurisdiksjon styrt fra paven i Roma. De var selv lovgivere også for kirkelige forhold. Slik svarte de til et sentralt reformatorisk anliggende, og de ble viktige forbilder for de danske reformasjonskongene Kristian III og Frederik II. Til erstatning for slike danske konger hadde vi Olav.

Reformasjonen var for Norge på mange måter en traumatisk erfaring, fordi den mer enn i noe annet land i Europa gikk på tvers av og på bekostning av nasjonale interesser.

Et viktig vilkår for at Olav så godt kunne fylle denne rollen var at han gjennom sin historie ikke var knyttet til Roma og til pavens kirkestyre. Olav var blitt døpt i Rouen, hadde tette bånd til England og hadde vært i Østerled. Men han var først og fremst en norsk konge. Den norske profilen ble også underbygd gjennom bruken av norrønt språk: Både landskapslovene og sagaer om Olav var skrevet på norrønt. Også dette var med på å styrke hans rolle som en protoreformatorisk helt for Norge. Reformasjonen bidro mange steder til å fremme bruken av folkespråket. Gjennom Olav hadde Norge her vært ekstra tidlig ute.

Olav blir katolikk

Reformasjonen var for Norge på mange måter en traumatisk erfaring, fordi den mer enn i noe annet land i Europa gikk på tvers av og på bekostning av nasjonale interesser. Vi hadde heller ikke noen egne 1500-talls helter som frontet reformasjonens idealer, slik de fleste andre lutherske land hadde. Dette tomrommet ble fylt av Olav, og det ble pleiet i norsk kirkelig historieskriving fra 1500-tallet og helt fram til det store reformasjonsjubileet i 1930. Under jubileet i 1930, utførlig dokumentert av Oluf Kolsrud i 1937, var det den protestantiserte Olav som ble markert av hele Den norske kirke. En katolsk Olav fikk også en plass under feiringen, men bare på sidelinjen, i en liten nisje.

Fra midt på 1800-tallet fikk Den katolske kirken igjen innpass i Norge, og først da ble Olav for alvor iscenesatt som katolikk i konfesjonell forstand

Så da er det vel ikke bare feil å si at Olav (også) var katolikk? Nei, det er det ikke. Fra midt på 1800-tallet fikk Den katolske kirken igjen innpass i Norge, og først da ble Olav for alvor iscenesatt som katolikk i konfesjonell forstand. Som helgen svarte han riktignok ikke spesielt godt til etter-tridentinske idealer om hellighet, men han var likevel av stor betydning for å profilere norsk katolisisme ved å knytte den sammen med de rike middelalder-tradisjonene som lå i Olavsarven.

Nå ble St. Olavs domkirke i Oslo reist (ferdig 1856, vigslet i 1896). En armrelikvie etter helgenen var her et sentralt inventar. Norske katolikker fikk i tillegg innfridd sitt ønske om en plass for Olav i Roma: Olavsalteret i kirken San Carlo al Corso ble innviet i 1893. Dermed ble konfesjonell Olavstradisjon i Norge på en tydelig og håndfast måte også knyttet til den katolske kirkens sentrum. Ved Olavsalteret i Roma har katolikker siden feiret ikke bare Olsok, men også festdagen for Olavs omvendelse 17.10.

Med disse og andre tiltak ble Olav gjort til en katolsk helgen for norske katolikker. Men dette var en annen Olav enn han som hadde vunnet fotfeste i landet både før og etter reformasjonen, og som har preget «sentrale deler av vår nasjonalfølelse», for å bruke Berit Aalborgs formulering.