Pave Benedikt og Dietrichs kirkeforståelse

Stephanie Dietrich, professor ved VID vitenskapelige høgskole, etterlyser i et innlegg i Vårt Land 30. januar endringer og reformer i Den katolske kirke. Hovedanliggendet hennes kan kanskje kort formuleres slik: Nå er det på tide at katolikkene moderniserer kirken sin og tilpasser seg tidens krav til hva en kirke bør være!

Hun beskriver dagens situasjon slik: «For overlevelsen til de store folkekirkene i Europa blir det dermed viktig å vise at deres budskap har relevans for dagens mennesker og at deres organisasjon er troverdig og transparent.»

Progressive teologer

Spørsmålet om kirkens tilpasning til samtidskulturen og den til enhver tid gjeldende sosiale konteksten er gammelt. Det dannet også bakgrunnen for Det annet Vatikankonsil (1962-65), der hensikten blant annet var å drøfte hvordan kirken kunne «oppdateres» for å komme den moderne verden mer i møte. Joseph Ratzinger (senere Pave Benedikt XVI), som Dietrich hevder «tilhørte en generasjon teologer som nekter å anerkjenne at kirken som institusjon kan gjøre feil», deltok aktivt ved konsilet som offisielt utnevnt teologisk ekspert (peritus) for kardinal Frings, en av de ledende tyske kardinalene.

I sitt teologiske arbeid ved konsilet ble Ratzinger regnet med blant de progressive teologene, som ønsket et oppbrudd fra en rigid manualbasert teologi, som altfor lenge hadde representert den dominerende tenkemåten i kirken. Sentralt i den forbindelse står innflytelsesrike representanter for det som er kjent som la nouelle theologie, den nye teologien (Congar, Chenu, de Lubac). Ratzinger, som var 35 år da konsilet åpnet i 1962, hadde adskillig mer til felles med disse teologene, enn med den teologisk konservative fløyen representert for eksempel ved antimodernisten kuriekardinal Ottaviani, øverste leder for Det hellige officium, «hvis oppgave var å våke over troens renhet og ubeskårenhet», som biskop Gran skriver i sin bok om konsilet.

I tråd med pave Johannes XXIIIs ønske og plan søkte konsilet å se tilbake til Bibelen og kirkefedrenes tenkning i den hensikt å fornye og utruste Kirken for fremtiden. Sagt med Ratzingers egne ord (sitert etter Seewalds biografi fra 2021), var «poenget å redde troen fra systemets rigiditet og gjenoppvekke dens originale vitale kraft, uten å gi opp hva som virkelig er gyldig.»

De protestantiske folkekirkene i Nord-Europa har fått smake på resultatene fra den pågående sekulariseringen i enda sterkere grad enn i de landene der Den katolske kirke fra før stod sterkest

Sekulariseringen skyter fart

Det er riktig som Dietrich skriver at konsildokumentet om kirken, Lumen Gentium, innebar en åpning mot en anerkjennelse av andre kirker. Men hun synes å ha oversett at skjelningen mellom Kirken og kirkelige samfunn er på plass allerede i konsiltekstene (LG 15). Det er dermed ingen overraskelse at Benedikt som pave videreførte den kirkeforståelsen som konsiltekstene er gjennomsyret av. Det er derfor ingen motsetning her.

Som kjent gikk det ikke som pave Johannes XXII og konsilfedrene hadde håpet, eller kanskje til og med hadde sett for seg. I tiden fra og med 1960 akselererte sekulariseringen. Det ble god plass i kirkebenkene mange steder, både i katolske og protestantiske kirker. Kirkenes stilling i samfunnet, særlig i Vest-Europa, er etter hvert blitt betydelig svekket.

Det er naturligvis andre ting som også er viktig for en kirke enn oppslutningen om søndagsgudstjenester, men det er nå uansett et faktum at de protestantiske folkekirkene i Nord-Europa har fått smake på resultatene fra den pågående sekulariseringen i enda sterkere grad enn i de landene der Den katolske kirke fra før stod sterkest. Men i den grad de protestantiske kirkene har forsøkt å gjøre seg mer tilpasningsdyktige til kravene dagens moderne mennesker stiller enn Den katolske kirke, ser det ikke ut til at denne strategien har vært særlig vellykket.

[ – Han var ein helt ]