Fokuser på ondskapen, ikke djevelen

I kommentaren «På tide å forsake Djevelen» (VL 8. august) peker Erik Andreassen overbevisende på at det er nødvendig å sette ord på, og bekjempe ondskapen som en makt i verden og våre liv. Eksemplene er mange, fra mord i konsentrasjonsleirer, ødeleggelsen av World Trade Senter, masseskytinger. De får Andreassen til å lure på om frikirkelige gudstjenester burde begynne å forsake Djevelen, noe de aldri har gjort.

Ut fra praksis i Den norske kirke er jeg usikker på om det er en god ide. Der brukes kombinasjonen «La oss bekjenne forsakelsen og troen» i to gudstjenesteformer, ved dåp og ved konfirmasjon. Dette er de gudstjenestene som er de mest folkekirkelige, dvs. de er knyttet til livsriter som har stor oppslutning, med mange som har lite erfaring fra gudstjenester. Da virker det svært fremmedgjørende å bli bedt om å si «Jeg forsaker djevelen og alt hans vesen og alle hans gjerninger». (Dette drøfter jeg mer utførlig i en artikkel i en samling om hva det er å være folkekirke, som kommer som temanummer i Nytt Norsk Kirkeblad).

Trosbekjennelsens utsagn blir oppfattet som krav om en bekjennelse til et verdensbilde utgått på dato

—  Halvor Moxnes

Det mest problematiske er at når dette fremmede og arkaiske innleder trosbekjennelsen, så smitter det over på det som følger: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige» osv. Begge deler kommer fra et verdensbilde som er fremmed for oss. At svært mange oppfatter det slik, ble illustrert i Bjørn Eidsvåg forestilling Etterlyst: Jesus. Der ble trosbekjennelsen sagt fram, med Eidsvågs kommentarer om hva han ikke kunne tro på. Jeg tror Eidsvåg har en god intuisjon på den opplevelsen folk flest har av kristen tro. Trosbekjennelsens utsagn blir oppfattet som krav om en bekjennelse til et verdensbilde utgått på dato.

Djevelutdrivelse i dåpen

Når det gjelder eksemplene på ondskap som Andreassen nevner, er betegnelsen Djevelen privatisert og knyttet til den enkelte ved dåp og konfirmasjon. Det var slik det fungerte i oldkirken. Forsakelsen var svaret fra dåpskandidaten etter eksorsismen, det vil si djevelutdrivelsen, som var innledningen til dåpsritualet. Den bygget på en tro på onde krefter i himmelrommet som ble ledet av en personifisert skikkelse, kalt Djevelen. Disse maktene kunne ta herredømmet over et menneske. Det var derfor eksorsismen ved dåpen var nødvendig.

Dette var tradisjonen i Den katolske kirke ved overgangen til reformasjonen på 1500-tallet. Reformatorene hadde derimot ulike syn på dåpen, og dermed ulik praksis på hvor mye av den katolske tradisjonen de ville overta. Martin Luthers syn på eksorsisme og dåp hadde likhetspunkter med katolske teologi, mens de reformerte teologene Calvin og Zwingli var motstandere av eksorsisme og de ritualene som var knyttet til den. Det er nok grunnen til at frikirker med bakgrunn i den kalvinske tradisjonen ikke har hatt eksorsisme eller forsakelse av Djevelen i sine gudstjenester.

I den dansk-norske kirken ble eksorsisme ved dåp beholdt helt til 1783, da den ble avskaffet som uttrykk for overtro. Men spørsmålet til dåpsbarnet (ved foreldrene) om forsakelse og tro ble beholdt. Forsakelsen er altså en levning av eksorsismen, djevelutdrivelsen av dåpsbarnet, som har overlevet i 240 år etter at eksorsismen ble fjernet. Dermed presenterer den et middelaldersk syn på djevelen som selvsagt smitter over på forståelsen av den følgende trosbekjennelsen, når de står som parallelle – om motsatte begreper.

Mangelfull forklaring

Mange prester opplever det nok som Andreassen når han sier: «Skulle jeg gi en redegjørelse for Djevelens eksistens, kjennes det som jeg like gjerne kunne snakket om troll, nisser eller aliens.» Det er et problem at setningen «Jeg forsaker Djevelen og alt hans vesen og alle hans gjerninger» blir stående uten å bli forklart.

Vi må ta ondskapen på alvor. Men jeg tror vi må uttrykke det på andre måter enn ved ordet Djevelen

—  Halvor Moxnes

Forklaringen i biskopenes brev om dåpen fra 2020 er en god begynnelse, men når neppe ut til mange dåpsforeldre: «Når vi feirer dåp setter vi derfor også ord på og tar avstand fra det som er vondt og imot Guds vilje. Dette gjør vi i fellesskap når vi forsaker djevelen og bekjenner troen. Dåpen skjermer oss ikke fra ondskap, synd og destruktive krefter. Den gir oss et løfte og et håp om at livskreftene er sterkere, og at Gud tilgir oss og renser oss for all urett.»

Her viser de til sammenhengen mellom å forsake, det vil si å ta avstand fra ondskapen, og å bekjenne troen på Gud. Dette betyr å se ondskapen i en religiøs sammenheng, slik at det er som en protest mot ondskapen at vi bekjenner troen på Gud.

Djevelen som destruksjon

I boken Credo, som først utkom i 1974, har den svenske teologen Gustaf Wingren utviklet dette perspektivet. Wingren bruker ikke tiden på å forklare at djevelen er en metafor, en talefigur, en mytisk figur fra fortiden som må fortolkes. I indeksen til boka står det ganske enkelt: «Djevel, se destruksjon.»

Destruksjon er gjennomgående tematisert som motsatsen til de tre artiklene i trosbekjennelsen. Wingren sier at i en analyse av kristen tro i dag, er det nødvendig å ta opp motstanden mot troen. Det som preger kristendommen i motsetning til mange moderne livssyn og ideologier, er selve forestillingen om at det skjer en stadig ødeleggelse av livet. Wingren tilskriver den, kanskje overraskende, til misunnelsen – som omfatter alle, som er selve ursynden. Den er det motsatte av Guds egenskap – å gi, å dele, å skape livet.

Det er i denne motsetningen mellom ondskapen; destruksjonen av livet på den ene siden, og håpet – livet –som den overraskende gaven på den andre, at vi lever våre liv i verden. Da blir trosbekjennelsen ikke en liste over saker vi tror på, men motsvaret til ondskapen og ødeleggelsen.

Merkelig figur fra fortiden

Jeg tror, som Andreassen, at vi må ta ondskapen på alvor. Den er motsatsen til Gud som skaper livet. Men jeg tror vi må uttrykke det på andre måter enn ved ordet Djevelen. Slik det nå brukes, blir Djevelen blir stående uforklart, som en merkelig figur fra fortiden, og det alvorlige ved ondskapen går tapt.

[ Justin Bieber ba til Gud foran 40.000 tilskuere i Trondheim. – Biebers bønn kan ufarliggjøre religion ]