En mandag i et bomberom

Dette innlegget ble først publisert på bloggen til Leif Magne Helgesen: Det sårbare livet. Helgesen var i Kyiv under angrepene mandag 10. oktober.

Det dramatiske med å være i Kyiv, er at det ikke virker dramatisk. Familier går søndagspromenade, og gateselgerne presenterer sine varer. Mens jeg sitter på en kjellerrestaurant sammen med en ortodoks prest, går flyalarmen. Vi hører ikke en lyd, og fortsetter å nyte maten og et glass georgisk vin. Først en halv time senere ser min ortodokse kollega Viktor, at det er kommet en alarm inn på hans mobil. Det betyr at all offentlig transport er stoppet opp. Da blir det å gå ut i kvelden og rusle tilbake til hotellet, og la min nye kamerat gå videre til sin leilighet. Mulig vi burde blitt værende i kjelleren, men samtidig var det viktig å komme seg hjem før portforbudet inntraff. Det hele var som en surrealistisk film, men den var virkelig.

[  Norsk sjømannsprest søkte tilflukt i ukrainsk bomberom ]

Hotellet ringte

Mulig jeg er for avslappet i slike situasjoner. Det er noen der hjemme som mener det. Etter påtrykk fra noen som bryr seg, gikk jeg en ekstra rundt på hotellet for å sjekke rømningsveier, samt veien til bomberommet. Og jeg ba hotellet om å ringe meg hvis det skulle gå flere alarmer. Jeg har ikke tilgang til apper som viser at det er alarm, og er avhengig av info på andre måter. Det er ingen sirene som høres i gatene når alarmen går.

Resepsjonen ringte tidlig mandag morgen. Det var gått en ny flyalarm. Da var det bare å ta på seg klærne, glemme dusjen, og komme seg i bomberommet. Bra jeg hadde gått opp løypa kvelden før, og at jeg hadde gjort klar en liten ryggsekk med viktige ting som bærbar PC, pass, penger, en bok, noe sjokolade/kjeks, vann, lykt, og at jeg hadde ladet mobilen.

Det var en rolig stemning i bomberommet. Der var satt opp stoler og noen senger, og det var vann å få. Etter en time i bunkersen, kom det melding om at det var alvor. Det hadde gått eksplosjoner ikke langt bortenfor der vi var. Stemningen og praten i rommet ble mer intens. Jeg kjente frykten spre seg i kroppen. Pusten ble annerledes. Den begynte å hakke i utakt med meg selv. Et sted nede i magen begynte det å knyte seg. Vanskelig å beskrive med ord, og jeg vet ikke om jeg vil smake på ordene. Jeg visste at jeg måtte forsøke å kontrollere pusten. Sakte inn, sakte ut.

Det hjalp å ta seg en Kvikk Lunsj og litt vann, og en prat med de som satt med samme bord. Det gjør alltid godt å ha noen å snakke med. Det gjelder i alle kriser vi mennesker opplever. Den gode samtale var som et sugerør ut i den friske høstluften.

Pusten ble annerledes. Den begynte å hakke i utakt med meg selv. Et sted nede i magen begynte det å knyte seg

En større horisont

Det tikker inn en melding fra en jeg hadde avtale med. Møtet ble avlyst. Han er journalist, og måtte dekke saken. Slik er det å være på jobb en mandags morgen i Kyiv, både for han og meg. Dagen blir ikke nødvendigvis som planlagt.

Det er viktig for meg å ha en større horisont enn meg selv. Det er ofte en sunn øvelse og løftet blikket og se ut. Den lille frykten jeg smakte på, er noe den lokale befolkning må leve med hver dag. Det gjelder også for nordmenn som jobber og bor i området. Troverdighet handler om at vi er i samme båt. Som prest er jeg der jeg skal være når mennesker møter det onde. Men sammen tror vi på noe sterkere. Vi tror på livet!

Noe av krigens brutalitet handler om å spre frykt og handlingslammelse. Ingen skal føle seg sikker. Slik sa den ukrainske presten Viktor det til meg i samtalen vi hadde søndagskvelden:

Du er modig! Du er den eneste utenlandske prest som kommer til Kyiv nå når det er fare for atomkrig…!

Så legger han ettertenksomt til:

Jeg er ikke politiker eller militær ekspert, men jeg tror de kommer til å bruke atomvåpen. Det er det russiske temperament. De bruker alle midler. Men jeg, og mange med meg, er ikke redd for atomvåpen. Først og fremst ønsker de å spre frykt.

Utenfor komfortsonen

Det kom flere eksplosjoner, noen nærmere enn det som var komfortsonen. Jeg hadde gått forbi en bygning kvelden før hvor Viktor hadde kommentert at dette var bombemål nummer en. Der smalt det noen timer etterpå.

Det slår meg, der jeg sitter i bomberommet, at jeg er ganske alene. Skulle gjerne hatt et skilt hengende på magen som stod at jeg reiser alene og trenger assistanse. Samtidig er det enkelt å komme i kontakt med folk. I et bomberom er det mulig å snakke med alle. Vi er i samme bunkers, under jord. I tillegg har jeg selvsagt god kontakt med min leder i Sjømannskirken, og folk der hjemme som venter på tegn på liv. Ambassaden har tatt kontakt, og jeg har rapportert at jeg tross alt har det bra. Det verste som kan skje, har enda ikke skjedd. Det er ingen trøst, men antagelig en realitet.

Etter nesten seks timer nede i bunkersen, var faren over. Da gikk jeg en tur ut og så på livet som rørte seg. Solen varmet, før jeg gikk tilbake til hotellet for å ta noen telefoner. Da gikk alarmen for andre gang. Jeg rakk hverken frokost eller lunsj, men måtte ned igjen. Det ble noen timer før vi igjen ble kalt opp. Da bestilte jeg en burger på hotellet, uten å gå lenger i mørket.

Solen varmet, før jeg gikk tilbake til hotellet for å ta noen telefoner. Da gikk alarmen for andre gang

Det er ikke over. Men denne bloggen er slutt. Jeg håper morgendagen ikke blir noe å skrive hjem om, men egentlig ønsker jeg å skrive nettopp om det..

Pax!