Vår katolske nasjonal-lengsel

Det brygger opp til 1000-årsjubileet for slaget på Stiklestad. Det skal bli en stor nasjonal markering i 2030. Store beløp er bevilget. Kanskje blir feiringen like storslått som 900-årsmarkering i 1930. 29. juli det året rapporterte Adresseavisen om et folkehav med 40.000 mennesker på utendørs gudstjeneste på Stiklestad. Sjelden har så mange kristne vært samlet for å feire.

I dag sier vi til hverandre at vi snart skal feire kristningen av Norge. Sannheten er at vi også skal feire vår katolske fortid.

I 2017 feiret vi ikke reformasjonen på samme storslåtte måte. På femhundreårsdagen etter at Luther hengte opp sine 95 teser, valgte vi i Norge å markere dette med en økumenisk jubileumsgudstjeneste i Nidarosdomen. Interessant nok ledet den katolske biskopen Bernt Eidsvig trosbekjennelsen på selve festkvelden. Norge hadde en langt mer avdempet reformasjonsfeiring enn i Danmark.

Dette er ingen tilfeldighet. For selv om katolikker i Norge ikke alltid har hatt det lett i det reformerte Norge, er sentrale deler av vår nasjonalfølelse intimt knyttet til den katolske kirke og den katolske tradisjon. Det er interessant at vi snakker så lite om det.

Olav den hellige, Biskop Grimkjell og kristenretten

For Olav den hellige var ikke bare kong Olav, han var også katolikk. Etter hans død ble han kanonisert av biskop Grimkjell i 1031. Sammen med kong Olav spilte den samme Grimkjell en annen viktig rolle knyttet til vårt demokrati og vår nasjonale identitet. Sammen var de to sentrale i utformingen kristenretten. I den eldste utgaven vi fortsatt har, blir slått fast at det skal være slik «Olav den hellige og biskop Grimkjell fastsatte på Mostertinget».

Det finnes mange og symboltunge eksempler på vår katolske arv knyttet til vår nasjonalfølelse. Ikke minst har Den norske kirkes logo, formet som et våpenskjold, Olavsmerket med helgenkongens to økser. Vår hovedstad Oslos logo viser byens gamle katolske skytshelgen, St. Hallvard. Vi feirer olsok, St. Hans og vi har igjen tatt opp pilegrimsvandringene i vår lutherske tradisjon. De siste tiårene har den katolske julekrybben blitt et kristent allemannseie i Norge.

Gamle symboler vil noen si. Men Olavs-arven er i dag både levende og sterk. Selvsagt har vi lutheranere gjort denne Olavs-arven til vår egen. Men det er likevel verdt å registrere at vi omtaler ham med katolske begreper. Det er også verdt å merke seg at da Norge ble selvstendig, var det fra den katolske fortiden vi hentet våre viktigste nasjonalsymboler.

Tvangs-reformasjonen av Norge

Men hvorfor er det slik? Norge har i snart fem hundre år vært luthersk.

I 1536–37 vedtok kongen av Danmark med adelens støtte den såkalte «Norgesparagrafen». Norge mistet sin selvstendighet, det norske riksrådet ble avskaffet og Norge ble et lydrike under Danmark. Reformasjonen ble innført med rå makt fra København. Det fantes ingen folkelige reformatoriske bevegelser i Norge, slik som i Danmark og Sverige. Motstanden i Norge førte til at danskekongen aksjonerte våren 1537, og den siste katolske presten ble fordrevet. Kongen beordret konfiskering av det norske kirkegodset, kirkene og mange skatter som kirken eide. Helgenbilder, arkiv og bøker ble brent og ødelagt. Både prester og lekfolk som fortsatt sto for en katolsk lære ble forfulgt, hetset, pisket og brent.

Et blomstrende kirkeliv i Norge ble avskaffet, men mange videreførte katolske tradisjoner. Det gjaldt også flere av de norske prestene som formelt tilsluttet seg reformasjonen. I befolkningen var det mange som boikottet kirkene. Den norske bondestand hadde under katolsk tid vært aktive bidragsytere til kirkebygg og kirkens arbeid mot fattigdom. Mange av de norske bøndene kunne lese og var godt orientert om hva som skjedde i Europa. De var hverken dumme eller uten forståelse for maktbruken som ble utøvd mot dem. De var kritiske til reformasjonen fordi den tvang på dem en endring de på ingen måte ønsket. Det ble ikke bedre av at danskekongen sørget for at den flotte kirkekunsten bøndene hadde gitt til kirken ble tatt ned, brent og kastet.

Flere har pekt på at det tok flere hundre år før reformasjonen fikk fotfeste i Norge. Motstanden var stor. I 2012 skrev forfatter Jørn Roeim, på bloggen Katolsk i hodet, at det fortsatt finnes gamle folk i Telemark som snakker om «gamaltrui».

Danskekongens brudd med katolske kirke

Før reformasjonen var Nidaros et valfartssted for pilegrimer i hele Europa, og olsokfeiringen var den største av alle katolske kirkefester i Norge.

Den katolske kirke representerte ikke bare kirkelig feiring. Etter at den siste kongen av gammel norsk kongeslekt døde i 1380, var den katolske kirke den viktigste politiske institusjonen i Norge. Erkebiskopen av Nidaros ledet det norske riksrådet, som talte Norges sak i kongeriket Danmark-Norge. Reformasjonen førte til at den reelle makten forsvant ut av Norge. Beslutningene ble tatt i København, uten at nordmenn ble hørt. Mens kongen holdt en langt mer forsonlig religionsdialog med danske prester og sine egne landsmenn ved reformasjonen, ble den fjernstyrt gjennom harde direktiver til Norge.

I boka Reformasjon uten folk, skriver Henning Laugerud: «Religionsskiftet dikterte et brudd med de religiøse og kultu­relle praksiser og forestillinger som gjennom mer enn fem århundrer var blitt en innleiret del av folkets virkelighetsforståelse. Disse lot seg ikke uten videre utrydde. De hadde et langt etterliv hos befolkningen, men ble av den nye kulturelle og religiøse eliten omfortolket og utdefinert som overtro og trolldom.»

Symbol på det norske

Det interessante er hvor grunnfestet de katolske tradisjonene holdt seg i Norge, særlig knyttet til nasjonalfølelsen. Den katolske Olsokfeiringen forsvant aldri helt, selv om den ikke hadde den samme status som en kirkelig fest etter reformasjonen. Olsok var en feiring av Olav den Helliges fall på Stiklestad 29. juli 1030. Etter reformasjonen ble Olav både et symbol på katolsk kristendom, men også på norsk identitet, religiøsitet og stolthet.

Dette gjaldt særlig i Nord-Norge. I boka til Frode Wigum og Svein Malmbekk med tittelen Vårherres verden: En bok om kirke og Gudstro i Nord-Norge gjennom tusen år, beskrives det hvor opptatt den katolske kirke var av Nord-Norge: «Få steder i vårt land har kirken spilt en så aktiv rolle i utviklingen av en region som i Lofoten.» Etter reformasjonen mistet den lutherske kirke dette sterke engasjementet for de nordnorske områdene. Det var ikke rart at folket nordpå savnet den katolske tradisjonen.

I middelalderen var Trondenes i Harstad Norges rikeste prestegjeld. De katolske altertavlene i gull peker tilbake til denne tida. Inntekt fra skreifisket og eksport av tørrfisk ga kirka store inntekter. Den katolske kirke tappet ikke det lokale området for rikdom og skatter, men rikdommen ble i stor grad brukt på stedet. Dette er en stor forskjell på tiden etter reformasjonen, da den danske kongen tappet Norge for rikdom, ribbet kirkene og gjorde Norge til et tilbakestående lydrike.

Vår katolske arv

Dersom vi skal forstå nåtiden, må vi også forstå fortiden. I Norge har mange fundert på den hardnakkede motstanden mot å bli styrt utenfra både politisk og religiøst. Vårt forhold til EU er et godt eksempel. Tvangsreformasjonen satte dype spor i Norge, både politisk og religiøst.

Vi bærer med oss mye katolsk tankegods. Vi feirer Olav den hellige og løfter fram katolsk kristning av Norge. Flere av våre kirkeledere forstår trolig at dette handler om at vår katolske fortid er vevd sammen med vår nasjonalfølelse. Kanskje burde de snakke mer om det – for at vi skal forstå og omfavne vår egen religiøse tradisjon når vi feirer kristenretten i 2024 og kristningen av Norge i 2030.