Undervurder aldri en pilegrimstur

I år tjuvstartet jeg årets vandring. Etter flere år på vandring langs pilegrimsleden på vei til Nidaros, tok jeg i år steget ut, og reiste til et mildere og varmere klima. Jeg tok vandrerstøvlene med til Spania og gledet meg til varme dager, tørt landskap og blomstrende flora. Jeg var en nordboer som skulle søke lykken på Caminoen.

Etter flere år på vandring i kalde nord, følte jeg meg som en garvet pilegrim. Jeg har vandret hundrevis av kilometer langs den norske leden. Jeg har kjent på store kontraster, fra øsende regn til stekende sol. Jeg har vandret alene og i gruppe og jeg har hatt utallige sterke samtaler og møter langs min vei. Jeg har besøkt kirker og kapell, hvor noen av dem har berørt meg sterkt. Jeg har grått og ledd, og jeg har gått av meg både sorg og sinne. Erfaringer som har gjort meg sterkere og som gjorde at jeg følte meg klar for en vandring i et nytt og ukjent landskap.

En overveldende vandring

Og for en vandring det skulle bli der nede i Spania. Men en annerledes vandring enn jeg hadde sett for meg. For der hvor jeg tenkte at jeg var en erfaren pilegrim som kun hadde tatt med meg de norske genene sørover, skulle det vise seg at den spanske leden skulle påvirke meg mer enn jeg kunne forutse. Og det var ikke leden i seg selv som skulle påvirke meg mest, til tross for blomstrende enger og høye fjell, men de urgamle steinkirkene i fjellandsbyene. Og spesielt den 1200 år gamle kirken i fjellandsbyen O Cebreiro. En kirke selv Frans av Asissi har besøkt. Også han som pilegrim.

Å gå i fotsporene til tusenvis av andre pilegrimer var en sterk opplevelse i seg selv, men tanken på at alle disse også hadde besøkt den samme kirken som jeg nå skulle inn i, var overveldende. Gjennom hundrevis av år har pilegrimer gjort det samme før meg. Jeg vet ikke om det var det som grep meg så sterkt da jeg sto inne i kirken, eller om det heller var det påtrengende nærværet som jeg opplevde. Et nærvær som det var umulig å se bort fra. For det var som om tiden sto stille. Ikke kun at tiden sto stille som om ingen ting var endret, men at tiden også opphørte. På en slik måte at himmel og jord møttes.

Det var underlig, men i et lite øyeblikk så opplevdes skillet mellom meg og det guddommelige så ekstremt tynt og skjørt. Det var som om jeg kunne kjenne Gud i rommet, som om jeg kunne tatt på han hvis jeg strakk ut hendene. Og det rystet meg. For det er sjelden at jeg har kjent på et slikt nærvær før. Det var sårt og sterkt på samme tid. Fint, men nesten smertefullt. Som om frykt og takknemlighet var blandet sammen i en gryte av kjærlighet. Og midt i dette sammensuriet av inntrykk, følte jeg meg elsket, møtt og sett for den jeg er. Det var som nåde i praksis.

Det var som om jeg kunne kjenne Gud i rommet, som om jeg kunne tatt på han hvis jeg strakk ut hendene

Ulike verdener

Å gå ut av kirken og inn i landsbyen, ble en sterk kontrast til det jeg opplevde inni kirken. Det føltes som to ulike verdener. Her var pilegrimene godt i gang med å kjøpe med seg små suvenirer og minner fra landsbyen. Praten gikk lett og latteren var høylytt. Jeg forsøkte å ta del i opptrinnet, men det var umulig å riste av seg opplevelsen i kirka.

Enda jeg forsøkte. Jeg forsøkte å ta del i livet utenfor, men det var som om opplevelsen hadde boret seg fast i mitt indre. Ikke som et kognitivt minne, men som en erfaring. En erfaring som hadde lagret seg i hver celle i min kropp. En åndelig opplevelse som det ikke var mulig å slette. For det var som om den hadde satt sitt preg på mitt DNA.

Ta det første skrittet

Resten av vandringen bar jeg med meg denne opplevelsen, og den preget mine tanker i lang tid. For var det ikke underlig hvordan en slik gammel kirke kunne påvirke en intetanende pilegrim. At en kirke som jeg ikke hadde noe forhold til kunne sette så sterke spor. Eller kanskje ikke?

For er det ikke nettopp dette pilegrim handler om. Å gå i langsomhet, enkelhet og stillhet og sakte åpne opp for noe mer. En åndelig tilværelse og et ønske om å møte Gud. I en kirke, i naturen eller gjennom samtaler og fellesskap. Og på den måten skape et liv med mer frihet og bekymringsløshet. Alt som en pilegrimsvandring rommer. Så kjenner du på en lengsel om å komme deg ut på leden og la deg bli berørt; ta vandringsstøvlene på, finn deg en led og ta det første skrittet. Du vil neppe angre på valget.

Buen Camino! God vandring!

[ Disse kristen-podkastene bør du lytte til ]