Demokratiets fremtid

«Om det liberale demokratiet skal ha noen framtid, må vi (...) satse på å forsvare den borgerlige offentligheten,» understrekte Erling Rimehaug i Vårt Land 1.02.23. Han observerer en skjebnesvanger utvikling: En ytre fiende virker i dag samlende. «Fellesskap gjennom fiendebilder ser vi stadig mer av» i stat etter stat.

Dette skal ha sine røtter i politikkbegrepet til rettsfilosofen Carl Schmitt, mener Rimehaug. Schmitt avviste liberalismens harmoniserende oppfatning av politikken, basert på den forutsetning at konsensus mellom borgerne er mulig ved fri og fornuftig samtale/debatt. For Schmitt er politikkens vesen derimot kamp, og da gis det «venner» og «fiender». Kampen føres om makten i samfunnet, om å inneha statsmakten. Vi som er politisk oppdratt i etterkrigsnorge – og det er både Rimehaug og undertegnede – har en positiv tro på «den borgerlige offentlighet» i ryggmargen. Mange av oss gremmes over dens forfall, men håper å kunne føre videre noen av verdiene den er tuftet på som til eksempel ytrings- og livssynsfrihet.

Den myndige, frie og likestilte borgeren

«Borgerlig offentlighet» er en politisk-rettslig kategori (fra opplysningstiden) som betegner sfæren for politisk debatt mellom borgerne for utvikling av et fornuftig demokratisk statsstyre. Og det frie menneske er et fornuftig menneske. Derfor er ytringsfrihet, fri politisk meningsdannelse og åpen debatt der alle kan delta, nødvendig. «Undersåtten», lydig overfor en autoritær øvrighet, er erstattet av den myndige, frie og likestilte borgeren. I det borgerlige demokrati er de som blir styrt, selv blitt de styrende. Det er mulig ved en rett fungerende «borgerlig offentlighet» som legger føringer for statsstyret.

For Schmitt er politikkens vesen derimot kamp, og da gis det «venner» og «fiender». Kampen føres om makten i samfunnet, om å inneha statsmakten

Mellomkrigstidens moderne stat, som Schmitt sto overfor, hadde begynt sin vei mot velferdsstat, pedagogisk stat, kulturstat og så videre. Statens styrings- og maktpotensial ble etter hvert drastisk utvidet, ikke minst ved muligheten til å regulere og legitimere ved økonomisk støtte til «frie» institusjoner og virksomheter i samfunnet. Det gav også muligheten til å delegitimere ved å trekke lisens og penger tilbake. Utvikling og utvidelse av staten har knyttet både de politiske partier og de dominante massemedier inn i den statlige maktsfæren.

Også katolsk teologi ble på sin måte moderne ved å legge vekt på den individuelle person. Men dens væren og liv ble forankret i en metafysisk sannhet om virkeligheten – til sist i Gud

En vanskelig kamp

Alt i 1976 konstaterte Ernst-Wolfgang Böckenförde, en av Schmitts elever, at den frihetlige, sekulariserte stat lever ut fra forutsetninger den ikke selv kan garantere. Den vil gi borgerne frihet, men det må begrunnes ut fra samfunnet, det vil si ut fra den enkelte borgers moralitet og ut fra enheten (homogeniteten) i samfunnet.

Hva er innholdet i den moralitet som er grunnlag enheten i samfunnet? Hvor blir det av friheten i et slikt enhetlig demokrati? Innholdet i moraliteten er den sekularistiske liberalisme. Et demokrati basert på en slik moralitet, må frigjøre samfunnet fra kristen etisk tradisjon og dekonstruere gitte, «naturlige» institusjoner som kjernefamilie og ekteskap. Slikt er ikke forenlig med den samfunnsnødvendige moralitet. Da blir det også et mål å styre den borgerlige offentligheten. Det blir politisk maktpåliggende å holde «ukorrekte» stemmer utenfor ordskiftet.

Moraliteten krever også at livssyns- og religionsfriheten må kontrolleres slik at den ikke saboterer homogeniteten i folket. Det gis trossamfunn som lærer og handler i pakt med sannheter som ikke harmonerer med sekularismens menneskesyn og etikk. Trossamfunn og individuelle kristne kjemper nå en vanskelig kamp for kristent ekteskapssyn, det ufødte livets menneskeverd, sjelesorg og åndelig veiledning etter bibelske normer.

Oppfattes som fiender av friheten, fremskrittet og kjærligheten

Det er et interessant paradoks at Schmitts skille mellom «venner» og «fiender» gir en adekvat beskrivelse av politikken også i det liberale demokrati. Kristne oppfattes som «fiender» av friheten, fremskrittet og «kjærligheten». Forsøk på å redde «den borgerlige offentlighet» kan være positivt. Men utfordringen er at Schmitt og hans etterfølgere har rett i sin analyse, men står ikke for noe positivt alternativ. Schmitt var opprinnelig katolikk, men brøt med Kirken alt på 1920-tallet. Han avviste den katolske naturrettslæren.

Under mellomkrigstiden begynte fornyelsen av katolsk teologi ved en «tenkningens omveltning». Også katolsk teologi ble på sin måte moderne ved å legge vekt på den individuelle person. Men dens væren og liv ble forankret i en metafysisk sannhet om virkeligheten – til sist i Gud. Ut fra dagens katolske sosiallære, kan det utvikles et bærekraftig alternativ til sekularistisk liberalisme.