På tide å forsake Djevelen

«Du som er kristen, hvordan forklarer du alt dette?»

Jeg sto på trappen til en av brakkene i en konsentrasjonsleir, da samfunnsfagslæreren stilte spørsmålet. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men vil jeg tro den frimodige og selvsikre 18-årige versjonen av meg selv gjorde et forsøk. I dag ville jeg kanskje heller returnert spørsmålet: «Du som ikke er kristen, hvordan forklarer du det?» Kanskje svaret hennes hadde bekreftet påstanden til John Mark Comer i hans bok «Live no Lies», at de sekulære forklaringene på ondskap kommer til kort. Vi kan og bør lære mye av de historiske årsakene til at nazismen fikk fotfeste. Likevel gjenstår spørsmålet: Hvor kommer denne ondskapen fra?

Få år etter var det min tur til å spørre. Jeg bodde i kjelleren til gamle Ingjerd, og på hennes TV så vi flyene dundre inn i skyskraperne i New York, igjen og igjen. Det var ufattelig. Å tenke at noen med vilje satte seg i cockpit og gjorde jumbojettene fylt av mennesker til enorme prosjektiler. Å se menneskene hoppe fra flammene, de enorme stålkonstruksjonene smelte som smør og kollapse. «Hvordan kan noen gjøre dette?», spurte jeg. «Det er bare å se inn i sitt eget hjerte», svarte den fromme, gamle dama.

Er det slik det er? Kunne jeg vært en av vaktene i Auschwitch eller én av kaprerne på Flight 175, om det var jeg som hadde blitt utsatt for de samme løgnene som de ble omgitt av?

Ondskap er aldri meningsløs

I etterkant av skyteepisoden i København i sommer, etterlyste den danske teologen Iben Tranholm en «metafysisk forståelse av ondskap». Hun kommenterte minnegudstjenesten etter hendelsen, som hun mente var blottet for religiøs språkbruk. I TV-sendingen gikk ordet «meningsløs» igjen, men Tranholm protesterte:

«Ondskap er aldri meningsløs. Tross alt har den en ond hensikt med det å forårsake skade og spre død. (..) Ondskap er ikke bare et resultat av et velferdssystem som har sviktet. Den har et overnaturlig element i seg, et mysterium som vi ikke forstår eller mestrer.»

Som kristne har vi et språk for dette, og til og med en tittel, men skal jeg være ærlig sliter jeg med å bruke den selv: Djevelen. Det er noe arkaisk og veldig barnslig med Djevelen, og kanskje er det derfor jeg nesten aldri nevner ham i prekener. Skulle jeg gi en redegjørelse for Djevelens eksistens, kjennes det som jeg like gjerne kunne snakket om troll, nisser eller aliens. Samtidig er jo ikke dette så unikt. Tross min teologiske utdannelse, følte jeg meg fortsatt litt dum da jeg skulle forklare femåringen hvorfor Supermann er eventyr, i motsetning til Den hellige ånd, som er helt på ekte. En hellig hva-for-noe?

Det er noe arkaisk og veldig barnslig med Djevelen, og kanskje er det derfor jeg nesten aldri nevner ham i prekener

—  Erik Andreassen

Kronologisk snobberi

Men uavhengig av hvor sann du måtte mene Bibelens beskrivelser av verden er, etter nåtidens målenheter for kredibilitet, så gir den likevel mening, som den agnostiske historikeren Tom Holland påpeker. Når Jesus i Johannes 8 beskriver Djevelen som løgnens far, og som «en morder fra begynnelsen av», så kan ikke det bevises, men det stemmer likevel med virkeligheten slik vi erfarer den.

En djevel som er imot alt som er vakkert, sant og godt, en kraft som vil ødelegge og drepe. Metoden er løgn, og strategien er bedrag. Vi kan se det på mange områder. Det er løgn som gjør at Putin angriper Ukraina, det er løgn som gjør at vi har klimakrise, det er løgn som gjør at stadig flere unge mennesker opplever kroppen sin som et problem og livet som meningsløst, og det er løgn som gjør at vi tror lykken finnes i det neste kjøpet. Ingen av oss er immune, og vi rammes alle av løgnen CS Lewis kalte «kronologisk snobberi», det vil si tanken om at vi kan mer enn generasjonene før oss, og at nye ideer derfor alltid er bedre enn de gamle. Og at vi derfor, med all vår kunnskap, selvsagt aldri vil gjenta fortidens grusomheter eller naive feiltrinn.

Veien mot et sekulært utopia

Lenge hadde de som argumenterte for at vi var på vei mot om et sekulært utopia en tilsynelatende god sak. De tenkte at når vi fikk fjernet kirkens klamme hånd og moralprekener, ville mennesket endelig bli fritt til å leve ut sitt potensiale, og bevege seg mot en opplyst fremtid fri for religion og overtro (ofte forstått som det samme). Da skulle verden bli et harmonisk sted og menneskene lykkelige.

Men hvordan går det, egentlig? «Ikke en kvadratmeter i verden er nøytral», for igjen å sitere Lewis: «Alt er egentlig Guds, men Djevelen kjemper for hver centimeter», og man kan spørre seg om det som nå erstatter rommet som kristendommen fylte i Vesten, er bedre. Om «dette andre» gjør mennesker mer tilfreds og i stand til å leve gode liv og å ta vare på sin neste og det skapte.

Mange av ideene som i dag brer om seg er anti-kristendom, og selv om de ofte fremstår som nye, har de blitt avslørt en rekke ganger før.

—  Erik Andreassen

Kampen står om ideene

Da Jesus snakket mest utførlig om Djevelen, var det i en diskusjon om ideer med den intellektuelle eliten i sin tid. Og kanskje er det om ideene kampen fortsatt står, og som vi som kirke må våkne opp for. Ikke i form av forenklet kulturkamp, men i en fordypning i Bibelens sannheter og i vår egen tendens til selvbedrag og til å tro på løgn. Vi må også spørre oss om vi for lettvint har godtatt ideen om at ingen idé er bedre enn en annen. Mange av ideene som i dag brer om seg er anti-kristendom, og selv om de ofte fremstår som nye, har de blitt avslørt en rekke ganger før.

I vår frikirkelige gudstjeneste forsaker vi aldri Djevelen. Men kanskje vi bør begynne med det, for å vekke og styrke vår eksistensielle og intellektuelle beredskap. Også fordi Djevelen hører hjemme i et kristent, realistisk verdensbilde, og at det gir mening. Og kanskje det var det jeg burde sagt til læreren, da hun ba om en forklaring på nazistenes grusomheter: «Dette var djevelens verk. Løgnens konsekvens og rein og skjær faenskap. Og følger vi ikke med, vil det skje igjen.»