Når hadde vi et slikt ragnarok sist?

Vi har fått de første bildene fra Ukraina av skremte mennesker på flukt, røyksoppene fra russiske bombenedslag, ødelagte hjem og soldater på post. Vi kan vente på resten, for barn skal drepes sammen med sine mødre. De som overlever, skal drives fra sine hjem, og de skal ikke få beskyttelse mot kuler eller kulde. De skal fryse seg gjennom redselsnetter, men vi vil bli spart for bilder av lik. Det er for mye for redaksjonene.

Søndag var det forbønn i alle norske kirker for det forpinte folk, enkelte organister spilte Ukrainas nasjonalsang som postludium. Politikere har vist sinne og empati, og de har funnet fram de rette ordene: Russland har løyet. Putin er en despot som har bedratt verden på en måte vi ikke husker sist skjedde. Kanskje det var med Hitler på trettitallet.

Vi er vant til borgerkriger og etniske oppgjør etter hvert, men ikke at ett land okkuperer et annet. Vi gjør ikke slik lenger, i det siviliserte Europa. Natos generalsekretær Jens Stoltenberg prøvde dialogen på skikkelige folks vis, men til ingen nytte.

Det farligste øyeblikket på europeisk jord

Til slutt, gjorde Vladimir Putin det han lenge hadde planlagt, etter en rystende tale om at Ukraina egentlig ikke var et land, bare en naturlig del av Russland. Og Nato hadde trengt seg på. Han hadde en grunn. Alle som går til krig må ha det: Et moralsk høyverdig mål og en ondsinnet fiende.

Stoltenberg fant det riktige svaret: Dette er det farligste øyeblikket på europeisk jord. Brudd på folkeretten. Han setter uskyldige menneskers liv i fare, den nye orden i Europa. «Vi står sammen med folket i Ukraina i denne forferdelige tiden», sa Stoltenberg.

President Putin tegnes med hitlerbart og får sin mulige psykopati utmalt. Hans machobilder med bar overkropp er hentet fram, og vi minnes om at han er kortvokst som en Napoleon. Han har kalt regjeringen i Kyiv en gjeng narkomane nazister. Du må være gal for å gjøre hva han har gjort. Det er despotiet mot demokratiet. Det er den autoritære, uhyggelige maktpolitikeren som står mot den vestlige, liberale sivilisasjonen.

Når hadde vi et slikt ragnarok sist?

Dessverre er det ikke så enkelt. Dette driver vi med, selv. De ufattelige, rystende hendelser i Ukraina er slett ikke ekstraordinære. Det skjer stadig, riktignok ikke med slike grandiose figurer som Putin ved langbordet. Vi har gitt oss inn på det selv. Folk spør når sist vi hadde et slikt ragnarok av et bomberegn?

Jeg får friske opp hukommelsen. Det skjedde fredag 18. mars 2011 på arbeidsværelset til daværende statsminister Jens Stoltenberg. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var der, sammen med forsvarsministeren Grete Faremo, forsvarssjef Harald Sunde og en representant for E-tjenesten. De ble enige om å bombe Libya. Så sendte de en sms til partilederne og spurte om det var greit. Alle svarte OK. I ettertid vet vi at Norge slapp flest bomber, 588, og drepte et syttitall mennesker.

Det var fabrikkerte løgner

Også den krigen var begrunnet med en løgn. Landets diktator Muammar al-Gaddafi hadde bombet tre bydeler i Tripoli og var i ferd med å forberede et folkemord mot sine fiender, militsgrupper i Benghazi. FNs sikkerhetsråd hadde derfor innført en flyforbudssone, for å hindre Gaddafi i å bombe sitt folk. Det kunne bli et folkemord og sivilbefolkningen måtte beskyttes.

Men hvor kom disse løgnene fra? Gaddafi hadde ikke angrepet tre bydeler i Tripoli. Det fantes ingen planer om flyraid mot Benghazi. Det var fabrikkerte løgner av det slaget man trenger for å føre krig. Nato fikk oppdraget med å «overvåke» flysoneforbudet. Det sto ingen ting i mandatet om at Libya skulle bombes. Men det ble gjort med begeistring, og norske medier fulgte med. Regimets motstandere – jihad-militsen – ble nøytralt kalt for «opposisjonen». NRK beskrev samtidig «Gadaffis terrorregime» og «en diktator som skyter mot eget folk».

På bakken var det ingen journalister til å rapportere om de skrikende barna som gjemte seg i kjellere sammen med skrekkslagne foreldre

Slapp bomber i tettbygde strøk

Norske reportere fulgte pilotene helt fram til basen på Kreta og rapporterte om forberedelsene som om det var et sportsstevne. 120 piloter gjennomførte 2820 oppdrag med femten fly. De var så dårlig forberedt at de måtte finne målene selv. De slapp bomber i tettbygde strøk. Den dagen utenriksminister Jonas Gahr Støre forvisset Stortinget om at hensikten ikke var å avsette Gaddafi, bombet norske piloter hans palass.

På bakken var det ingen journalister til å rapportere om de skrikende barna som gjemte seg i kjellere sammen med skrekkslagne foreldre. Ingen turte være ute av frykt for hva djevelskap det neste norske F16 skulle bringe dem. Men de ødela alt de kom over, de knuste Libya.

Forberedt krig i lang tid

Norge visste underveis at dette ikke var en humanitær aksjon for å verne sivilbefolkningen. Det var USA, Storbritannia og Frankrike som i lang tid hadde forberedt en krig for å avsette Gaddafi og destabilisere landet. Resultatet kjenner vi; et land i fortsatt krig og kaos. Sammenbruddet ble skapt av mekler- og fredsnasjonen Norge.

I ettertid sa statsminister Stoltenberg at det, juridisk, egentlig ikke var noen krig. Alle partiene var med på det, også SV. Audun Lysbakken gikk siden i seg selv. Senterpartiets leder Liv Signe Navarsete innrømmet at bombingen «ikke var noe å være stolt over.» Gahr Støre var mer forsiktig: «Det kan sies mye om opptakten til aksjonen», sa han, «og mye om gjennomføringen».

Stoltenberg, derimot, ville gjort det igjen. Så ble han da lagt merke til, internasjonalt, og fikk toppjobben for den forsvarsstyrken som bombet et afrikansk land i 2011.

Norske politikertårer

Stoltenbergs selvsikkerhet ble knust av granskingsutvalget som ble nedsatt, med tidligere utenriksminister Jan Petersen som leder. Den slo fast at Norge underveis visste at målet med bombekrigen var å styrte landets regime. Utvalget sa også at Norge gikk til krig uten noe særlig kunnskap om situasjonen i landet. Den påpekte også at Norge gikk til krig uten å spørre Stortinget. Det holdt med en sms til partilederne.

Rapporten fra utvalget er et høflig papir. Den beskriver ikke de djevelske monstrene på himmelen som hensynsløs slipper dødbringende last mot de uskyldige. De skrev ikke at vi dro ut for å drepe, slik vi også gjorde i Afghanistan. Jeg har lest rapporter om Israels bombing av Gaza, også. Å drepe palestinske barn fra luften ble aldri straffet med noe flysoneforbud.

Når jeg nikker anerkjennende til den malende moralske fordømmelsen av Putins bomberegn, går tankene uvegerlig til noen utbombede familier i Benghazi og Tripoli. Og jeg minnes samtidig den store triumfen; da de slo i hjel Moammar Gaddafi i hans hjemby Sirte. Derfor er jeg usikker på hvor mye jeg legger i norske politikertårer over Ukrainas ulykke.

[ Flyktninghjelpen ber Støre vurdere kollektiv beskyttelse til ukrainere ]