Verdidebatt

Pave Benedikt og kirkens enhet

PAVEN OG KRISTENHETEN: For lutheranere var nok kirkesynet den største utfordringen med Benedikt XVIs teologi. For paven tilhørte en generasjon teologer som nekter å anerkjenne at kirken som institusjon kan gjøre feil.

Benedikt XVI kjente, som tysker, godt til den protestantiske kirken, men var lite interessert i en tilnærming. Når det 2. Vatikankonsilets dokument om kirken, Lumen Gentium, fra 1964, innebar en forsiktig, om enn omdiskutert, åpning mot anerkjennelsen av andre kirker, understreket Benedikt at det er den romersk-katolske kirken som er den egentlige Kirken, med stor K. De protestantiske kirkene betegnes som «kristne fellesskap».

Hva vi er enige om

Samtidig har mange år med samtaler mellom den katolske kirken og medlemskirker i Det lutherske verdensforbund båret frukt. Felleserklæringen om rettferdiggjørelsen fra 1999 viser en felles forståelse av menneskets rettferdiggjørelse ved Guds nåde i troen på Jesus Kristus. Erklæringen viser en grunnleggende samstemmighet i læren om frelsen, samtidig som den gir plass for såkalt «differensierende konsensus», det vil si at det er rom for forskjeller. Det ble konkludert med at 1500-tallets gjensidige lærefordømmelser ikke lenger kan sies å ramme partene i dag. Dette innebærer at vi er enige om det mest grunnleggende: frelsen i Jesus Kristus.

Mange vil spørre seg: Når vi er enige om troen, hvorfor kan vi ikke da slå oss sammen til én kirke? Hvorfor er lutheranere fortsatt ikke velkomne ved et katolsk nattverdbord? Spørsmålene er betimelige. For å forstå uenigheten, må man se nærmere på en katolsk kirke- og embetsforståelse.

Benedikts kirkesyn

Den største utfordringen med Benedikts teologi for lutheranere var nok hans kirkesyn. Benedikt XVI tilhørte en generasjon teologer som nekter å anerkjenne at kirken som institusjon kan gjøre feil. Han representerte en teologi som alltid ønsker å motstå tidsånden, men samtidig langt på vei overså tidens tegn. Det er nok også derfor at de protestantiske kirkene fremstod som suspekte for ham, siden det er en del av protestantisk teologi og identitet å søke dialogen og interaksjonen med samfunnet og verden. For Benedikt fremstod sekulariseringen som en trussel mot kirkens eviggyldige og sanne lære. Kritiske stemmer i egne rekker, slik som latinamerikanske frigjøringsteologier, ble sensurert og stemplet som vranglære. Mens protestantismen gjerne ser på mangfoldet som en rikdom, oppfattes det som en trussel for kirken for teologer som Benedikt.

Benedikt, som fremragende teolog, visste selvfølgelig å skjelne mellom den ideelle og den virkelige kirken. Men i hans virke søkte han primært å forsvare den ideelle kirken

Ser man på protestantismens mange forgreninger så kan man allikevel være tilbøyelig til å være enig i noe av denne kritikken. Hvor er enheten i all dette mangfoldet? Når det kommer til arbeidet for kirkens enhet, er det som oftest en dårlig løsning å danne en ny menighet eller kirke når man er uenig med den man er en del av. Men hierarkiske og patriarkalske strukturer som simpelthen forbyr uenigheten er nok heller ingen løsning for kirkens fremtid.

Den ideelle og den virkelige kirken

Benedikt, som fremragende teolog, visste selvfølgelig å skjelne mellom den ideelle og den virkelige kirken. Men i hans virke søkte han primært å forsvare den ideelle kirken. Det vanskelige oppgjøret med kirkens overgrepsskandaler vitner om hvor krevende det er å forholde seg til at kirken består av reelle mennesker, som begår feil og overgrep. Når man i tillegg legger så stor vekt på prestenes betydning for kirken, og pavens rolle som Kristi stedfortreder på jord og ufeilbarlig i lærespørsmål, blir fallhøyden enda større. Klerikaliseringen er ikke bare et problem i den katolske kirken: Også i Den norske kirke og andre kirkesamfunn i Norge er det viktig å stadig løfte frem at kirken primært er menneskene som slutter opp om kirken, ikke selve institusjonen, bygningene eller de ansatte.

Utmeldingene blant protestantene er ofte ikke like bevisste som hos katolikkene, men likner mer på oppsigelsen av et medlemskap i et treningssenter som man ikke har brukt på lang tid

Kirkens fremtid i Europa

I Tyskland, Benedikt XVIs hjemland, er antallet mennesker som er medlem i en av de store folkekirkene nå under 50 prosent, og tendensen er fallende. I de fleste europeiske land, også i Norge, ser vi tilsvarende prosesser. Forskerne har sett på årsakene til dette: Katolikker melder seg ofte ut som en protest mot kirkens håndtering av overgrepsskandalene, maktmisbruket, kvinnesynet, sølibatet, og i det hele tatt en opplevelse av at kirkens ledelse ikke anerkjenner at det er de troende, og ikke kirkens mannlige prestestand, som er grunnlaget for kirkens eksistens. Grasrotbevegelsen i den katolske kirken i Tyskland, som kaller seg selv «den synodale veien», krever en nytenkning fra kirkens toppledelse, som verken den nåværende paven Frans eller hans forgjenger Benedikt var og er villige til å akseptere. Utmeldingene blant protestantene er ofte ikke like bevisste som hos katolikkene, men likner mer på oppsigelsen av et medlemskap i et treningssenter som man ikke har brukt på lang tid.

For overlevelsen til de store folkekirkene i Europa blir det dermed viktig å vise at deres budskap har relevans for dagens mennesker og at deres organisasjon er troverdig og transparent. Da holder det ikke å forsvare gamle sannheter og fordømme sekulariseringen – det kreves en nytenkning og åpenhet for at det gamle budskapet stadig må fortolkes på nytt, i dialog med dem som fortsatt er interessert i det. Ikke minst må kirkene være til stede i samfunnet gjennom konkret og diakonal handling, slik at kirkens budskap stemmer overens med dets liv. Det kan gi kirkene troverdighet- og en mulig fremtid.

VL anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt