Der synagogen og kirken snakker hebraisk sammen

Det er vanskelig å samtale om antisemittisme uten å komme inn på kirkens skyld. Så ikke minst i Roma, hvorfra Vårt Lands journalist Bjørgulv K. Bjåen rapporterte den 12. desember. Rapporten viser til at det har bodd jøder i Roma i mer enn to tusen år og at disse har opplevd og overlevd bølge på bølge av antisemittisme. Dagens situasjon peker i retning en ny bølge, og som illustrasjon fortelles det om den store synagogen i byen, Tempio Maggiore di Roma, der sikkerhetskontrollen nå er som på en flyplass.

Gammel antisemittisme

Så sant og så trist. Men nettopp denne synagogen kan bedre enn de fleste andre illustrere kirkens overgrep mot byens jødiske samfunn. Synagogen ble bygget i de første årene av det tjuende århundre, i et hjørne av det gamle jødiske kvarteret. Fra det sekstende århundre av var jødene i Roma tvunget til å bo i et spesielt område langs Tiberen, den jødiske gettoen. På sabbaten ble så utvalgte medlemmer av det jødiske samfunnet tvunget til å delta på gudstjenester med klare – men ikke nødvendigvis særlig vellykkede – omvendelsesprekener i en nabokirke, San Gregorio della Divina Pietà.

Denne kirken står der fortsatt, rett over veien for den store synagogen. Og dens gamle funksjon overfor det jødiske samfunnet er fortsatt synlig, i form av en tekst skrevet over hovedinngangen. Teksten er selvfølgelig på latin, men også på hebraisk, som en slags kontekstualisering inn mot den jødiske målgruppen, og den er et sitat fra Den hebraiske bibelen/Det gamle testamente, nærmere bestemt Jesaja 65,2-3:

«Hele dagen lang rakte jeg hendene ut til et trassig folk som gikk fram etter sine egne tanker på veier som ikke var gode. Alltid gjør folket meg rasende like opp i ansiktet.»

Kanskje bør vi en kort stund prøve å forestille oss hvordan medlemmer av det jødiske samfunnet i Roma opplevde å bli tvunget til å delta på en gudstjeneste i denne kirken på sabbaten. Og videre, hvordan de opplevde å høre tekster fra deres egen bibel bli brukt som undertrykkingsmiddel.

Det at synagogen og kirken deler religiøse tekster var på ingen måte nok til å skape dialog, til dette kreves også en politisk frihet

En samtale på hebraisk

Erfaringene fra Roma reflekterer noe av den teologiske og politiske kompleksiteten i det vi kanskje kan kalle eierskapet til Den hebraiske bibelen/Det gamle testamente. Noen åpenhjertig religionsdialog var ikke mulig så lenge kirken hadde full politisk kontroll over byen, inkludert den institusjonelle kontrollen for offentlig tolkning av bibeltekster. Det at synagogen og kirken deler religiøse tekster var på ingen måte nok til å skape dialog, til dette kreves også en politisk frihet.

Etter samlingen av Italia på 1860-tallet tok så den institusjonaliserte diskrimineringen av jødene slutt, og i 1904 ble Tempio Maggiore di Roma reist. Høyreist og staselig står synagogen der, som et gudshus, selvfølgelig, men også som et symbol på at det jødiske samfunnet nå var integrert i by og stat.

I likhet med kirken over veien, har også synagogen hebraiske bibeltekster på ytterveggene. I dette tilfellet er mange av dem hentet fra 1. Mosebok 28, fortellingen om Jakobs drøm. Resultatet er at vi i dag kan gå langsetter Tiberen og så – rett innfor Tiberøya – finne en gammel kirke og en nyere synagoge som snakker med hverandre, ja faktisk snakker hebraisk med hverandre.

Synagogen som skulle være selve symbolet på vellykket integrering i det moderne og demokratiske, italienske samfunnet, fryktes å være et terrormål

Hele dagen lang rakte jeg hendene ut til et trassig folk, sier kirken med henvisning til Jesaja 65, men åpenbart også som en refleks av kirkens århundrelange undertrykkelse av det jødiske samfunnet i Roma. Det nye etter den politiske omveltningen i Italia for halvannet hundre år siden, er at synagogen nå faktisk får lov til å svare offentlig. Det gjør den med henvisning til 1. Mosebok 28, men også med en – om mulig ironisk – henvisning til potensialet for dialog mellom de jødiske og kristne samfunnene i Roma: Sannelig, Herren er på dette stedet. Og Dette må være Guds hus, her er himmelens port.

Et terrormål

Men nå er det – som Bjåen skriver i sin artikkel – igjen frykt i det jødiske samfunnet i Roma. Mange skjuler sin jødiske identitet. Og synagogen som skulle være selve symbolet på vellykket integrering i det moderne og demokratiske, italienske samfunnet fryktes å være et terrormål. Så spørs det om kirken – som så ofte har vært på feil side i forhold til synagogen – denne gangen har teologisk og politisk mot til å stå opp mot dagens versjoner av den gamle antisemittismen.