Den usynlige omsorgen må verdsettes mer

Veldig mange av oss er pårørende. Vanlige mennesker som strekker seg i alle bauger og kanter for å hjelpe våre som er syke og gamle. Flokken vår. For det er jo oss pårørende, som kjenner våre nære best. Ja – fordi vil gjerne ta vare på våre. Men det kan være både utmattende og vanskelig å få til å gå opp i hverdagen. Vi har et stort og omfattende system, som gir oss verdens beste helsetjenester. Men det er lett å bli liten i møte med systemet.

Lite verdsatt

Den usynlige omsorgen som gis fra familie og de nærmeste er uvurderlig. Den kan aldri telles i timer, kroner og øre. Men jeg er sikker på at den likevel kan anerkjennes og verdsettes i større grad enn i dag.

Faktisk utgjør årsverkene som pårørende jobber nesten det samme som antall årsverk ansatt i omsorgstjeneste. Hvorfor er den innsatsen så lite verdsatt? Pårørende er kjempeviktige for den som mottar omsorgen, og de aller fleste av oss ønsker å hjelpe våre egne – det er en samfunnsverdi jeg mener vi må tilrettelegge for.

Omsorgsytere skal ikke plasseres i skammekroken fordi de bryter med arbeidslinja. KrFs prioritering av familielinjen, ikke arbeidslinjen, handler om å skape tid til det viktigste. Mange pårørende må redusere sin jobbinnsats, og mange opplever å stå i en krevende «omsorgs-spagat» mellom for eksempel foreldre og egne barn. Realiteten for mange familier er at de tar et stort omsorgsansvar for sine nærmeste og kjenner nok også på denne nye tidsklemma.

KrFs prioritering av familielinjen, ikke arbeidslinjen, handler om å skape tid til det viktigste

Behov for mer pårørendestøtte

KrF mener vi trenger flere løsninger for å møte fremtidens omsorgsbehov. Andre partier peker på en ensretting, hvor kommunene stadig skal få mer ansvar. En mer moderne løsning mener jeg er å legge opp til økt valgfrihet og tilrettelegge for pårørendeomsorg. For at det skal være mulig å strekke til, både på jobb og som pårørende trenger vi mer pårørendestøtte. Derfor går KrF til valg på pårørendedager etter modell av omsorgsdager, pårørendestøtte etter modell av kontantstøtten og tilrettelegging for de som trenger å følge sine nære til legen eller kontroller. En slik støtte vil være med å bygge den sosiale infrastrukturen i Norge.

Regjeringen har to mål jeg mener ikke er mulig å oppfylle samtidig – nemlig både at pårørende til hjemmeboende eldre skal bidra med det samme som de gjør i dag, minst, samtidig som flere, helst alle, skal jobbe heltid. Det går jo ikke i hop.

Ofte fremstilles kontantytelser til privatpersoner som en trussel mot arbeidslinja. Men en pårørendestøtte vil gi valgfrihet, også når det er nødvendig å jobbe redusert i en periode. Pårørendestøtten vil dermed føre til at flere orker å stå lengre i jobb, fremfor å falle helt ut av arbeidslivet.

KrFs slagord er tid til det viktigste, etter denne sommeren har det fått en enda dypere betydning for meg personlig. Jeg er takknemlig for landet vi bor i, for mannen i mitt liv og for livet. Det tar tid å være pårørende, det krever noe av deg. Da skulle det bare mangle at samfunnet stiller opp for deg.

[ Her er det som ligg bak den konservative suksessen i skulevalet ]