Samhandling fremfor omorganisering

Siden 1997 har det pågått organiserings-diskusjoner i Den norske kirke, med mål om enhetlig ledelse. Etter 25 år er situasjonsbeskrivelsen at veien videre ser ut til å bli komplisert og splittende for en kirke som mer enn noen gang trenger å stå sammen. Det hjelper ikke om målsettingen er god når forutsetningene ikke er til stede. Ny organisering løser noen utfordringer, men utløser en rekke andre. Nå bør Kirkerådet vurdere nøye om omkostningene ved å presse gjennom noe nytt blir høyere enn gevinsten.

Forutsetninger og prosess

Nåværende omorganiseringsprosess henviser til Kirkemøtets vedtak i 2005 om en arbeidsgiverlinje. I tiden etter 2005 er det vedtatt flere forutsetninger som ikke understøtter en slik ambisjon, men tvert imot bekrefter todelingen. Prestene fikk i 2017 sitt arbeidsforhold i det nasjonale rettssubjektet, og todelt finansiering ble videreført i ny lov fra 2021. Med to rettssubjekt, to finansieringskilder og to styringslinjer gjennom embete og råd bør ingen være overrasket over at det er vanskelig å realisere enhetlig organisering. Når det ikke er konsistens mellom målsetting og gjeldende forutsetninger, bør Kirkemøtet i 2022 vurdere å endre målsettingen.

I 2021 var det store forventninger til Müller-Nilsen utvalget som skulle utrede grunnlaget for Kirkemøtets behandling. Utvalget endte med uenighet på de fleste punkter. Denne uferdige rapporten ble deretter sendt til bred høring på alle nivå, og høringsprosessen ble svært krevende. I etterkant har det pågått en merkverdig diskusjon om hva høringen egentlig gir uttrykk for, en høring som har svak legitimitet grunnet dens uklare utgangspunkt. Arbeidet har dessverre bidratt til å forsterke motsetninger og svekke tillit internt i kirken. Kirken er lite tjent med at noen skal ende som «vinnere» og «tapere» i denne saken, men nettopp det er vanskelig å unngå hvis saken kjøres videre nå.

Det er bedre med todelt ledelse av en kirke som prøver å stå sammen, enn enhetlig ledelse av en splittet kirke

—  Kjetil Haga

Økonomi og oppmerksomhet

Et av målene for ny organisering har vært å sikre «Mer kirke for pengene». Omorganisering koster stort sett alltid mer enn man tror. Konsulenter har fremhevet betydelig usikkerhet både med henblikk på hvor dyr omstillingen blir, og hva man reelt kan spare. Frem til nå har kirken brukt store ressurser på utredninger og prosesser. Det er ingen grunn til å undervurdere hva dette vil kreve fremover også, og det snakkes om behov for «kompenserende tiltak». I et kost-nytte-perspektiv er det reell risiko for at ny organisering ikke vil gi «Mer kirke for pengene», men det motsatte. Dette vil igjen gå ut over menighetene, der ressursene er knappe nok fra før.

Oppmerksomhets-kapasitet er en begrenset ressurs. Den norske kirke bør nå bruke maksimal oppmerksomhet på utvikling av kirken lokalt. En av kirkens største utfordringer er energilekkasje og avsporinger fra kjerneoppgavene. Kirken er løst fra Staten, men fortsetter i for stor grad i en offentlig forvaltningstradisjon. Det brukes mye tid på kontorene, og kirken vikler seg stadig inn i omstendelige prosesser som går på bekostning av utadrettet tilstedeværelse. Vi trenger ikke mer oppmerksomhet på organisatoriske spørsmål nå. Vi trenger å bruke kreftene på det vi egentlig skal drive med.

Videreutvikling

Hvis omorganiseringen stanses, er alternativet selvfølgelig ikke å la alt være som det er. Innenfor dagens ordning finnes gode muligheter for forenkling, felles systemer og gjensidige avtaler. Dette må vi forplikte oss på som ansvarlige forvaltere av offentlige midler. Vi kan på den måten ivareta ryddighet overfor bevilgende myndighet i stat og kommune og utarbeide modeller som fleksibelt tilpasses lokale forhold i bygd og by. Slik kan kirken utvikles nedenfra, med mål om å ha en enkel nasjonal overbygning, utenfor detaljert styringsiver.

Samhandling fremfor omorganisering vil bidra til å redusere skadevirkninger av mistillit og profesjonskamp som er utløst i kirken. Vi er overlatt til hverandre, og vi har de ressursene vi har. Vi trenger broer nå, ikke dypere grøfter. Det er bedre med todelt ledelse av en kirke som prøver å stå sammen enn enhetlig ledelse av en splittet kirke.

[ Medlemsnedgangen i Den norske kirke: – Et tegn på forvitring av institusjonell kristendom ]