Det går ikke an å gjemme seg bak Bibelen

– Det er tid for å erkjenne kirkens urett overfor homofile. En slik erkjennelse bør også inkludere en erkjennelse av at den tradisjonelle avvisningen av likekjønnet samliv er en del av problemet. Dette var hovedpoenget mitt i en artikkel som blant annet var gjengitt i Vårt Land 19. august. Artikkelen har senere blitt kommentert av flere. I stedet for å svare hver enkelt kritiker, vil jeg kommentere noen sentrale innvendinger.

Mønster av erfaringer

Jeg har tidligere forsvart den tradisjonelle avvisningen av likekjønnet samliv. Erkjennelsen av de konsekvenser slik avvisning har fått, gjør at jeg ikke lenger kan stå for et slikt syn.

Dette er erfaringer som ikke er begrenset til møter med enkeltpersoner, men som handler om et mønster av erfaringer som er godt dokumentert, også i forskning. Dette er noe alle må forholde seg til, uansett hvilke konklusjoner man deretter trekker.

Avvisningen av likekjønnet samliv har for mennesker med homofil identitet ført til store problemer. For mange ble den negative holdningen til homofili en kilde til fortvilelse og selvforakt. For noen førte dette til selvmord og selvmordsforsøk, mens andre forlot den kristne tro for å komme til rette med seg selv. Andre valgte fornektelsen som strategi, både overfor omgivelsene og overfor seg selv.

At det også finnes andre erfaringer enn det som her er beskrevet, gjør ikke de negative erfaringene mindre sanne eller betydningsfulle

Påfører ytterligere skam og skyld

At det også finnes andre erfaringer enn det som her er beskrevet, gjør ikke de negative erfaringene mindre sanne eller betydningsfulle. Å avskrive dem fordi andre har opplevd det annerledes, er snarere å påføre de det gjelder ytterligere skam og skyld: Da var det ikke kirkens syn det er noe galt med, men deres egen evne og vilje til å leve i samsvar med det eneste rette.

På bakgrunn av slike erfaringer er det nødvendig å spørre om det er tilstrekkelig grunnlag for å opprettholde et syn som har slike negative konsekvenser. Er det en så viktig del av den kristne tro at det må aksepteres som et «nødvendig onde»? Etter mitt skjønn må svaret være nei.

Gode og forpliktende liv

I denne sammenheng er det også nødvendig å konstatere at trofaste og forpliktende samliv mellom to mennesker av samme kjønn ikke synes å være mer skadelige, dysfunksjonelle eller ustabile enn det som gjelder heterofile par. Tvert om er det rikelig av eksempler på likekjønnede par som har levd gode og forpliktende liv sammen gjennom mange år, uten påviselige skadevirkninger for dem selv eller omgivelsene.

En slik erkjennelse gjør det nødvendig å spørre om det er forsvarlig å karakterisere det å leve i samliv som verken framstår som nedbrytende eller skadelige som «synd», bare fordi det er to mennesker av samme kjønn som lever sammen? Også her vil jeg svare nei. Å kalle noe for synd som ikke kan framvise noen av de kjennetegn som synd ellers har, er etter mitt skjønn ikke teologisk holdbart.

Er det forsvarlig å karakterisere det å leve i samliv som verken framstår som nedbrytende eller skadelige som «synd», bare fordi det er to mennesker av samme kjønn som lever sammen?

Hva så med Bibelen?

Det sterkeste argumentet for den tradisjonelle avvisningen av likekjønnet samliv er utvilsomt bibeltekstene som fordømmer sex mellom personer av samme kjønn. Det er imidlertid ingen som bare leser Bibelen «som den står» – vi er alltid nødt til å tolke den og å anvende den.

Den bibelske etikk er ikke en samling av enkeltbud som står på like linje, men har en klar struktur der noe er mer grunnleggende enn andre ting, og der de mindre budene må tolkes i lys av de større. Det betyr også at enkeltbud i gitte tilfeller må settes til side dersom de kommer i konflikt med kjærlighetsbudet og hensynet til menneskets beste. Jesu egen holdning til sabbatsbudet er et eksempel på dette, når han påpeker at «sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten» (Mark 2,27).

Det er også et bibelsk prinsipp at «treet kjennes på frukten» (Matt 12,33). Fruktene av den tradisjonelle avvisningen er etter mitt skjønn ikke gode.

Etisk ansvarlig tekstbruk

Bibelen er ikke en katalog med bud og regler som vi må sørge for å etterleve. Det er mye Bibelen ikke sier noe om, der kristen etikk likevel må mene noe. Det er også mye som er annerledes i vår tid, og der Bibelens anvisninger ikke kan anvendes direkte. En etisk ansvarlig bruk av tekstene i samsvar med en helbibelsk forståelse innebærer likevel at man i mange tilfeller må si mer – og noen ganger også noe annet – enn enkelttekster sier.

Det går dessuten ikke an å «gjemme seg bak Bibelen», uten å forholde seg til og ta ansvar for konsekvensene av sin egen bibelbruk og bibeltolkning. Dersom mennesker lider på grunn av vår bruk av Bibelen, er det ikke Bibelens ansvar, men vårt.

Hva tekstene sier

Diskusjonen om hvordan homofilitekstene skal tolkes, har ofte handlet om hva Paulus egentlig mente og hva han visste sammenliknet med det vi vet i dag. Her er jeg enig med Terje Hegertun som i boken Det trofaste samlivet hevder at spørsmålet ikke er hva Paulus visste eller egentlig kan ha ment, men hva tekstene faktisk sier. Han konstaterer at det tekstene fordømmer, er umoralsk og nedbrytende seksuell aktivitet. Å mene at disse tekstene også rammer et trofast og forpliktende samliv mellom mennesker av samme kjønn, går derimot ut over det tekstene selv rommer. Dermed kommer man i skade for å kalle noe for syndig og ondt som etter alle empiriske kjennetegn er godt og byggende. Det blir som å påstå at noe er svart når alle kan se at det faktisk er hvitt!

Det er derimot ikke vanskelig å skjønne hvorfor bibelske forbud mot å stjele, drepe eller være utro fortsatt har gyldighet i dag: De dårlige konsekvensene av å gjøre disse tingene er det ikke vanskelig å argumentere for. I en bibelsk etikk er syndige handlinger noe som også får skadelige konsekvenser som kan erfares.

[ «Alle frikirkene har folk med ulik legning» ]

Spørsmål om ekteskap

Her er det nødvendig å skjelne mellom to spørsmål: Kan kristen etikk akseptere trofast og forpliktende samliv mellom to av samme kjønn? Og: Kan et slikt forhold forstås som et ekteskap? Etter mitt skjønn er det mulig å svare ja på det første spørsmålet og nei på det andre.

Hvordan man besvarer det andre spørsmålet avhenger i stor grad av hva slags teologisk ekteskapsforståelse man har. Dersom den biologiske muligheten for forplantning er viktig for ekteskapsbegrepet, vil det være mer krevende å svare bekreftende på spørsmål nummer to. Det forhindrer likevel ikke at man kan stille seg positiv til trofast, forpliktende likekjønnet samliv. Forslaget som ligger på bordet i Oslo Misjonskirke Betlehem viser at dette er en mulig mellomposisjon.

Mye mer kunne vært sagt om dette. Mitt grunnleggende poeng er at ekteskapsspørsmålet kommer som en følge av spørsmålet om vurderingen av likekjønnet samliv, ikke omvendt. Det blir galt å snu rekkefølgen på hodet. Selv om man ikke finner grunnlag for å forstå det som ekteskap ut fra slik man definerer begrepet, kan man likevel anerkjenne det etisk berettigede ved slike forhold – på deres egne premisser.

Skråplansargumentasjonen fungerer i mange tilfeller som en måte å slippe å argumentere i det spørsmålet saken egentlig dreier seg om

Problematisk skråplansargumentasjon

Et gjennomgående trekk i kritikken jeg har møtt, har vært ulike varianter av skråplansargumentasjon («slippery slope»), der det hevdes at å akseptere denne form for samliv gjør at det blir vanskelig å avvise andre samlivsformer, slik som polyamorøse forbindelser.

Slik skråplansargumentasjon er problematisk og usaklig. Det er fullt mulig å argumentere for trofast samliv mellom to og samtidig argumentere mot samliv mellom tre eller flere. Etter min mening må det enkelte spørsmål behandles for seg, på sine egne premisser. Slike spørsmål kommer ikke i en slags ferdig «pakke», der man ved å akseptere ett element også implisitt har akseptert hele «pakken».

Skråplansargumentasjonen fungerer i mange tilfeller som en måte å slippe å argumentere i det spørsmålet saken egentlig dreier seg om, nemlig den etiske vurderingen av trofast og forpliktende samliv mellom to mennesker av samme kjønn.

Å akseptere trofast likekjønnet samliv handler ikke om en etisk relativisme på samlivsfeltet, der de etiske idealer som kirken representerer ikke lenger atskiller seg fra det som til enhver tid måtte være akseptert innenfor samtidskulturen. Tvert om handler det om å gjøre gjeldende de samme etiske og bibelske idealer til trofast og forpliktende samliv som kirken tradisjonelt har gjort gjeldende overfor heterofile par.

Uansett hva vi mener, må vi tåle å bli utfordret på konsekvensene av vårt standpunkt

Å leve med uenighet

Jeg har på ingen måte tatt til orde for at det tradisjonelle synet ikke lenger skal ha noen plass i kirken. Det må i dette spørsmålet fortsatt være menings- og samvittighetsfrihet. Det jeg har tatt til orde for er at samvittighetsfriheten må gå begge veier, slik at alle typer sanksjoner mot homofile som lever i forpliktende forhold må opphøre.

Uansett hva vi mener, må vi imidlertid tåle å bli utfordret på konsekvensene av vårt standpunkt. Jeg blir ofte overrasket når representanter for det tradisjonelle synet framstiller det som at det er de som er den utsatte minoriteten i denne saken. La oss aldri glemme at denne saken ikke primært handler om teologi eller «ideologi», men om konkrete, levende mennesker og deres liv.

En lengre versjon av denne teksten er publisert i Luthersk Kirketidende 14/2022.

[ Legger ned teologistudiet i Tromsø ]