Vigsling, ordinasjon og bløtkake

Avisen Vårt Land skriver at Bispemøtet går inn for å «vigsle» prester til tjeneste, ikke «ordinere». Jo da, jeg har oppfattet at noen tenker om den differensierte begrepsbruken at den uttrykker et skille mellom de ulike profesjonene i kirken. Men er det et problem? Diakon Eilev Erikstein uttaler: «Dette betyr mye for min glede over å være diakon. Det signaliserer et likhetsprinsipp.» (Vårt Land, 27.02.23) Og han feirer til og med Bispemøtets vilje med et stykke marsipankake.

[ Bispemøtet med ny uttaling: – Skal feire med marsipankake ]

Jeg unner gode Eilev Erikstein et solid kakestykke, men deler ikke engasjementet. Det er gammelt nytt at både prester og diakoner, kateketer og kantorer blir vigslet. Samtidig er dette ulike vigslinger til ulike oppgaver. I en luthersk kirke som vår, er det innstiftet en egen tjeneste med «å lære evangeliet og meddele sakramentene». Det er prestetjenesten som kalles «det kirkelige embete». (Vårt bekjennelsesskrift Augustana, art. 5) Til denne oppgaven blir personer ordinert. Videre ledes kirken gjennom et samspill mellom «embete og råd», en samvirkemodell der representanter for prestetjenesten og folkevalgte hver for seg og sammen er gitt forskjellige oppgaver og ansvar på alle kirkens styringsnivåer.

Viktig med formålstjenlig forståelse

For meg er det egentlig ikke så viktig hva vi kaller det, men viktigere at vi har en formålstjenlig forståelse av de ulike vigslede tjenestene og hva vigslingene forplikter og gir mandat til. Ordinasjonen er en forutsetning for å gjøre prestetjeneste i Den norske kirke. Unntaket er at kirken også har gitt biskopene mandat til å kunne gi andre kvalifiserte personer midlertidig fullmakt som prestevikarer. En person kan ikke kalles prest uten å være ordinert. På samme måte kan en ikke bruke tittelen diakon, kateket eller kantor uten å være vigslet. Men der ender også likheten.

Min erfaring er at personer som blir ansatt som diakonimedarbeidere, gjør det samme og gis det samme ansvar som en diakon. Tilsvarende gjelder undervisningsansatte menighetspedagoger, trosopplærere o.a. som mange steder fyller samme rolle som en kateket. For ikke å snakke om organister som i praksis fungerer akkurat som kantorer. Først i 2015 vedtok Kirkemøtet vigsling av kantorer, men uten forutsetning om at de som da allerede var ansatt som kantorer, måtte vigsles. I dag er det derfor også en stor gruppe kantorer som ikke er vigslet. Jeg møter også musikere med kantorkompetanse som egentlig kunne tenke seg en periode som kirkemusiker, men som ikke ønsker vigsling og søker annet arbeid. Hvor ble det av «likhetsprinsippet»?

En person kan ikke kalles prest uten å være ordinert. På samme måte kan en ikke bruke tittelen diakon, kateket eller kantor uten å være vigslet. Men der ender også likheten

Trenger flere medarbeidere

Realitetene rundt i landet viser at vi trenger flere medarbeidere til ulike stillingskategorier innen diakoni, kirkelig undervisning og kirkemusikk, enn vi har personer som oppfyller kvalifikasjonskravene for vigsling. Slik sett vil vi kanskje nettopp derfor trenge en fortsatt og mer fleksibel praksis når det kommer til krav om vigsling? Også til prestetjenesten gjelder det å styrke rekrutteringen. Så lenge vi i Den norske kirke stadig har gjeldende forståelse av «det kirkelige embetet», er derfor prestetjenesten å forstå som en annen kategori med krav om ordinasjon, eller prestevigsling om du vil.

Gleden over å være det ene eller det andre, tenker jeg handler om helt andre og langt viktigere ting enn vår begrepsbruk i denne sammenheng. Og hvem sa vi ikke trenger et mangfold av tjenester og funksjoner?

[ Lovsang er mest pop på norsk ]