Stor takhøyde i salen

Gard Sandaker-Nielsen skriver i Vårt Land 16. august et innlegg i debatten om valgmenigheter i Den norske kirke. For ikke å forringe debatten, går jeg ikke inn i den. Dog har jeg behov for å kommentere innleggets siste avsnitt, hvor han uttrykker at han «trivdes godt i årene i Storsalen, men som homofil på vei ut av skapet ble menigheten for utrygg.» Utryggheten defineres ikke nærmere, og det bør kanskje ikke forfatteren avkreves, men at veien ut av skapet er ulik, og for mange krevende, er hevet over enhver tvil.

Menighet er mennesker

Uten å la Storsalen bli omdreiningspunktet for en eventuell debatt, kan menigheten like fullt fungere som eksempel. Storsalen er min menighet, og har vært det hele mitt seks år lange Oslo-liv – og også hele min vei ut av skapet. Hvordan Storsalen tidligere har møtt homofile i, på vei ut, og sågar utenfor skapet, kjenner jeg bare basert på andres historier.

Å snakke om «Storsalen» er å snakke om enkeltmennesker. At menigheten bygger på Normisjons verdigrunnlag med en konservativ tilnærming til samlivsteologi, ligger som et premiss. Det er styre, ansatte, prester, og menighetsmedlemmer, som uttaler og former etterlevelsen, og dermed hvordan enkeltmennesker møtes.

Selv opplever jeg Storsalen som en åpen menighet, hvor det er kultur for å være ærlig på synspunkt, og for å begrunne dette ut fra Bibelen. At kirkegjengere kommer frem til ulike konklusjoner om samliv etter å ha lest den samme boken, virker menigheten å leve greit med.

Storsalen, som er den menigheten jeg kjenner best, oppleves som lyttende og imøtekommende

Ulike synspunkt

Uten å gå inn i en diskusjon om samlivsteologi, er mitt poeng å si at Storsalen, som er den menigheten jeg kjenner best, oppleves som lyttende og imøtekommende. Det skulle på en måte bare mangle. Det er ikke konservative som bærer den tyngste byrden her, men homofile, som først har jobbet seg ut av skapet, og deretter argumentert seg frem til å velge livet enten som enslig, eller i likekjønnet samliv – og i sistnevnte tilfelle blir møtt med at de ikke kan ta del i alle aspekter av menighetslivet.

Og det er kanskje her jeg leser en form for utrygghet hos Sandaker-Nielsen. En konservativ tilnærming til samlivsteologi vil naturlig nok føre med seg konsekvenser. Hva kan jeg være med på, og hvor kan jeg ikke bidra?

Storsalen bør få anerkjennelse for at de inviterer til samtale om dette, og at de faktisk ønsker å konkretisere hva det betyr for et menighetsmedlem å leve i likekjønnet samliv, og samtidig være en del av menigheten. Noen vil trolig mene at behovet for en slik konkretisering i det hele tatt er urimelig, og at det i seg selv fører til utrygghet. Jeg er ikke enig. Jeg, og flere med meg, har ikke følt på utrygghet, og mener at det er stor takhøyde i salen.

Mer åpenhet – større trygghet

Samfunnsdebatten har utviklet seg de siste 20 årene, og Sandaker-Nielsen skal ha honnør for sitt engasjement for, og bidrag til, å utfordre og åpne opp for diskusjoner også innad i kirkene. Det har vært helt sentralt for at mennesker på vei ut av skapet skal kunne være trygge i det fellesskapet de kjenner seg hjemme i – hva enn denne tryggheten innebærer.

[ Solveig Fiske etter bispenominasjon: – Ikke klar for biskop som er gift med samme kjønn? ]