Følger kvinner skjønnhetsidealer blindt?

Medieoppstyret rundt skjønnhetsklinikken Pia Tjelta, Synnøve Skarbø og Vanessa Rudjord skulle starte på Frogner i Oslo har omsider stilnet. Mye takket være at de nå har trukket seg fra eierskapet, og ikke minst at de har beklaget den uheldige bruken av begrepet «kvinnehelse».

Klinikken skal imidlertid fortsatt åpnes, og antageligvis vil den tiltrekke seg en del kunder. Er det ikke så utseendefokusert kvinner i 40-årene er da? Ikke nødvendigvis. Muligens er dette tidspunktet å ta et skritt tilbake på, og se nærmere på ordskiftet som utspant seg i mediene, fra de tre kunngjorde at de skulle åpne klinikken, til de valgte å trekke seg.

Møtes med forventninger

Kanskje nettopp denne utvekslingen kan fortelle oss noe om både statusen når det gjelder kvinnelige skjønnhetsidealer i dag og hvordan kvinner forholder seg til disse. To spørsmål er da verdt å diskutere.

For det første: Hvorfor går «kule og smarte» damer i bresjen for en slik skjønnhetsklinikk? Og for det andre: Hvorfor reagerer andre kvinner så sterkt på dette? Judith Butlers teori om subjektivering kan være en god måte å nærme seg disse spørsmålene på.

Butler mener at alle mennesker blir møtt med forventninger. Disse forventningene er ikke knyttet til deg som individ, men til kategorien du tilhører. Slike kategorier kan eksempelvis dreie seg om kjønn, etnisitet eller alder. Identifiserer du deg med kategorien «jente», betyr det eksempelvis at du må du følge de forventningene som gjelder for denne. Det er avgjørende, ikke bare for at samfunnet skal forstå at du er en jente, men også for at du skal føle deg som en. Butler mener at vi både underkaster oss og forsøker å mestre slike forventninger.

Større press

Går vi tilbake til dametrioen, kan det altså hevdes at disse kvinnene – i likhet med alle andre kvinner – blir møtt med en forventning om å se bra ut. Dette skjønnhetsidealet gjelder ikke bare for voksne damer, slik det har blitt påpekt i en del innlegg, men er der fra du er ung. Det som kanskje er forskjellen når det gjelder voksne kvinner, er at i likhet med at det ikke skal se ut som om de har født barn, skal det heller ikke se ut som at de har blitt eldre.

Dette idealet er det ikke minst en industri som kapitaliserer på, slik Sarah Sørheim skriver i Aftenposten: En industri som forteller oss «på inn- og utpust at kvinners selvfølelse henger sammen med hvor flinke vi er til å skjule tegnene på levd liv». Slik sett kan det altså hevdes at kvinner i dag utsettes for et større press med tanke på utseende enn tidligere, og at også mulighetene til å gi etter for dette presset er flere.

Omfavner idealet

Når de tre damene velger å starte denne klinikken, kan det altså tolkes som om at de gir etter for et bestemt skjønnhetsideal. Ved å starte klinikken bekrefter de at et vakkert og ungt utseende er viktig om du skal bli ansett som en vellykket kvinne i førtiåra. Trioen fremstår imidlertid ikke som ofre for denne forventningen. Snarere tvert imot.

Kvinner i dag utsettes for et større press med tanke på utseende enn tidligere, og mulighetene til å gi etter for dette presset er flere

De omfavner idealet: De har «hånden på rattet», de er en «Jaguar E-type». Med andre ord er det et skjønnhetsideal de er opptatte av å få til. I flere intervjuer understreker de nettopp at klinikken skulle være «annerledes» – kanskje enda bedre enn andre klinikker? Slik blir ett av Butlers poeng med subjektivering tydelig: Jo mer underkastelse, jo større mestring, og jo større mestring, jo mer underkastelse. Sagt på en annen måte, er disse kvinnene ganske proffe til å følge forventningene samfunnet har til dem.

Kan handle annerledes

Butlers teori om subjektivering kan virke pessimistisk. Det er den imidlertid ikke. Vi kan handle annerledes enn det samfunnet forteller oss at vi skal gjøre, selv om det er vanskeligere og kan gjøre oss usikre på egen identitet. Når flere gjør det, vil nemlig forventningene til en bestemt identitetskategori kunne endres. Og at ikke alle blindt følger dette skjønnhetsidealet, er noe av meningsutvekslingen om klinikken i mediene et tegn på.

I flere innlegg blir ikke det eksisterende skjønnsidealet bekreftet, det blir motsagt. Kanskje kommer dette sterkest til uttrykk gjennom bilmetaforer. Mens Jaguar E-type kjennetegner en attraktiv bil og en bil fra Rent-A-Wreck en dårlig, ifølge trioen, endres nå dette. Det skjer på to måter: Dels ved at bilen fra Rent-A-Wreck blir den mest populære: «Je suis Rent-A-Wreck», slik Marianne Egerdal skriver i VG. Dels ved at «bilen» tilkjennes en annen type verdi, slik som trygghet, naturlighet og samhold. Motstand mot forventningene skjer imidlertid ikke kun gjennom ord, men også ved hjelp av handlinger.

Har ansvar selv

Kanskje er dette klarest i innlegget til Live Nelvik på NRK. Der forteller hun at hun har sluttet å følge enkelte bekjente på sosiale medier, fordi de promoterer et usunt skjønnhetsideal. Ett av poengene hennes handler ikke om henne selv: Det er ikke et slikt skjønnhetsideal hun vil at datteren skal vokse opp med. Hun ønsker at «eplekinn» fortsatt skal være innafor. Med andre ord ønsker hun å endre på de forventningene kvinner blir møtt med.

Skal bestemte skjønnhetsidealer for kvinner i samfunnet forandres, er vi nemlig avhengige av at disse blir motsagt og utfordret, gang på gang, gjennom ord og gjennom handlinger. Der har vi selv et ansvar. Legger vi godviljen til, kan også det faktum at de de tre kvinnene valgte å trekke seg fra klinikken, tolkes som en slik motstand. Kanskje er det håp, tross alt.

[ Mímir Kristjánsson: «Til alderdommen» ]