De siste ukenes diskusjon om oversettelse av det greske ordet for slave, doulos, i Det nye testamente, viser at vi trenger mer kunnskap om slaveri i antikken. Kanskje burde en gått enda lengre enn det foreslått forslaget, for å understreke hvor omfattende og brutalt slavesystemet faktisk var?
Utfordringen blir særlig stor når en skal oversette de tekstene der slave brukes som metafor for forholdet mellom Gud og mennesker. I sitt innlegg («Hvorfor ‘Guds slave’ er en misvisende oversettelse» 5. des) skriver Jostein Ådna: «Når Paulus anvender slave-herre-relasjonen billedlig på den døptes forhold til Gud, skjønte alle at Gud er en god herre, ikke en voldsutøvende tyrann. De skjønte også at dette er et bilde, hentet fra menneskers erfaringsverden, og ikke en absolutt analogi.»
Re-traumatiserende slave-metafor
Men skjønte alle det samme? Nyere forskning viser at hvordan en forstår en metafor avhenger av ens ståsted, bakgrunn og livshistorie. Det kan være mye variasjon i hvordan mennesker skaper mening av bilder. Faktorer som kjønn, etnisitet og alder spiller inn. Ikke alle ville tenke at Gud som slaveeier var et godt gudsbilde. Hva med et slavebarn som var blitt solgt langt bort fra foreldrene sine, en ung mannlig slave som ble leid ut som prostituert eller en kvinnelig slave som måtte være amme for eierens barn og derfor ikke kunne gi melk til sin egen baby? I slike situasjoner kunne slavemetaforen bli en ekstra byrde, som heller var re-traumatiserende enn frigjørende. Hvordan skal slike perspektiver påvirke bibeloversettelsen?
Ikke alle ville tenke at Gud som slaveeier var et godt gudsbilde. Hva med et slavebarn som var blitt solgt langt bort fra foreldrene sine, en ung mannlig slave som ble leid ut som prostituert eller en kvinnelig slave som måtte være amme for eierens barn og derfor ikke kunne gi melk til sin egen baby?
Slaver og tjenere… og kvinner
Utvalget har valgt å oversette doulos med tjener i de poetiske tekstene i de to første kapitlene av Lukas. Her finner vi blant annet Budskapet til Maria, Marias lovsang og Simeons lovsang. Disse tekstene brukes i liturgien og synges gjerne. Kanskje er ikke tiden inne for at norske kirkegjengere skal ta tekstenes opprinnelige slave-språk i sin munn?
Maria, Jesu mor, omtaler seg selv som Herrens doulæ (hunkjønnsform) i Luk 1,38. I sitt innlegg (5. des) påpeker Ådna at «Herrens tjenestekvinne» om Maria ikke er en «tildekkende eller unnvikende oversettelse, men tvert imot treffende.» Han leser denne teksten – og andre - på bakgrunn av Paulus’ ord om at de troende gjennom dåpen har blitt Guds barn og derfor er tjenere, ikke slaver, siden de er frie fra synden.
Hun er ung. Hun er kvinne. Og hun føder en sønn for sin herre. Maria likner på andre slavemødre som vi møter i de bibelske kildene og i antikken ellers
I NT omtales både Simeon, Paulus og mange andre apostler som Herrens slaver. Det gjør også Maria. Men noe er annerledes med henne. Hun er ung. Hun er kvinne. Og hun føder en sønn for sin herre. Maria likner på andre slavemødre som vi møter i de bibelske kildene og i antikken ellers. Kvinnelige slaver ble noen ganger solgt for en høyere pris enn mannlige slaver, nettopp ut fra forventningen om hvor mange barn de kom til å føde, for på den måten å øke formuen til sine eiere. Når Maria kaller seg selv slave, og gjør det samme som så mange andre kvinnelige slaver, nemlig føder en sønn for sin herre, likner hun på Hagar i GT, som løste Sara og Abrahams problem med barnløshet. Abraham «gikk inn til Hagar, og hun ble med barn» (1 Mos 16,4). Hagar får aldri, som Maria, komme til orde her, selv om hun senere blir den første til å gi Gud navn. Det Hagar utsettes for av sine eiere likner mer på det vi ville kalle seksuelt overgrep eller voldtekt. Også andre slave-kvinner i GT, som Bilhah and Zilpah, føder sønner for sine eiere.
Maria som surrogatmor
På mange måter klinger disse fortellingene med når Maria kaller seg Guds slave og sier «La det skje med meg som du har sagt», som vel ikke akkurat kan kalles et samtykke. Den indiske NT-forskeren Sharon Jacob har lest fortellingen om Maria og bebudelsen sammen med en gruppe surrogatmødre. De kjenner igjen sine egne erfaringer i denne fortellingen.
Maria er Guds tjener som de andre apostlene. Men: I motsetning til Maria, blir ikke mennene som kalles slaver i NT, bedt om å stille sine reproduktive kropper til disposisjon for sin Herre. Maria likner på andre kvinnelige slaver i det bibelske materiale og i antikken ellers. I vår globale verden leses hun også som en surrogatmor, som føder barn for andre.
Den indiske NT-forskeren Sharon Jacob har lest fortellingen om Maria og bebudelsen sammen med en gruppe surrogatmødre. De kjenner igjen sine egne erfaringer i denne fortellingen
Så hvor treffende er det når vi fremdeles synger at Maria er Herrens tjenestekvinne? Heller enn å spekulere i hvordan en metafor ga samme mening for alle og så bruke det som argument for riktig oversettelse, må vi sette oss inn i hvor komplekst og mangfoldig slaveri på Jesu tid var. Kanskje må vi erkjenne at den bibelske beskrivelsen av forholdet mellom Gud og mennesker som herre og slaver, ikke lenger har livets rett, og gjøre en innsats for å finne andre og mer treffende bilder.
I motsetning til Maria, blir ikke mennene som kalles slaver i NT, bedt om å stille sine reproduktive kropper til disposisjon for sin herre
Alle forstår ikke det samme. Det vi vet om slaveri og antikkens kjønnsstrukturer gir oss ikke entydige svar på hvordan vi skal oversette doulos. Men: Det kan gi oss noen innsikter i hvordan slaveri ikke må bagatelliseres eller undervurderes, i historien eller i vår tid, som et destruktivt og kjønnet system.