Verdidebatt

Til alderdommen

ESSAY: I et samfunn som synes besatt av ungdom og der anti-aging er blitt en milliardindustri, må vi gjenreise respekten for de eldre og kvitte oss med frykten for å bli gamle.

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

Kjendis-venninnene Vanessa Rudjord, Synnøve Skarbø og Pia Tjelta høstet storm da de nylig lanserte kvinneklinikken Nomi på Oslos beste vestkant. Under påskudd av å drive kvinnehelse ville trioen (sammen med flere bakmenn) selge skjønnhetsbehandlinger «innen laserteknologi, rynkebehandling, anti-aging, mesoterapi, peelinger, muskelbygging og ikke-invasiv fettreduksjon».

Pressen kalte initiativet fra de tre venninnene en skjønnhetsklinikk. Det er i grunnen forskjønnende. Formålet med Nomi var mye mer radikalt enn å pynte på utseendet, det var gjøre opprør mot selve alderdommen. Målgruppen var menn og kvinner i overgangsalderen, og hensikten var nettopp anti-aging. For å sitere Vanessa Rudjord fra trioens egen pressemelding:

«Vi ønsket et sted som kan følge oss over tid, og passe på at vi eldes som en Jaguar E-type og ikke noe fra Rent a wreck».

Den eksistensielle frykten for å visne hen og til slutt dø har fulgt menneskene siden tidenes morgen. Drømmen om evig ungdom preger utallige myter verden over. I norrøn mytologi holder æsene seg evig unge ved å spise Iduns gylne epler. Panikk bryter ut for fullt i Åsgård når jotnen Tjatse lykkes i å kidnappe Idunn og stjele eplene hennes. Heller ikke Odin, Tor eller Frøya vil eldes som noe fra Rent-a-wreck.

Ubetinget kvalitet

Men selv om drømmen om evig ungdom har vært med oss siden tidenes morgen, klarer jeg ikke fri meg fra at det også er noe tidsspesifikt her. Tore Renberg skriver i sin roman Charlotte Isabel Hansen at ungdommen alltid har vært hyllet for sin skjønnhet og ynde, men at det i våre dager har skjedd noe nytt. Ungdommen har blitt «en ubetinget kvalitet», skriver Renberg. Vi lever i en slags ungdomskult, der vi alle kjemper for å være yngre enn vi er, og der det nye og det unge i nær sagt alle sammenhenger har blitt synonymer for det gode. Respekten for alder og erfaring, som var en så sentral del av vår samfunnsorden for bare noen generasjoner siden, har forvitret og er egentlig i fritt fall.

Det samme er det gamle idealet om å eldes med verdighet. I stedet kjemper de fleste av oss mot alderdommen. Allerede i tjueårene begynner folk å grue seg til å bli 30, og siden bare fortsetter det. Mennesker som for lengst er blitt middelaldrende, ja, egentlig litt oppi åra, tviholder på sine ungdomsvaner. Etterhvert legger de stadig mer krefter inn i kampen: De trener, spiser sunt, farger håret, bruker kremer og andre produkter, alt for å se yngre ut enn de egentlig er. Og til slutt ser de kanskje ikke noen annen utvei enn å oppsøke en anti aging-klinikk på Vestkanten og betale for å fikse ansiktet sitt.

Menn, som i vårt samfunn er mindre avhengig av utseendet, kjemper mot aldringen på en litt annen måte. Mange skaffer seg kone nummer to og tre, og lever ut ungdommen sin gjennom partneren. Kaffearvingen og Høyre-politiker Herman Friele (79) er blant dem som har valgt denne metoden. Om sin 24 år yngre partner sier Friele at hun «holder meg ung», og at aldersforskjellen fører til at han har en «mer bevisst holdning og indirekte setter det krav til meg om å holde meg i form».

Vi lever i en slags ungdomskult, der vi alle kjemper for å være yngre enn vi er

—  Mímir Kristjánsson

Yngst er best

I Charlotte Isabel Hansen spør Renberg hvorfor vi som samfunn gjennomgående hyller den yngste som oppnår noe, som om det gjør en bok noe bedre at forfatteren er 19 år og ikke 69. Dette kjenner jeg igjen fra politikken, der både partier og medier er på hvileløs jakt etter nye profiler og unge velgere, mens den millionen av oss som har nådd pensjonsalder knapt er representert i styre og stell.

Da 28 år gamle Emilie Enger Mehl ble statsråd i fjor høst, overtok hun den prestisjefylte tittelen som landets yngste statsråd. Hennes politiske motstandere forsikret avisene om at alderen hennes ikke betydde noe, men det var samtidig ikke vanskelig å lese mellom linjene at det var gledelig at alderen var 28 og ikke for eksempel 82. Samtidig som Enger Mehl trådte fram på slottsplassen ble en mann også regjeringens eldste statsråd, men det var det ingen som brydde seg om (at dette var Odd Roger Enoksen, som seinere måtte forlate norsk politikk i vanære, er en annen historie).

Justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl ber EU-land om å akseptere at nordmenn reiser med utgåtte pass. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB / NPK

Unge overrepresenteres

Moralen er ikke til å ta feil av, og tallenes tale er tydelig. Bare tre representanter over 67 ble valgt inn på Stortinget i 2021, mot 14 mennesker i tjueåra. De første tre representerer en femdel av befolkningen, de siste 14 en gruppe på 700.000. Og likevel holder de fleste partier seg med ungdomskandidater, og de færreste med eldrekandidater.

Skiftende regjeringer produserer perspektivmeldinger som stort sett forteller det samme, at det er for dyrt i lengden at vi skal leve så lenge

—  Mímir Kristjansson

Gruppa som likevel dominerer norsk politikk (i USA er det annerledes!) er først og fremst de middelaldrende, mennesker i 40- og 50-åra. Men siden denne gruppa i likhet med resten av oss gjerne skulle vært yngre, nærer de også en viss mistenksomhet mot eldre mennesker og deres plass i politikken. Det så vi ikke minst etter avstemningen om Brexit i Storbritannia, der utfallet reiste en debatt om hvorvidt det burde være en øvre grense for stemmeretten. Her hjemme gjorde Trine Skei Grande seg til representant for denne tankegangen. Hennes argumentasjon for stemmerett for 16-åringer var nettopp å ville «ta makt fra de som drar på årene».

«De som skal leve i fremtiden, må også få bestemme mer over fremtiden», mente Grande. De som lever i nåtiden kan vel bare dø på minstepensjon enn så lenge.

Eldre som utfordring

I all vår tid har økt levealder vært det fremste målet på framgang. Gid han lenge leve må, synger vi. Men de siste årene har økt levealder blitt et slags samfunnsproblem. Skiftende regjeringer produserer perspektivmeldinger som stort sett forteller det samme, at det er for dyrt i lengden at vi skal leve så lenge.

Det fremstilles nærmest som en eksistensiell utfordring. «Vår viktigste jobb er å sikre et bærekraftig velferdssamfunn», skrev tidligere statsminister Erna Solberg i en kronikk for noen år tilbake. Hun snakket ikke om klimakrisen, men om at det ble så mange gamle i framtida at vi kom til å få problemer med å betale for alle sammen.

«Haikjeften viste hvordan statens fallende inntekter og stigende utgifter kom til å sluke hele den norske velferdsstaten».

«Haikjeften»

En annen tidligere statsminister, Jens Stoltenberg, pleide i sin tid å vise fram en graf. I tråd med sin ellers saklige og faktabaserte argumentasjonsteknikk, kalte han den haikjeften. Haikjeften viste hvordan statens fallende inntekter og stigende utgifter kom til å sluke hele den norske velferdsstaten.

Og hvordan var det haien kom inn i vårt sosialdemokratiske paradis? Jo, den kom svømmende i ly av eldrebølgen. Akkurat som når vi snakker om flyktninger, snakker vi om eldre mennesker som en bølge. Vi opphever langt på vei menneskeverdet deres, tvinger oss bort fra å se på dem som individer, og reduserer dem heller til en kvantitativ størrelse. Det er ingenting galt med de gamle selvfølgelig, det er bare så mange av dem.

Mange i min generasjon har prøvd å leve som Peter Pan, vi nekter å bli voksne

—  Mímir Kristjánsson

Redusere utgifter

Skal vi unnslippe haikjeften må vi få ned utgiftene. Det gjør vi på to måter. Først ved å godta at alderdom for svært mange skal være synonymt med fattigdom. Når man blir 66, da gjør man som man vil, synger Wenche Myhre. Sånn er det ikke for de som er minstepensjonister for eksempel. En enslig minstepensjonist har å klare seg på 209.500 kroner i året i 2022, eller rundt en femtedel av en stortingspolitiker tjener. Og langt flere enn bare minstepensjonistene sliter. Det er hundretusener av nordmenn som får pensjon under EUs fattigdomsgrense.

Det andre vi gjør er å tvinge eldre til å jobbe lenger. På den ene siden utsetter vi å gå ut i arbeidslivet. Mange i min generasjon har prøvd å leve som Peter Pan, vi nekter å bli voksne. Framfor å gå ut i arbeidslivet i slutten av tenårene eller tidlig i tjueårene, har vi dratt ungdomstida vår ut så lenge vi kan. For hvert år vi utsetter å begynne i jobb, må noen andre jobbe litt lenger i andre enden. Den mest rettferdige måten å møte eldrebølgen på hadde faktisk vært yngrebølgen, altså at vi målrettet prøvde å få folk ut i arbeidslivet tidligere, slik at vi brukte ungdommen vår på å jobbe og alderdommen vår på å slappe av. Men slik er det dessverre altfor få som tenker.

Unge mot gamle

I kampen mot de gamle går ungdomspartiene gjerne i front. Unge mennesker har massevis av problemer i våre dager: Lav inntekt, dårlige studievilkår, problemer på boligmarkedet, psykisk uhelse, framtidsfrykt og pessimisme, og så videre. En naturlig motstander blir da de gamle, de som står ansvarlig for det samfunnet som er skapt og som har trukket stigen opp etter seg.

Men ingenting er så lite fruktbart som å redusere politikk til en generasjonskamp. En ung mann med lav inntekt har langt mer til felles med sin bestemor på minstepensjon enn sin jevnaldrende som er milliardærarving. På samme måte hjelper det minstepensjonisten fryktelig lite at pensjonister som gruppe i snitt er ganske formuende.

Dessuten skal vi alle bli gamle, uansett hvor unge vi er nå. Hvis dagens ungdomspartier lykkes i å kutte i pensjonene, går det stort sett ut over deres egne medlemmer, som en vakker dag også skal bli pensjonister og leve under nøyaktig de samme vilkårene som de selv nå krever for de eldre.

Respekt for de eldre

Gamle mennesker blir fortalt at de er stygge, at de koster for mye og at det er så mange av dem at de truer demokratiet. Ikke minst blir de fortalt at de ødelegger for unge folk, uten at det er helt åpenbart hvordan det skjer.

Dette er en uverdig måte å behandle mennesker som ikke har gjort noe annet galt enn å leve lenge. Det er ikke noen grunn til å frykte alderdommen, i alle fall ikke om vi har en velferdsstat som tar ordentlig vare på oss når vi blir gamle.

I et samfunn som synes besatt av ungdom og der anti-aging er blitt en milliardindustri, må vi gjenreise respekten for de eldre og kvitte oss med frykten for å bli gamle. Ingen skal skamme seg over å være gamle, uansett om de ser ut som en Jaguar E-type eller noe fra Rent-a-wreck.

Embed Dokka
Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt