På høy tid med handlingsplan mot antisiganisme

HL-senterets holdningsundersøkelse fra 2022 viser blant annet at 32 % av befolkningen ikke ønsker sosial kontakt med romer. En annen undersøkelse av Norges Institusjon for Menneskerettigheter (2022) oppgir en tredjedel at de selv har og to tredjedeler at de tror andre har et negativt syn på romer og romanifolk/tatere. Likevel nevnes ikke antisiganisme i sentrale dokumenter som Regjeringens strategi mot hatefulle ytringer 2016–2020, Handlingsplan for å bedre levekårene for rom i Oslo (2009), og Regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion 2020–2023.

Er antisiganismen så vanlig at vi har sluttet å se den?

I en nylig publisert vitenskapelig artikkel i Norsk sosiologisk tidsskrift, diskuterer jeg med utgangspunkt i antisiganismeteori, hvordan antisiganismen tar seg uttrykk historisk og i dag.

Noen av de groveste eksemplene på antisiganisme er heldigvis avsluttede kapitler, som for eksempel raseteori og det romske Holocaust, og Norsk misjon blant hjemløses tvangsassimileringen av romanifolk/tatere.

Ingen lærdom av historien

Men antisiganisme i det norske samfunnet i dag viser at vi ikke har lært av historien. Selv om det i dag er bred enighet om at Norsk misjon blant hjemløse frarøvet romanifolk/tatere sine barn under tvangsassimileringen, pågår fortsatt en systematisk omplassering av romske barn til ikke-romske fosterhjem. Dette er et ulovlig praksis, ettersom barn med tiltak fra barnevernet har rett til å praktisere språk og kultur.

Og selv om utestengelsen av norske romer under andre verdenskrig er en skamplett i norsk historie, tillater vi fortsatt at antisiganisme informerer lovverk om for eksempel soveforbud og tiggeforbud. Noe av forklaringen til at slike praksiser får pågå ligger sikkert i at antisiganistiske holdninger er så utbredt. Majoriteten har en tendens til å se på romer og romanifolk/tatere som det motsatte av det de selv vil være – romer og romanifolk/tatere fremstilles som asosiale, kriminelle, rotløse og upålitelige. Med holdninger følger handling.

Det finnes en tydelig sammenheng mellom ønske om tiggeforbud og antiromske holdninger.

Rasisme uten rasister

I min studie viser jeg at rasisme er mer utbredt enn fordommer, ettersom rasisme også kan være strukturelt. Bofasthet er et eksempel på en slik struktur. Skolesystemet i Norge er skapt av og for mennesker som lever sedentære liv, og det har vært manglende evne og vilje til å tilrettelegge for skolegang for (semi)nomadiske familier. Dette rammer familier som ønsker å bevare den delen av kulturen som handlet om reising.

Utendørs soveforbud og tiggeforbud er også eksempler på antisiganisme i lovverket. Det finnes en tydelig sammenheng mellom ønske om tiggeforbud og antiromske holdninger. Justiskomitéen eksplisitt viser til at EU-borgere har begynt å dominere «tiggerpopulasjonen», i deres argumenter for gjeninnføring av forbud. Selv om lovenes ordlyd er nøytrale, lå antisiganistiske holdninger bak ønsket om lovendringene.

Ingen vilje til endring?

I 1999 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter, og romer og romanifolk/tatere fikk status som nasjonale minoriteter i Norge. Et av de overordnede målene i rammekonvensjonen er at «Nasjonale minoriteter deltar i offentlige beslutningsprosesser». Likevel er den nylig publiserte Meld. St. 12 tydelig på at nasjonale minoriteter ikke skal ha medbestemmelse i saker som angår dem, når de skriver at «Effektiv deltakelse og medbestemmelse er ikke det samme». Romanifolk/tatere har blitt beskrevet som «inhabile» (Lillan Støen, i Holm 2022), og det hevdes at tilskuddsordningen til romanifolk/tatere har «vært preget av uheldig paternalisme».

En slik avfeiing av romanifolk/tateres innflytelse i saker som angår dem kan kalles «sekundær antisiganisme», en form for antisiganisme der man skylder på offeret, og ignorer romer og romanifolk/tatere i saker som angår dem. Den sekundære antisiganismen kledd i byråkratisk språk, og den strukturelle antisiganismen kledd i juridisk språk, er nesten umulig å få øye på for andre enn dem som rammes av den.

Behov for handlingsplan mot antisiganisme

På Europeisk nivå argumenteres det for at fokuset på sosioøkonomisk inkludering av romer i et antisiganistisk samfunn ikke er mulig, og at man derfor bør endre strategi fra integrering og inkludering til å bekjempe antisiganisme. For å ta et oppgjør med antisiganismens røtter, foreslår både en studie på oppdrag fra Europaparlamentet i 2019 og den tyske uavhengige antisiganismekommisjonen i 2021 sannhets- og forsoningskommisjoner som metode for å få bukt med antisiganismen. I juni 2023 leverer den norske «Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner» sin rapport. En sannhets- og forsoningskommisjon for romanifolk/tatere ble etterspurt av Taternes Landsforening allerede i 2009 i Norge.

At antisiganisme knapt nevnes i offentlige dokumenter samtidig som romers og romanifolk/tateres liv fortsatt sterkt preges av antisiganisme er ikke holdbart. Både Europarådets rådgivende komité for rammekonvensjonen om nasjonale minoriteter og Norges Institusjon for Menneskerettigheter anbefaler nå en handlingsplan mot antisiganisme. Med de tallfestede faktaene vi nå har på bordet er en slik anbefaling vanskelig å feie under teppet.

[ Vart kasta ut av heimen – no må dei ut av landet ]