Åndelig, uten et trossamfunn

Midt på Sagene, en bydel nord for bykjernen i Oslo, strekker en kirke i teglstein seg mot himmelen. På utsiden står en gatebukk med skriften «åpen kirke» i blokkbokstaver. Besøkende går inn og ut gjennom den tunge inngangsdøren i tre. Det er torsdag ettermiddag, og om litt er det tid for samtalekafé hvor både troende og ikke-troende møtes for å diskutere åndelige spørsmål.

Sokneprest Knut Rygh og diakon Anne Marie Sverdrup har allerede satt opp bord og stoler i midtgangen. Fra galleriet høres salmer fra det lokale kirkekoret.

– Først holder enten Knut eller jeg et lite foredrag, og så har vi samtale rundt bordene, slik at alle kan komme til orde, sier Sverdrup, mens hun finner frem noen fyrstikker.

Samtalekafeen har de arrangert i fire år, helt siden soknepresten oversatte boken Gjenoppdag kristendommen. Og tanken er at terskelen er lav, og takhøyden høy.

– Det er åpent for alle, og både troende og ikke-troende kommer hit. Vi vil skape en arena hvor folk kan få lov å si det de mener knyttet til tro, i fortrolighet. Rommet rommer alle, sier Rygh.

Frem til mai i år har 869 meldt seg inn i Den norske kirke (DNK). Tallet omfatter ikke årets døpte i DNK, kun innmeldte som er døpt i et annet kirkesamfunn, eller personer som melder seg inn etter å ha vært utmeldt tidligere. 3.324 personer meldte seg ut i samme periode.

Medlemstrenden har de seneste årene vært synkende.

[ Inger og Knut Johannes avviste kristendommen. Så fann dei «kjærleiksbodskapen» i nabolaget ]

Autoritet hos individet

Selv om flere melder seg ut av DNK, betyr ikke det nødvendigvis at befolkningen ikke lenger har et trosliv. Religionsforsker Anne Stensvold peker likevel på at kristendommens plass i samfunnet har endret seg.

– Det er en nedgang i konfirmasjons- og dåpstall, så det er absolutt et tegn på forvitring av institusjonell kristendom, sier Stensvold.

Hun mener man må se trenden i lys av individualismen. Folk vil tenke selv, noe hun mener forsterkes av de sosiale mediene. I dag kan man skreddersy informasjonsinnhentingen etter egne interesser, og trenger ikke å få ting forklart av den lokale presten, påpeker hun.

– Det blir vanskeligere for folk å slutte seg til trossystemer, fordi man har sin egen tro som ikke passer med det institusjonene lærer. Autoriteten har flyttet seg til individet selv, sier Stensvold.

Det er flere som er åndelige, uten at man vil tilhøre et samfunn

—  Anne Anita Lillebø, studentprest ved UiO

Og med en forvitring av den institusjonelle kristendommen, forsvinner også en kunnskap om det som har vært en gammel tradisjon i Norge:

– Grunnproblemet er hvordan vi kan opprettholde kunnskapsnivået om kristendommen når folk flest ikke lenger er medlem eller deltar i kristne institusjoner, sier Stensvold

Hun tror for eksempel det kan bli vanskelig på sikt å ha kristne helligdager som offentlige fridager, om man ikke inkluderer helligdager for andre religioner.

– Forlatt kristendommen med god grunn

Lysene på bordene er tent, og stolene fylles opp av nysgjerrige voksne. Noen er her for første gang, andre er faste gjengangere. Under samtalekafeen håper soknepresten at deltakerne får en ny forståelse av hva kristendommen egentlig handler om.

Han mener nemlig det er flere som har forlatt kristendommen, og det med god grunn.

– Det er mange som bare har blitt presentert for en form for kristendom som handler om at målet er å komme til himmelen, vårt største problem er at vi er syndere, og poenget med Jesus er at han døde. Gud elsker oss, men hvis vi ikke tror, det vil si holder noen setninger om Jesus for sanne, så ender vi i helvete. Mange skjønner at det ikke henger helt på greip, og tar med god grunn avstand, sier han.

Rygh mener det er viktig å dekonstruere vrangforestillinger, og vise hva kristendommen egentlig handler om.

Selv om medlemstallet til DNK er synkende, opplever likevel Rygh og Sverdrup en motsatt trend i deres kirke.

– I et 100-årsperspektiv så tror jeg medlemstallet har sunket, men i det siste har det kommet flere til Sagene kirke, sier Rygh.

For å nå ut til enda flere aldersgrupper arrangerer kirken babysang, barnesang, korøvelser og orgelkonsert. I tillegg er det 16.000 mennesker innom «åpen kirke» i løpet av et år. I kveld er de femten stykker på samtalekafé.

– Søndagsgudstjenesten gir ikke et godt bilde av alle kirkegjengerne, sier Sverdrup.

[ Sokneprest om nye medlemmar i Den norske kyrkje: – Det er ei ny og brei interesse for religion og den kristne arva ]

Står utenfor kirken

Det er bare et mindretall av de som melder seg ut av DNK, som melder seg inn i et annet trossamfunn, ifølge professor i religionssosiologi ved Universitetet i Agder, Pål Ketil Botvar.

– De fleste blir stående utenfor, og denne andelen øker. Det henger sammen med at de ikke vet om de ønsker å tilhøre et bestemt trossamfunn, sier han.

Religionssosiologen legger til at det ikke lenger er like problematisk å stå utenfor et tros- eller livssynssamfunn, fordi man for eksempel ikke taper noen samfunnsgoder, slik som man gjorde i gamle dager.

Selv om det de siste 20 årene har vært flere utmeldinger enn innmeldinger i DNK, mener Botvar at tallene relativt sett er stabile.

– Det er noen unntaksår hvor for eksempel en betent politisk sak gjør at folk melder seg ut, eller at noen finner ut at de er medlemmer fordi de får en stemmeseddel til Kirkevalget i posten. Den viktigste årsaken til utmeldinger er at den eldre garde dør ut, og blant dem er det en høyere medlemsandel, sier Botvar.

Øker utenfor Den norske kirke

Medlemstallene til kristne trossamfunn utenfor DNK har økt de siste tjue årene. Botvar mener at innvandring er grunnen til det.

– Kristne som kommer til Norge er stort sett ikke lutheranere, og søker derfor til andre kirkesamfunn enn DNK. Innvandringen har også ført til en økning i muslimske og katolske trossamfunn, sier Botvar.

Grunnleggeren av frimenigheten Salt, Øystein Gjerme, har merket en økning i antall medlemmer til sin kirke.

– Vi har en opplevelse av at medlemmene som søker til vår menighet er opptatt av det levende fellesskapet vi ønsker å bygge, sier han, og legger til at de fleste har bakgrunn fra kirketradisjoner utenfor det pinsekarismatiske.

Gjerme, som også er leder for Pinsebevegelsen i Norge, har i tillegg merket noe økning til en del av pinsemenighetene rundt i landet.

Det slår meg at mange nok er mer religiøse enn de tror selv.

—  Magne Stendal, sykehusprest ved Ullevål sykehus

Medlemskurs for nye medlemmer

Tydelige og bibelnære prekener er noe av det som drar medlemstallet opp, tror han.

– Som bymenighet med mange unge mennesker som er i studentfasen, er det mange som bare er her en periode. Vi må vokse nok for å klare å holde medlemstallet stabilt, sier Gjerme.

I 2021 er medlemstallet i Salt Bergenskirken 1.010, opplyser han. Når folk melder seg inn i frimenigheten, tilbyr kirken et medlemskurs.

– Da inviterer vi nye medlemmer til en samtale hvor vi snakker om hva vi tror på, hva vi tenker om menighet, og også hvor vi står i enkelte kontroversielle spørsmål. Da vet folk hva de blir en del av og kan ta et informert valg om å bli medlem, forklarer han.

[ Oslosenteret får strekk for hemmeleghald ]

Uavhengige unge

En trebrun dør står på vidt gap. Det er døra til studentprestkontoret ved Universitetet i Oslo. Den står alltid åpen, om temperaturen tillater det. Hit kan studenter både med og uten avtale komme for en samtale om stort og smått. I dag henger sola lavt på himmelen, og Anne Anita Lillebø står i døråpningen.

Lillebø har vært i jobben som studentprest de siste elleve årene, og opplever at til tross for at mange er mer åpne for andres tro og livssyn nå, er ikke studentene religiøse på samme måte som tidligere.

– Jeg tror det handler om mindre grad av sosialisering inn i den kristne tro, sier Lillebø.

Hun har også en opplevelse av at det er mange flere unge i dagens samfunn som er som uavhengige, det vil si ikke medlemmer av noe tros- og livssynssamfunn. At de ikke er medlemmer noe sted betyr ikke at de tar avstand fra religion eller tro, mener Lillebø.

– At man for eksempel liker å være i kirken, men også kan hente inspirasjon fra eller lære av buddhismen. Det er flere som er åndelige, uten at man vil tilhøre et trossamfunn. Dette er jo en trend i vår kultur – at medlemstallene i mange organisasjoner går ned, sier Lillebø.

Som studentprest møter Lillebø mange forskjellige mennesker, både kristne, andre troende og ikke-troende. Samtalene handler om alt mulig av det som foregår i en students liv.

­– De færreste snakker om tro, men de oppsøker studentpresten i forbindelse med temaer i livet som for eksempel tapsopplevelser, konflikter, eksamensstress, abort eller å komme ut av skapet. Noen ganger er det temaer som gjør at også troen blir berørt, sier Lillebø.

Om det er færre kristne studenter nå enn det det var før, vet hun ikke av den enkle grunn at studenten er den som bestemmer hva den vil snakke om, og som tar opp trostematikk når det er aktuelt. Men behovet for studentpresten er i hvert fall ikke mindre, mener hun.

– Jeg er ikke så veldig religiøs

«Kapell» står det på en glassdør. Ned en lang steintrapp ligger kapellet på Ullevål sykehus, og ved siden av et visningsrom, hvor pårørende kan møte opp for å se sine døde. I disse lokalene bruker sykehusprest Magne Stendal mye av tiden sin på jobb.

Stendal har vært i profesjonen i over 40 år, men opplever at arbeidsoppgavene og pasienters behov for prest fortsatt er de samme.

– Det er de samme grunnleggende utfordringene og oppgavene i dag som når jeg ser tilbake på mitt yrkesaktive liv, sier Stendal.

Han siterer Sigrid Undset for å beskrive at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager».

– Pasientenes og pårørendes behov for trygghet, føle seg sett og ivaretatt og bli tatt på alvor, er de samme i dag, som for førti år siden, mener Stendal.

Det er ikke etter sykehusprestens erfaring fra sykehuslandskapet, at synkende medlemstall for DNK innebærer en avtagende etterspørsel etter sykehusprest.

– Når pasienter og pårørende blir anbefalt prestetjenesten, og de forstår at denne tjenesten i utgangspunktet er tilgjengelig for alle brukere av sykehuset, spiller ofte medlemskap i tros- eller livssynssamfunn, og egen trosstatus, en underordnet rolle.

Sykehuspresten møter alle slags folk i jobben sin, både eldre og yngre, og det er ofte han blir møtt av denne setningen: «Jeg er ikke så veldig religiøs av meg, men kanskje jeg kan få bruk for en prest i denne situasjonen her likevel».

– Det slår meg at mange nok er mer religiøse enn de tror selv. Samtidig må vi respektere at ordet «religiøs» ikke nødvendigvis gir de beste signaler i enkeltes hoder, og at det er viktig at folk får snakke sant om seg selv og ikke må skjønnmale seg i nærvær av presten, sier Stendal.

Vanskelig å få kirkegjengere tilbake

I dag er det fjerde gang siden samfunnet åpnet opp igjen etter pandemien at Sagene kirke arrangerer samtalekafé. Rundt de firkantede bordene sitter det femten voksne som i kveld skal snakke om verdien i salmene. Selv om kirken for fullt har begynt å åpne opp igjen, forteller Sverdrup at de merker det er vanskelig å få tilbake de faste kirkegjengerne.

– Korona har jo endret livet for mange på ulike vis, og det er de færreste veiene som går tilbake, så da spørs det hva man vil ta med seg videre, sier hun.

Forsker Stensvold mener man ikke skal kimse av vaner.

­– Det å gå i kirken har for mange vært en vane, og mange har kanskje funnet ut at man klarer seg uten den. Men vaner er vonde å vende, så sannsynligvis kommer folk tilbake til gudstjenestene. Likevel kan man jo spørre seg hvilken plass kirken har og kommer til å ha i Norge i framtida, sier Stensvold.

Åpne dører

For studentprest Lillebø har det vært spesielt viktig å være tilgjengelig for de som skulle trenge en prat, under pandemien.

– Jeg hadde inntrykk av at det var ekstra mange som fikk en forsterket ensomhetsfølelse, sukker Lillebø, og legger til:

– Det å ha døra oppe, og være synlig for folk når de går forbi er også viktig i seg selv. Da ser studentene oss, og vet at vi er der for dem.

Og døra forblir også åpen i Sagene kirke. Fra utsiden av kirken hører man så vidt orgelet som blander seg med lyder fra biler og folk på den trafikkerte veien utenfor.