Krav om assimilering er en fallitterklæring

En vitnemålsutdeling på en ungdomsskole i Oslo har skapt furore i befolkningen. En video, sett av flere hundre tusen mennesker, viser en avgangselev som ikke ønsker å håndhilse på sin kvinnelige rektor idet han mottar vitnemålet. Riktignok hilser han ved å legge hånden på brystet.

Rektor reagerer imidlertid med å dra i hånden og tvinge til seg et håndtrykk, for deretter å henvende seg til venner og familie med en tirade om hvordan man ter seg i Norge.

Det koker i sosiale medier. Kulturkrigerne angriper hverandre fra hver sine skyttergraver. Noen bruker kvinnekamp og likestilling som ammunisjon, andre religionsfrihet og grenser for fysisk kontakt. Frontene er steile, og polariseringen krass. Dessuten raser debatten i en tid preget av identitetspolitikk, «woke» og kanselleringskultur.

Må samles om et felles «vi»

«Folkens, vi bor i Norge. Vi kan ikke ha det sånn!», roper rektoren mens hun retter pekefingeren mot den 15-16 år gamle eleven, som akkurat har fullført ti års skolegang. Videre henvender hun seg til foreldrene i salen, sier «dere må ta tak!»

Man finner knapt en tydeligere «oss mot dem»-kategorisering, noe som gjør at varsellampene burde blinke. Selv om rektoren har beklaget den konfronterende reaksjonen, reflekterer ordene visse narrativ i samfunnet om hvilke kulturuttrykk mange anser som annenrangs.

Rektorens retorikk bidrar nemlig til en rasialisering av muslimer. Her tillegges kulturelle uttrykk (fravær av et håndtrykk) dårlige intensjoner (kvinners «underlegenhet») og fremsettes som om de er naturlige og iboende hos en folkegruppe (muslimer). Dette skjer uten at vi kjenner til verken hensikten eller motivet til eleven.

Hendelsen fremstår derfor i strid med skolens mandat om å sikre barn rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse og trivsel, samt nulltoleranse mot krenking.

Dessuten er det åpenbare skjeve maktforhold mellom rektoren og eleven, spesielt når det gjelder elevens posisjon som minoritet i Norge. Rektor er en del av den norske majoritetsbefolkningen, noe som innebærer en rekke privilegier. Blant disse er større grad av definisjonsmakt og færre personlige opplevelser av diskriminering og rasisme.

I så måte bidrar rektoren til å forsterke følelser av utenforskap blant minoriteter i Norge. Dette er problematisk fordi vi ser at stadig flere personer (særlig unge) med minoritetsbakgrunn gir opp å definere seg som «norske» på grunn av negative erfaringer i møte med majoritetsbefolkningen.

Det er synd at vi ikke klarer å samles om et stort felles «vi» på tross av kulturelle forskjeller.

Kongen sa det godt på hagefesten i 2016: «Nordmenn tror på Gud, Allah, altet og ingenting.»

Det finnes altså ingen fasit på hvordan «vi gjør ting i Norge». Det norske fellesskapet preges av flerkultur, ikke monokultur.

Det er synd at vi ikke klarer å samles om et stort felles «vi» på tross av kulturelle forskjeller

Hvorfor bry seg?

Kan det tenkes at debatten blir ekstra polariserende idet den handler om islam og muslimer? I så fall samsvarer det med en internasjonal trend hvor ytre høyre og ekskluderende nasjonalisme generelt, og muslimfiendtlighet spesielt, stadig får mer gjennomslagskraft.

Dette bør vi bry oss om fordi måten minoriteter behandles på har konsekvenser, både for utsatte enkeltindivider og for det liberale demokratiet.

Flere studier viser at muslimer erfarer diskriminering og rasisme både i utdanningsløpet, i møte med politiet, på arbeidsplassen, på boligmarkedet og i offentligheten generelt. Dette er uutholdelig og uakseptabelt i et mangfoldig, liberaldemokratisk samfunn som plikter å respektere universelle menneskerettigheter og alle individers likeverd.

I Norge må det derfor være takhøyde for et bredt spektrum av kulturelle og (konservativt) religiøse praksiser.

Eksempelvis har Jens Kihl uttalt at han «brenner for at konservative kristne skal ha mulighet til å utøve sin tro». Det gjør han på tross av at han selv identifiserer seg som ateist. Dette vitner om prinsipiell tenkning, universell humanisme og respekt for divergerende synspunkt. Parallelt ser vi svært få i majoritetsbefolkningen som de siste årene har kjempet for konservative muslimers religionsfrihet.

I Norge må det være takhøyde for et bredt spektrum av kulturelle og (konservativt) religiøse praksiser

Fordrer integrering av majoriteten

Det påpekes ofte at minoriteter må integrere seg. Men det snakkes sjeldnere om majoritetens ansvar for å integreres i den stadig endrende kulturen. Integrering er en toveisprosess.

Derfor er det interessant å se den pågående håndhilsningsdebatten i lys av rapporten som nylig ble lagt frem av Sannhets- og forsoningskommisjonen. Her tas det nok en gang et kraftig oppgjør med den brutale fornorskningspolitikken overfor samer, kvener og skogfinner.

De aller fleste synes å være enige om at assimileringspolitikken er en skamplett i Norges historie og at den har hatt svært destruktive konsekvenser for disse minoritetene. Samtidig er det en tydelig parallell mellom datidens fornorskningspolitikk og nåtidens forventninger til muslimer. Hvis ikke vi kan akseptere at islam, med eller uten håndhilsning, kan være kompatibel med «norske verdier» så har vi ikke reelt mangfold i Norge.

Det er en fallitterklæring for det flerkulturelle samfunnet når majoritetsbefolkningen krever at norske muslimer må oppføre seg, mene og tenke det samme som «dem» (hva enn det er) for å innlemmes i det norske fellesskapet.

[ – Folk får tåle at jeg er kristen ]