Søsterkirkene på Gran

Når det åpnet seg en mulighet for sammenhengende fridager mellom to feriebolker med familien, var valget lett. Det måtte bli pilegrimsvandring, selv om jeg denne gangen ble nødt til å vandre alene. Men det er noe fint med det også. En annen type mestring, der du kun har deg selv å rådføre deg med. En annen følelse av stillhet og frihet som tiltar for hver kilometer du tilbakelegger. Men også en følelse av ensomhet, der du må klare deg med eget selskap og innta mange stunder og måltider alene.

Jeg kjente på en rastløshet

Det startet svært bra, og jeg kjente sterkt på den frihetsfølelsen som jeg hadde drømt om. Men etter hvert ble den erstattet av en noe mer urolig kjensle. Var det kontrasten til den hektiske hverdagen som gjorde seg gjeldende, eller var jeg rett og slett utrent i å være alene? Jeg kjente på en rastløshet. Det var som om jeg hele tiden måtte komme meg videre. Jeg sov urolig om nettene, drømte livlig og våknet grytidlig. Jeg tolket det som et tegn på en slags tilbaketrukkethet og jeg begrunnet det med at jeg hadde lite erfaring med å vandre alene. Men kunne det egentlig handle om noe helt annet? Et savn eller en lengsel som jeg ikke tok på alvor. For der hvor jeg valgte overnatting med svømmebasseng og besøk på glassverk, verket kanskje sjelen min etter noe annet.

Jeg sov urolig om nettene, drømte livlig og våknet grytidlig. Jeg tolket det som et tegn på en slags tilbaketrukkethet og jeg begrunnet det med at jeg hadde lite erfaring med å vandre alene. Men kunne det egentlig handle om noe helt annet?

Noe jeg kanskje skulle forstå mer av på siste dag av vandringen.

For da jeg kom over den siste åsen, til det punktet hvor det i guideboken sto at jeg nå for første gang kunne skimte søsterkirkene, kjente jeg det godt i kroppen. Det traff meg hardt og jeg kjente umiddelbart at jeg ble berørt. Kirkene var så nære, og de oste av historie og kraft. Små tårer kunne fint ha rent nedover kinnene mine hvis jeg hadde tillatt det. Jeg klarte virkelig ikke å la være å se på søstrene, der jeg taktfast gikk dem i møte. Synet bergtok meg, så jeg helt glemte å følge pilegrimsmerkene. Noe som resulterte i en ufrivillig, men vel verdt omvei.

[ Joel Halldorf: «Statsministerfruens prestekrage utfordrer Sveriges selvoppfatning» ]

Det var som om jeg var ventet

Da jeg litt senere tok fatt på den siste bakken opp til søsterkirkene, begynte kirkeklokkene å kime. Jeg antok at de kalte til messe. Det lokket meg oppover bakken i et tempo jeg ikke trodde jeg hadde inne etter tre dager på vandring. Verkende føtter og vonde skuldre gjaldt liksom ikke lenger, for kirkeklokkene kalte på meg. Det var som om jeg var ventet.

Vel inne i kirkerommet i Mariakirken, noen minutter for sent, sank jeg ned på bakerste benk og fikk med meg både tekstlesing, salmesang, bønn og velsignelse. For en gave og for en velkomst. Og det ga seg ikke der. Velkomsten etter messen var kanskje enda bedre. «Det kom en pilegrim», lød det fra fremst i koret, og jeg ble ønsket varmt velkommen av en sprudlende pilegrimsprest og en blid medarbeider. Den gleden jeg ble møtt med var så hjertelig og ekte. Det ble en intens opplevelse av å bli sett og møtt. Av mennesker i tjeneste. Og muligens av Gud selv.

Det bortkomne sønnen

Og det hele toppet seg når jeg ble servert varm kaffe og Santiago-kake. Den kjente kaken fra leden i Spania. Da gikk det nesten trill rundt for en sliten pilegrim som ikke lenger kunne skille erfaringene med leden i Spania fra leden i Norge. For der og da smeltet alle minnene sammen, og det føltes helt naturlig å spise spansk kake i en gammel norsk stenkirke. Det var som en velkomstfest krydret med kanel, latter og glede. Og i et lite sekund kom jeg til å tenke på liknelsen om sønnen som kom hjem. Om det var slik han opplevde å vende hjem. Om det var en slik glede han ble møtt med av sin egen far. Heldigvis hadde jeg ikke spilt bort noen arv eller levd et utsvevende liv, og det ble heller ikke slaktet noen gjøkalv på Granavollen denne dagen, men opplevelse av glede og velkomst var sterkt til stede.

Jeg trengte å komme frem for å lande. Og igjen handlet det om å finne roen i et kirkerom

Roen i et kirkerom

I etterkant av opplevelsen i Mariakirken, ble jeg overmannet av en usigelig tretthet. Det var som om hele kroppen landet. Den var fremme. Og hjemme. Og det var selvfølgelig dette uroen handlet om. Jeg trengte å komme frem for å lande. Og igjen handlet det om å finne roen i et kirkerom.

Den neste natten sov jeg godt og drømmeløst. En dyp søvn som ga meg hvile. Og dagen etter gikk jeg fornøyd hjem fra Granavollen. Glad og takknemlig over livets små mysterium og muligheten til å vandre. Jeg kastet et siste blikk på søsterkirkene og smilte. Det var som om vi delte en hemmelighet. En opplevelse av ro og nærvær. Som en påminnelse av noe jeg trenger i livet. Et nærvær jeg ikke kan leve uten.