«Vestlige selskaper i Russland må velge side»

I slutten av mai, satte ukrainske myndigheter flere internasjonale selskaper på svartelisten «International Sponsors of War». Listen inneholder enkelte selskaper som fremdeles opererer i Russland og bidrar til finanseringen av den russiske statskassen og Putins krig i Ukraina. Flere boikotter nå produsentene på listen. På svartelisten havnet også selskapet bak barberingsfavoritten Gillette, bleiemerket Pampers og snacks-giganten Mondelēz International. Sistnevnte eier blant annet Freia som har produksjon i Norge. Da ble det bråk.

Pinlige begrunnelser

Selskapene på listen har ulike og vikarierende begrunnelser for å bli i Russland. I tilfellet Mondelēz, publiserte selskapet en pressemelding etter opplistingen. Selskapet begrunnet tilstedeværelsen i Russland med ønsket om å «opprettholde matforsyningen gjennom produktene [sine], som er langtidsholdbare matvarer for vanlige folk».

Å begrunne tilstedeværelsen i Russland med tilgangen på mat er nesten for pinlig til å være sant. Mondelēz’ forklaring står dessuten ikke til troende. Det har aldri vært avgjørende for russisk matforsyning å ha tilgang på vestlig merkevaremat som Milka-sjokolade og Oreo-kjeks. Mat har nemlig russerne nok av. Ifølge det tyske statistikk-byrået Statista er Russland tilnærmet selvforsynt. Selvforsyningsgraden har dessuten økt etter invasjonen av Krim i 2014 av frykt for nettopp: vestlige sanksjoner og eksportrestriksjoner.

[ Mener Saudi-Arabia hindrer norske muslimers reise til Mekka ]

Spiller offerrollen

Selskapene som blir i Russland, burde heller være ærlige på prioriteringene sine: Bunnlinjen og praktiske hensyn er viktigere enn sanksjoner og solidaritet med Ukraina. Ifølge Forbes var for eksempel Mondelēz’ et av de 50 største utenlandske selskapene i Russland med en omsetning på om lag 92 milliarder rubler, cirka 11,7 milliarder norske kroner. Krigen har vært bra for Mondelēz. Fra 2021 til 2022 økte profittmarginen i Russland med over 300 % (sic).

I stedet påtar Mondelēz seg offerrollen og mener seg utpekt til syndebukk. Samtidig skyver de Freias 300 norske ansatte foran seg. Det er grenseløst frekt og snur hele problemstillingen på hodet. Mondelēz setter lokale arbeidsplasser i Freia, samt sitt gode navn og rykte, i spill for å hente ut millioner av dollar i konsernbidrag fra Russland. Det er uetisk, ufattelig uansvarlig og bør stå for selskapets egen regning. Det er Mondelēz’ valg å bli værende i Russland. Konsekvensene når vestlige sanksjoner og boikott innføres hviler derfor på dem.

Mondelēz setter lokale arbeidsplasser i Freia i spill for å hente ut millioner av dollar i konsernbidrag fra Russland

Forståelig frustrasjon

Bekymringene og frustrasjonen til de norske ansatte i Freia er fullt forståelig. Det er ikke deres feil at eieren heter «Mondelēz», er basert i Sveits og profiterer grovt på en umenneskelig krig. Samtidig blir det smått paradoksalt, svært lite prinsipielt og enda mindre effektfullt å bøye av hver gang sanksjonene mot Russland rammer oss selv. Konsekvensene av sanksjoner og boikott mot Russland koster. Men det koster enda mer å la være.

Mens vi betaler prisen for å stoppe Russland i tapt omsetning, noen arbeidsplasser og penger til Ukrainas motstandskamp, betaler ukrainerne en enda større pris i hundrevis av tapte menneskeliv hver eneste dag. Norge har ikke råd til å la Russland vinne krigen, verken sikkerhetspolitisk eller moralsk.

Ukrainerne betaler en enda større pris i hundrevis av tapte menneskeliv hver eneste dag

Boikott skaper dilemma

Boikott av selskaper med russisk tilstedeværelse skaper flere dilemma. Det er vanskelig å dumpe samarbeidspartnere. Det er vanskelig når lokale arbeidsplasser berøres. Det er vanskelig å finne alternativer til sterke merkevarer og gode produkter. I tillegg er det vanskelig å lage et rettferdig og enhetlig sanksjonsregime. Det bør samtidig ikke forhindre oss fra å forsøke.

På den andre siden bør det være helt uaktuelt å bidra med en eneste krone til krigsprofitørene som finansierer Putins fascisme, terrorregime og ulovlige krigføring i Ukraina. Det har ikke noe å si om de får pengene sine fra selskaper med hundre, eller tusen år med norsk industrihistorie og lokal forankring. Eller om det sågar er min bestemors strikkeproduksjon, eller slektens nedarvede familiebedrift. Så får heller Putin erstatte vestlige produkter med billige kinesiske kopier og varer fra andre uten etisk kompass.

Vestlige selskaper i Russland må velge side. Enten støtter de en internasjonal rettsorden, menneskerettigheter, fred og demokrati. Eller så står de på krigsforbryteren Putins side. Nedslaktingen av uskyldige i Ukraina som gravide, små barn og eldre, bombingen av skoler og sykehus og tortur av krigsfanger inviterer ikke til så mange nyanser.

Vestlige selskaper i Russland må velge side

Finansiering av krigsprofitører må stanses

Som forbruker har jeg en tydelig forventning til norske bedrifter og Oljefondet: Finansieringen av de russiske krigsprofitørene bør stanses til selskapene trekker seg ut av Russland. Det trengs også strengere og koordinerte sanksjoner fra vestlige politikere for å tvinge selskapene som ikke vil. Her har regjeringen vært for tilbakelente. Norge burde lede an innsatsen for strengere sanksjoner, ikke bare dilte etter EU og resten av Norden.

NorgesGruppen, Coop, Rema, Oljefondet og alle som samarbeider med eller investerer i Mondelēz og andre russiske krigsprofitører bør kjenne sin besøkelsestid: Å strupe pengestrømmen til slike selskaper er et minstemål av den menneskelige anstendigheten og solidariteten vi forventer fra norske virksomheter. Historien vil dømme oss.

[ Fortsatt brukes «å fantegå» i arbeidslivet ]