Kommentar

Hva er best: Dialog eller fiendebilde?

Er opplyst dialog best egnet til å skape fellesskap og fred, eller er det bedre med klare grenser og kamp mot felles fiende?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

To av de største samfunnsfilosofene det siste århundret hadde begge en nazisitisk fortid. Jürgen Habermas var medlem av Hitlerjugend, mens Carl Schmitt var med i nazipartiet og juridisk rådgiver for Hitler. Schmitt ble etter krigen skjøvet ut av akademia fordi han ikke ville avnazifiseres. Habermas ble en lederskikkelse i det tyske oppgjøret med nazismen og fikk stor innflytelse både i Tyskland og resten av verden. Men Schmitts teorier hentes nå fram igjen, mens Habermas opplever tilbakeslag.

Det er ikke nok å sikre friheten til å rope hatefulle ytringer til hverandre. Å skape vilkår for en tillitsfull og likeverdig samtale krever langt mer.

—  Erling Rimehaug

Habermas er kjent for teorien om den borgerlige offentligheten, det vil si den opplyste samtale som fundament for demokratiet. I tradisjonen fra Immanuel Kant satser Habermas på fornuften, på en åpen samtale der det er argumentenes overbevisningskraft som avgjør, og ikke hvem som framsetter dem. Demokratiet er mer enn at flertallet avgjør. Den borgelige offentlighet skal sørge for at alles interesser blir ivaretatt til fellesskapets beste.

Offentligheten er truet

Den frie og fornuftige samtalen er selvsagt et ideal som bare kan oppfylles på visse betingelser. Alle må fritt kunne ytre seg på like fot, de må være innstilt på å søke sannheten, alle må være oppriktige og være villige til å la seg overbevise. Dessuten må borgernes eksistensminimum være sikret.

Allerede da han formulerte teorien i 1962 var Habermas tydelig på at denne borgerlige offentligheten var truet. Han pekte på kommersialiseringen av massemediene og politiske eliters maktmisbruk. Så sent som i fjor ga 93-åringen ut en ny bok, nå om trusselen fra sosiale medier. De bidrar til en fragmentering av offentligheten slik at den åpne felles samtalen står i fare. Aller mest skadelig er det at skillet mellom privat og offentlig viskes ut, noe som gjør at offentligheten forsvinner. Han er blitt pessimistisk når det gjelder den offentlige samtalens framtid.

Hva har vi felles?

Det springende punkt for Habermas’ teori er at en felles forståelse må ligge til grunn for alle som deltar i samtalen for at man i det hele tatt kan ha tillit til og kommunisere med hverandre. Hva skal være grunnlaget for denne felles forståelsen? Habermas avviser nasjonalisme eller etnisitet som grunnlag. Han har erfaringen fra krigen i friskt minne. Opprinnelig avviste han også religion, men er i det senere kommet til at religion kan bidra med etiske innsikter til felles forståelse.

Prinsipielt skal samtalen omfatte hele menneskeheten. Men Habermas viser likevel til idealene fra den franske revolusjon som felles grunnlag. Dermed bygger han jo på tradisjon og ikke bare fornuft. Dessuten er det en spesifikk europeisk tradisjon. Kan den gjelde for hele verden? Og hvordan kan det fungere når europeiske land nå huser mange innbyggere med andre tradisjoner?

Carl Schmitt mente nemlig at det som skaper et politisk fellesskap, er at man er enige om hvem som er fienden

—  Erling Rimehaug, kommentator

Vi trenger fiender

Det er disse spørsmålene som har gjort at Carl Schmitts teorier igjen er blitt hentet fram. Chantal Mouffe, som regnes som ideologen bak den nye venstrepopulismen, bygger eksplisitt på Schmitts hovedidé om at det er felles fiender som skaper et fellesskap.

Schmitt mente nemlig at det som skaper et politisk fellesskap, er at man er enige om hvem som er fienden. Han mente liberale demokratier gjør den feilen at de prøver å inkludere alle. Dermed skaper de uklarhet om hvem som hører til og hvem som ikke hører til. Det vil føre til at fellesskapet faller fra hverandre i indre strid og til at flertallet overkjører mindretallet.

Sterk utøvende makt

Derfor mener han det trengs en sterk utøvende makt, som både kan definere grensene for fellesskapet og sette fellesskapets vilje ut i livet. Det er ikke nødvendigvis flertallets oppfatning som samsvarer med fellesskapets grunnleggende interesser.

Etter krigen var Schmitt særlig opptatt av forholdet mellom stater. Han mente at en stat må ha rett til å gå til krig når den finner det nødvendig, og han avviser kriterier for rettferdige kriger. Han mener det er slik man unngår krig, fordi alle vil måtte ta hensyn til hverandres reelle interesser. Derimot vil det å satse på universelle verdier som alle skal forsvare være en oppskrift på krig, fordi det vil føre til at man blander seg inn i staters indre anliggender. Fred er bare mulig om konflikter er territorielle og ikke ideologiske, mener han.

Det virker i det hele som det er blitt avgjørende hvem som sier noe, og ikke hva som sies

—  Erling Rimehaug, kommentator

Fiendebildene vokser fram

Schmitts tenkemåte har hatt framgang de senere årene, selv om det ikke er så ofte det eksplisitt vises til ham. Kina har brukt hans argumenter for internasjonal politikk. Hans tanker kjennes igjen i den realistiske skolen i internasjonal politikk. Behovet for en sterk utøvende makt som ikke hindres av rettsvesen og parlamentarisme finner vi hos både Viktor Orbán, Donald Trump og Israels nye regjering.

Fellesskap gjennom fiendebilder ser vi stadig mer av. Identitetspolitikken bygger fellesskap gjennom å henge ut fiender, og helst nekte dem i å ytre seg. Det virker i det hele som det er blitt avgjørende hvem som sier noe, og ikke hva som sies. Amerikansk politikk synes definert av fiendebilder. Russland som fiende har samlet EU og Nato på en måte som felles idealer ikke har maktet å gjøre.

Demokratiets framtid

Om det liberale demokratiet skal ha noen framtid, må vi likevel satse på å forsvare den borgerlige offentligheten. Det er ikke nok å sikre friheten til å rope hatefulle ytringer til hverandre. Å skape vilkår for en tillitsfull og likeverdig samtale krever langt mer.

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar