«Den stolteste kirken ble den farligste»

Hyppige reformer og nye teologiske posisjoner ser ikke ut til å være noen kirkelig suksessformel. Mange av kirkemedlemmer verden over søker til det trygge og vante. «Tenk om kirken kunne være slik den alltid har vært», hører jeg til stadighet, også i Norge. Ønsket følges ofte opp av et polemisk spørsmål: «Hvor ble det av kirkens stolthet?».

I arbeidet med boken Putins hellige kirke er jeg blitt tvunget til å gå inn i lengselen etter kirkelig uforanderlighet. Dette dypdykket har fått meg til å reflektere over følgende: Kirker som er bærere av de stolteste og uforanderlige tradisjonene kan ha lettere for å holde på sine medlemmer, men de kan også bli de farligste kirkene.

Som boktittelen antyder, handler det om Den russisk-ortodokse kirke. Hvordan kunne det skje at den russiske varianten av den ortodokse kirke – «sansenes kirke» – ble en krigersk kirke? Hvem skulle trodd at Vladimir Putin fant sin sterkeste forbundsfelle i patriark Kirill? En kirkeleder som av pave Frans er blitt omtalt som «Putins altergutt».

Patriarken og Putin

Stolthet og tradisjoner kan være farlige følgesvenner. De kan umerkelig gli over i hovmod og arroganse og en tenkning om at «vi vet best». I religiøs sammenheng kalles dette ofte for rettroenheten. De som er med i en menighet eller et kirkesamfunn kan være hellig overbeviste om at de sitter på Guds fasit. Korreksjoner og råd utenfra har dårlige kår når en slik tilstand av selvtilfredshet har oppstått.

Etter hvert som Ukraina-krigen har utviklet seg, er Putin blitt en kløpper i å innynde seg hos Den russisk-ortodokse kirke. Det har han blant annet gjort ved å fremheve det han omtaler som «tradisjonell» kristendom

I boken stiller jeg spørsmål om det nettopp dette som er skjedd i Russland. Patriark Kirill har hatt kjempesuksess som russisk kirkeleder i snart to mannsaldre. Siden begynnelsen av 1990 har den prosentvise andelen av russere som er medlemmer av Den russisk-ortodokse kirke nesten fordoblet seg. Med denne formidable veksten kan patriarken hatt god grunn til «å bli høy på seg selv». Jeg tror ikke så mye på mytene at Kirill støtter Putin fordi de har en felles fortid som KGB-agenter eller om at presidenten beriker patriarken økonomisk. Det er lettere å tenke at patriarken slutter opp om Putin fordi presidenten viser respekt for kirken, dens helgener og at kirken skal være slik den alltid har vært, samt at Putin står på rett side i den kirkelige maktkampen mellom Den russisk-ortodokse kirken og deler av den øvrige ortodokse kirken. Allerede i 2012 fastslo patriark Kirill at Putin-perioden var et resultat av et «Guds mirakel».

Etter hvert som Ukraina-krigen har utviklet seg, er Putin blitt en kløpper i å innynde seg hos Den russisk-ortodokse kirke. Det har han blant annet gjort ved å fremheve det han omtaler som «tradisjonell» kristendom. Et eksempel på Putins standhaftige retorikk fikk vi da tidligere pave Benedikt døde nyttårsaften 2022, i en alder av 95 år: Den russiske presidenten var raskt ute med følgende kunngjøring: «Benedikt XVI var en eminent religiøs og statlig skikkelse, en overbevist forsvarer for tradisjonelle, kristne verdier». Kondolansen ble lagt merke til fordi det er relativt uvanlig at presidenten i verdens største ortodokse nasjon skryter uhemmet av en katolsk pave.

Kirke på et høyere nivå?

Mye av Putins religiøse retorikk bygger på stoltheten over hva Den russisk-ortodokse kirke har representert. Det er et rikt sansegalleri å ta av. Blant annet fremhever han til stadighet den over tusen år gamle historien om Vladimir den hellige. Går man dypere inn i historiene om kriger- og helgenkongen, er det nettopp Den ortodokse kirkes skjønnhet som er det bærende punktet i fortellingene. I møte med disse historiene sitter man igjen med en følelse av at Den ortodokse kirke opplever å ligge på et høyere nivå sammenlignet med andre av verdens kirkesamfunn.

Mye av Putins religiøse retorikk bygger på stoltheten over hva Den russisk-ortodokse kirke har representert. Det er et rikt sansegalleri å ta av

Virkningene av denne overlegenhetstenkningen kan man se utfolde seg på ulike steder i verden, og man har fått tallrike eksempler på hvordan det kan slå ut politisk, ikke bare i Den ortodokse kirken, men også i andre religiøse kulturer. Da menneskerettighetsopprøret i Iran eskalerte høsten 2022, kom det massiv kritikk fra mange vestlige land. Responsen fra talsmannen for det prestestyrte regimet talte sitt tydelig språk: «Vesten har ikke god nok moral til å kritisere Iran». Språkbruken fra det islamske Teheran opplevdes som et ekko av Putins og Kirills taler.

Det estetiske og krigerske går hånd i hånd

Adolf Hitlers overbevisning om at Tyskland representerte en overlegen kultur endte med en av verdenshistoriens største tragedier. Blant annet måtte seks millioner jøder bøte med livet. I forbindelse med 80-års-markeringen av deportasjonen av norske jøder, skrev Aftenposten-journalisten Halvor Hegtun en kommentar om hvordan kulturnasjonen Tyskland kunne falle så dypt: «Sansen for litteratur, musikk og annet åndsliv er ingen formildende omstendighet ved det nazistene og deres medløpere gjorde. Tvert imot, de gjør uhyrlighetene bare enda vanskeligere og viktigere å bearbeide».

Det blir bare verre å forholde seg til at det er en såkalt «sanselig kirke» som velsigner våpen som brukes til de verste ugjerninger under dekke at dette ikke er angrepskrig, men forsvarskrig

Det samme kan sies om krigsforbrytelsene som Russland med støtte av Den russisk-ortodokse kirke har begått i Ukraina. Det blir bare verre å forholde seg til at det er en såkalt «sanselig kirke» som velsigner våpen som brukes til de verste ugjerninger under dekke at dette ikke er angrepskrig, men forsvarskrig. Den russisk-ortodokse kirke virker å være breddfull av disse motsetningene. Makt og ydmykhet, det estetiske og krigerske går hånd i hånd. Ser man historisk på det, er det ikke noe som bare gjelder for Den russisk-ortodokse kirke. Dessverre finnes det i kirkehistorien altfor mange eksempler på at kirker faller ned på feil side i konflikter. Rettroenheten kan være en dårlig veiviser når trossamfunn blir en del av en dyp ideologisk og politisk konflikt.

[ Ukrainas ortodokse kirker: – Mangel på interesse hos norske medier, sier professor ]