Skal alle inviteres inn til nattverd, uavhengig av tro og tilhørighet til kirken? Skal kirken invitere muslimer, hinduer og ateister til nattverdbordet som uttrykk for gjestfrihet?
Biskop emeritus Atle Sommerfeldt har tatt til orde for en slik praksis, og mener at det vil være en god misjonsstrategi. Det er slik de gjør det på misjonsmarken, hevder han. Og avdekker samtidig en forunderlig mangel på forståelse for det sakramentale fellesskapet i kirken. Men i etterkant av utspillet har Gudmund Waaler og Olaf Aagedal reist spørsmål som det er verdt å reflektere over.
Interessante spørsmål
Waaler understreker at nattverden i en luthersk sammenheng først og fremst handler om måltid og fellesskap, tro og nåde – men er tydelig knyttet til Jesu nærvær og offer, at Jesus er virkelig til stede i brød og vin. Kanskje vil tanken om nattverd som misjon virke mot sin hensikt? spør han. Aagedal peker på at det å invitere barn har gjort nattverden til et såkalt «breddetiltak» innenfor trosopplæringen. Det er mye godt å si om dette, og åpningen av nattverdbordet for nye generasjoner i kirken er verdt å feire. Men når samfunnet gradvis sekulariseres og mange av barna ikke døpes, er spørsmålet hva som skjer når kirken inviterer åpent til nattverd og de ser at vennene går: Skal de få lov? Skal kirken tillate det? Skal de sperres ute?
Svaret er ikke enkelt. Det ligger så mye god vilje bak ønsket om å trekke barna med i menigheten. Foreldrene er kanskje usikre, kanskje er de ikke engang spurt. Kirken vil gjerne ha flere døpte. Så kanskje kan man tenke motsatt: at nattverden er en vei inn til dåpen? At alle som ønsker det, må få del i Herrens nåde? Og hvem er vel vi til å dømme eller nekte noen å ta imot sakramentet?
Dette handler ikke om nattverdnekt, men om helheten i hva kirken kommuniserer. Det handler om redelighet og troverdighet
Igjen er det, som Aagedal helt riktig skriver, en tvetydighet i Den norske kirkes kommunikasjon rundt dette. Og den avdekkes i breddetiltakene. I de folkelige gudstjenestene. De kirkelig tilsatte vil ikke ekskludere noen, antagelig ikke de frivillige heller. Hva er så problemet?
Jeg tror neppe noen ønsker en praksis der enkeltpersoner, enten det er voksne eller barn, stanses ved nattverdbordet. Dette handler ikke om nattverdnekt, men om helheten i hva kirken kommuniserer. Det handler om redelighet og troverdighet. Fortsatt tvetydighet kan føre til en ansvarsfraskrivelse, advarer Aagedal.
Måltidsfellesskap
Når nattverden deles ut, inviteres deltagerne inn i et måltidsfellesskap med hele menigheten. Det kan de også få på kirkekaffen, der det sjelden er mangel på gjestfrihet. Hva er det så som skiller nattverden fra kirkekaffen? I sakramentet mottar deltagerne Kristi legeme og blod og dermed blir forent med Kristus. Det handler ikke bare om å spre ut nåden, som Sommerfeldt sier, eller at nattverden må åpnes opp for «den som ønsker å koble seg på». Nattverden griper like inn i kjernen av det kristne mysteriet: tilgivelse, forsoning og frelse ved Jesu død og oppstandelse. Det er kirkens plikt å gjøre dette kjent, slik at hinduer, muslimer og ateister vet hva de har å forholde seg til.
Menigheter som tenker om nattverd som misjon, bør nok gå i seg selv. Her kan de finne andre virkemidler, om det så er pizza og cola
Det er her biskopens misjonsstrategi og vekkelsesretorikk blir uredelig. Det samme kan imidlertid skje overfor barna og deres (ofte intetanende) foreldre. Om du er skeptisk til kirken og får vite at ivrige medarbeidere delte ut nattverd til barna dine på et «breddetiltak», vil du slå alarm. Det er et svik og et tillitsbrudd.
Derfor bør nok menigheter som tenker om nattverd som misjon, gå i seg selv. Her kan de finne andre virkemidler, om det så er pizza og cola. Problemet er altså ikke om enkeltpersoner (barn, ungdom eller voksne) går til nattverd uten å være døpt, det er hva kirken kommuniserer rundt nattverd og hvordan det legges til rette for den. Når vi feirer nattverd, er Kristus midt iblant oss og fellesskapet tar imot ham som frelser og forsoner. Det er derfor dåpen er viktig: Den setter nattverden inn i en sammenheng. Dåpen er knyttet til kirkens opplæring og kunnskapsformidling.
Å misjonere gjennom nattverd er en uklok strategi som er dårlig gjennomtenkt, enten det handler om trosopplæring eller proselyttisme
En flat sakramentforståelse
Det er klarhet om innholdet man iblant kan savne i den flate sakramentforståelsen Sommerfeldt tar til orde for, og som førsteamanuensis Movafagh fra metodistkirken applauderer: Guds nåde er kommet i forkant uansett, så nattverden kan ikke gjøre skade. Og vi forstår ikke nattverden uansett, så i grunnen kan den bety hva som helst for hvem som helst. Værsågod og takkforseg.
Å misjonere gjennom nattverd er en uklok strategi som er dårlig gjennomtenkt, enten det handler om trosopplæring eller proselyttisme. Den er neppe holdbar i økumenisk sammenheng, og da tenker jeg ikke på pinsevenner og metodister, men i forhold til våre anglikanske og katolske søsterkirker. Og hva med forholdet til troende i moskeer, templer og synagoger? En bedre tanke ville være å trå varsomt i omgang med ens medmennesker av annen tro, å lytte til deres forståelse av Gud og mennesker, og gi en klar og redelig forståelse av hva troen på Kristus bærer med seg i livet og i døden, nemlig nåde og sakramentalt fellesskap i Jesus Kristus.