De fleste kirkelig ansatte er ikke prester

Det er alltid interessant å lese Vårt Lands stoff om kirke og trosliv. På lørdag 20. august var det blant annet (nok en) lang artikkel om prester. Som kirkeverge, og dermed administrativ leder i et fellesråd, har jeg naturlig nok ikke noe imot det. I kirka vår i Alver har vi flotte prester – som kjent ansatt i bispedømmet.

Da jeg leste denne artikkelen slo den meg igjen at når det snakkes om ansatte i Den norske kirke, så blir det lett et ensidig fokus på prestene. Ja, de er viktige, men de fleste ansatte i kirka er jo ikke prester. I de kommunalt finansierte fellesrådene er det veldig mange andre ansatte. Her er det diakoner, organister, trosopplærere, kirketjenere, økonomer, fagansatte innen administrasjon, IKT og drift, gartnere, elektrikere, og ansatte i lederstillinger.

Jeg ønsker ikke å snakke prestene ned, bare poengtere at et kanskje noe ensidig fokus på prester kan skape et både uheldig og unyansert bilde av arbeidet i kirka

Min opplevelse som kirkeverge er at alle disse andre ikke bare er nødvendige for kirkas arbeid, men i en del sammenhenger viktigere enn prestene. Stadig får vi også påminnelser om at kirkas arbeid i økende grad hviler på alle de som bidrar frivillig inn i et variert og godt arbeid.

Ensidig fokus på prestemangel

Jeg ønsker ikke å snakke prestene ned, bare poengtere at et kanskje noe ensidig fokus på prester kan skape et både uheldig og unyansert bilde av arbeidet i kirka.

Noen ganger får jeg et inntrykk av at Den norske kirke ensidig løfter frem prestemangel, og kommer med tiltak mot det. Det jeg særlig ønsker å få frem er at det er utfordringer med rekrutteringen til nesten alle kirkelige stillinger. I Alver kirkelige fellesråd bruker vi i dag mye av vår ledertid på rekruttering. Bare i år går fem av våre trofaste ansatte av med pensjon, og vi skal finne nye kollegaer både etter dem og andre. Rekrutteringen er tidvis veldig krevende, selv så tett på storbyen Bergen som vi er. Noen ganger får vi ingen kvalifiserte søkere.

Må være en attraktiv arbeidsplass

Jeg kan nevne kirketjenere som et konkret eksempel. Der kan vi tilby helgearbeid og lav lønn, gjerne kombinert med redusert stillingsbrøk, og mange opplever ikke det som attraktivt i et godt allment arbeidsmarked. Stillinger innen trosopplæring har ofte samme historie. Vi tvinges til samarbeid på tvers av våre menighetsstaber og utdanninger, og får dessverre en del midlertidige løsninger. Det er derfor viktig at vi i kirka har stort fokus på profilering, attraktive utdanningsløp, videreutdanning og god lønn for alle kirkelige yrkesgrupper.

I tidligere jobber har jeg hatt mye fokus på teamarbeid og tverrfarlig oppgaveløsning. Det er ofte i skjæringspunktet med andre mennesker og utdanninger ting skjer, det er der energien utløses og nye ideer som oftest kommer. I våre fem kirkestaber i Alver tenker vi at slik tverrfaglighet kan skje. Der møtes fem-åtte ulike ansatte, med en lokal stabsleder som holder i trådene. (Riktignok leder ikke lokal stabsleder prestene der, de vil jo forholde seg til prosten i en annen arbeidsgiverlinje).

I slike tverrfaglige staber kan vi lære av hverandre, utfordre og hjelpe hverandre – også når vi ikke får ansatte i alle stillingene. Da kan vi også bli attraktive arbeidsplasser på tross av ubekvem arbeidstid og ikke alltid konkurransedyktig lønn.

Min erfaring er at lokalkirken bør bygges nedenfra, skape miljøer der vi møtes på tvers av utdanninger og erfaringer, ansatte og frivillige. Der hører naturligvis presten med, sammen med resten av staben. For oss i fellesrådet er alle ansatte likeverdige, og ingen er mer viktige enn andre. Ulike oppgaver og utdanningskrav javisst, men alle er likeverdige.

Tviler på Kirkerådets organisasjonsarbeid

Det er nyttig å følge med på Vårt Lands artikler om omorganiseringen av DNK. Kanskje det også fra avisas side blir litt mye Oslo-fokus, med vekt på presteskapet og biskopene. De fleste kirkene er ikke i Oslo, og de fleste ansatte i kirka er ikke prester. Min opplevelse er at det lokalt i kirkene, godt gjemt bak svingete veger i distriktene, er endel skepsis mot Oslo-fokuset og prestefokuset som en tilsynelatende finner i både avisen, og Kirkerådets omorganiseringsarbeid.

For moro skyld tok jeg Kirkerådets sakstekst fra sak 60/22, den om organisasjonsmodellen som ble foreslått, og sjekket hvor ofte en del ord var med i anbefalt modell. Hvor ofte tror du denne modellen inneholdt ordene prest, kirketjener og organist? Jeg skal ikke trøtte deg med tall, for svaret er akkurat som du forventer. Teksten nevner prest en rekke ganger. Alle vi andre finnes navnløse i en sekkepost som heter fellesråd.

Dersom vi skal få gjort noe med statusen og rekrutteringen til alle ansatte i kirkene våre, og fremstå som en attraktiv arbeidsgiver for bredden av kompetansen vi trenger i lokalkirkene i årene fremover, så tviler jeg på om Kirkerådets organisasjonsarbeid er vegen å gå.

[ Før Gry er ferdig utdanna, jobbar ho som prest ]