Peter og kvinnene

I sitt svar til meg (VL 28/3) finner Sverre Langeland liten grunn til å hefte seg ved sitatene jeg gjenga fra to gnostiske skrifter. Jeg har ingen illusjon om at sognepresten og jeg kan komme til enighet i spørsmålet om kvinnelige prester; likevel hadde det vært formålstjenlig om han hadde tatt utsagnene på større alvor. Jeg har ingen egne teorier (eller «narrativ») å forsvare, men støtter meg til kompetente kilder og synes det er grunn til å lytte når en kapasitet som Turid Karlsen Seim konstaterer at Peter her opptrer med tydelig misogyne trekk, og ikke minst når hun spør om konflikten mellom Peter og Maria Magdalena kan ha dreid seg om kvinnenes rolle i tekstenes egen samtid.

Kvinners stilling

Mitt ærend var sant nok å godtgjøre at kirkens kvinneundertrykkende tradisjon må stamme fra apostlene og ikke fra Jesus selv, som tvert om brøt med samtidens normer. Det må være et tungtveiende argument i en debatt om kvinner og prestetjeneste der Jesu valg av tolv menn som apostler tillegges avgjørende vekt. For selv om Langeland kan ha rett i at «kirkens oppgave er ikke å avspeile samfunnet», er det et faktum at den speiler sin tid og alltid har gjort det. Dermed speiler den også kvinnenes stilling på Jesu tid. Deres lave status hadde sin rot i jødedommen og ble videreført i romerretten, som igjen fikk stor innflytelse på kirkeretten. Av alle restriksjoner kvinner ble pålagt, er det nok å nevne at de ble ansett som uskikket til å være vitner. Hvordan skulle de da kunne virke som Jesu apostler og vitne om det glade budskap på gater og torg?

Selv om Langeland kan ha rett i at «kirkens oppgave er ikke å avspeile samfunnet», er det et faktum at den speiler sin tid og alltid har gjort det

Nå trenger man ikke gå til de gnostiske evangeliene for å finne utslag av dette kvinnesynet hos disiplene selv. I fortellingen om Jesus og den samaritanske kvinnen ved brønnen sier jo Johannes: «I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne.» Underforstått: Det var uhørt. Ikke minst blir det klart da Maria Magdalena og de andre kvinnene kom fra graven med sitt glade budskap: «Hun gikk av sted og fortalte det til dem som hadde vært med ham, og som nå sørget og gråt. Men da de fikk høre at han levde, og at hun hadde sett ham, trodde de det ikke» (Mark 16,10) «Men de mente det hele var løst snakk, og trodde dem ikke» (Luk 24,11-12). Men Peter sto altså likevel opp og løp til graven for å se ved selvsyn om de hadde rett.

Jesus bryter med samtidens kvinnesyn

Dette er en del av kirkens grunnfortelling om Jesus som røper en avgjørende forskjell mellom hans og disiplenes holdning til kvinner. Som vi vet, var det disiplenes tidspregede bilde av dem som vant frem, og de fleste kirkesamfunn har holdt fast ved denne innskrenkede kvinneforståelsen gjennom århundrene, inntil ganske nylig. De siste seksti årene har riktignok gledelige endringer skjedd i en rekke protestantiske kirker. Men Den romersk-katolske kirke holder stand og har ingen planer om å endre sin oppfatning av kvinners plass i kirken: Den blir aldri ved alteret. I stedet blir deres kamp for å følge kallet til å forkynne gjerne tolket – og avfeid – som et ønske om makt, slik Langeland dessverre også gjør.

[ Nina Niestroj: «Kan kvinner være prester? Kan menn?» ]