Et nytt menneskesyn

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg», sier Jesus i Lukas 9,23. Omtrent samme formulering møter vi i flere av de andre evangeliene. Å fornekte seg selv er altså en kristenplikt.

Men om kort tid kan det bli kriminelt å hevde at mennesker bør fornekte sin seksualitet. Regjeringen har nemlig sendt ut et lovforslag som kan gi fengsel i seks år for de som prøver «å få en annen til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».

Etter min mening illustrerer ønsket om å forby konverteringsterapi at et nytt menneskesyn har inntatt det sekulære Norge. Selvkontroll og selvfornektelse er ikke lenger etiske idealer. Isteden innebærer sann frihet å «leve ut» sine innerste lengsler og drømmer.

Om kort tid kan det bli kriminelt å hevde at mennesker bør fornekte sin seksualitet

Et urent hjerte

Nylig skrev Høyre-leder og tidligere statsminister Erna Solberg at hun ville gå i Pride fordi det handler om frihet «til å være seg selv, leve som man vil, og elske hvem man vil» (Dagens Næringsliv 24. juni). Lignende formuleringer fremføres stadig. For et moderne menneske er ingenting viktigere enn å lytte til hjertet sitt og være seg selv.

Som kristen tenker jeg omtrent motsatt. Selv om alle mennesker har en enestående verdi fordi vi er skapt av Gud, er vi også preget av egoisme og ondskap. «Fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott», sier Jesus (Matt 15,19). Derfor viser ikke hjertet vårt – vårt innerste «jeg» – hva som er rett og sant.

Ikke minst på det seksuelle området er selvkontroll nødvendig. I Frankrike har bøker som Samtykket av Vanessa Springrora og Den store familien av Camille Kouchner vist at barn og ungdom ble taperne når voksne iherdig levde ut alle sine seksuelle lengsler.

Derfor viser ikke hjertet vårt – vårt innerste «jeg» – hva som er rett og sant

Hva skyldes orientering?

Kanskje vil noen hevde at et forbud mot konverteringsterapi slett ikke betyr å kriminalisere oppfordringer om å undertrykke visse seksuelle impulser. Tvert imot har metoo vist at noen trenger å få beskjed om å endre sin seksuelle adferd. Å forby konverteringsterapi handler derimot om å la folk ha sin seksuelle orientering (og kjønnsidentitet) i fred.

Men kan vi skille slik mellom seksuell orientering og seksuelle handlinger? Gjennom tiår med homofilidebatt er skillet mellom «legning» og «praksis» blitt latterliggjort og avvist. Logikken har vært at alle bør kunne leve ut sin seksuelle orientering.

En slik tankegang møter vi også i et intervju med den homofile presten Jan Bjarne Sødal i Vårt Land 23. juli. For ham innebærer et nei til homofilt samliv det samme som å «forsøke å endre på den jeg er».

Jeg innser at mange ser det som en selvfølge å likestille etisk alle samlivsformer. Men betyr det å mene at det alltid er forsvarlig at mennesker lever ut sin seksuelle orientering? Faktum er vel at de fleste kan hevde at deres seksuelle adferd skyldes at de er skapt slik eller sånn. Ja, de som kaller seg polyamorøse vil påstå at seksuell trofasthet innebærer å undertrykke sin orientering.

[ Reagerer på lovforslag mot konverteringsterapi: – Totalitære trekk ]

Mer skade enn gagn

Flere ganger har jeg hevdet at et forbud mot såkalt konverteringsterapi ikke trenger å være problematisk. Dessverre har homofile blitt utsatt for ulike former for «behandling» som har gjort mer skade enn gagn. Seksualiteten vår stikker dypt, og mange opplever at den er temmelig uforanderlig.

Slik sett forstår jeg at regjeringen vil forby metoder «som er klart egent til å påføre vedkommende psykisk skade». Jeg har intet ønske om å forsvare handlinger som faktisk skader andre. Derimot mener jeg at det er sunt – både fysisk og psykisk – å gjøre ekteskapet mellom mann og kvinne til seksualitetens ramme.

[ Terje Hegertun: «I Guds kjærlige øyne finnes det ikke forskjellige kategorier av mennesker, inndelt etter status, rase eller funksjonsevne» ]

Forbudte samtaler

Min kritikk av regjeringens forslag om forbud mot konverteringsterapi skyldes selve lovforslaget. Én ting er at høringsnotatet viser at det er ytterst uklart hva som vil bli forbudt. Gjentatte ganger leser vi at bønn, sjelesorg og samtaler i utgangspunktet er beskyttet av religionsfriheten, før det sies at også slike aktiviteter kan bli rammet av lovforslaget.

Mer problematisk er det at regjeringen i praksis kan komme til å kriminalisere en tradisjonell kristen samlivsmoral. Ifølge høringsnotatet vil forbudet kunne «få anvendelse dersom en religiøs leder gjennom gjentatte samtaler forsøker å påvirke en person til å «legge lokk på» sin tiltrekning til det samme kjønn og til å leve seksuelt avholdende til dette er oppnådd».

Begrepet «legge lokk på» kan sikkert tolkes ulikt, og ingen bør oppfordres til uærlighet om sin seksuelle orientering. Men her kobles «å legge lokk på» en tiltrekning til å leve seksuelt avholdende. Skal vi unngå forskjellsbehandling ut fra seksuell orientering, kan sjelesørgere bryte norsk lov hvis ungdom oppfordres til å «legge lokk på» sitt seksuelle begjær frem til bryllupsnatten.

Det er rett og slett uholdbart.