Verdidebatt

Den etiopiske krigens ubeleilige realiteter

TIGRAY: Det er simpelthen ikke riktig å ta parti med noen av de stridende partene i Etiopia. Men det er heller ikke politisk, juridisk eller moralsk forsvarlig å forholde seg «nøytral» til siviles lidelse ved å implisere at partenes overgrep er likeverdige.

Etiopia, Tigray, sult, sultkatastrofe, hungersnød, gule erter

I sin andre kommentar om krigen i Etiopia velger Berit Aalborg å overse argumentene til Terje Østebø og meg selv, for heller å ty til de vante insinuasjonene om at vi er TPLF-sympatisører som uttaler oss for å beskytte «vårt» narrativ mot kritikk.

Aalborg har siden invitert både utenriksministeren, utviklingsministeren og Twitter forøvrig til å «ettergå» vårt «lille forskermiljø» bestående av tre navngitte personer. Det er åpenbart ikke viktig at «vår» oppfatning deles av Etiopia-forskere flest, at kritikk av en regjering ikke betyr sympati for dens væpnede utfordrere, eller at «forskermiljøet» Aalborg omtaler ikke eksisterer.

Oppfordringen om å «ettergå» oss ble tatt på ordet av det statseide etiopiske medieselskapet FBC likevel; kun dager etter at Aalborg delte sin oppfordring på Twitter, ble utdrag fra hennes anklager mot oss gjengitt på amharisk for FBCs mer enn 3 millioner Facebook-følgere. For vår del resulterte dette i forutsigbare hatmeldinger og trusler. For Aalborgs etiopiske journalistkolleger har FBCs pro-statlige propaganda potensielt langt verre konsekvenser – særlig etter kringkasterens alvorlige angrep mot restene av landets frie presse.

Bjørnar Østby, høyskolelektor ved institutt for statsvitenskap og internasjonale relasjoner, Oslo Nye Høyskole

Krigens realiteter

Den tiltrengte debatten om hvorvidt en politisk redaktør bør bruke sin plattform og «definisjonsmakt» til å spre villedende påstander fra en internasjonal, pro-statlig kampanje overlater jeg til andre. Motivene bak Østebø og mitt «harde utfall» var og forblir på sin side ganske enkle; vi forventer kort og godt at analyser av en pågående væpnet konflikt forankres i det til enhver tid beste tilgjengelige bevisgrunnlaget, presentert i sin rette kontekst. Å kreve at påstander dokumenteres er ingen kontroversiell posisjon.

For det andre skriver vi på grunnlag av moralsk indignasjon; ikke fordi vi anser oss som ofre selv, men fordi lidelsen til krigens faktiske ofre – og da etniske tigrayanere i særdeleshet – konsekvent blir dysset ned av våre motdebattanter. Av denne grunn kan heller ikke Hans Aage Gravaas’ bidrag til debatten få stå uimotsagt i denne kommentaren.

Når jeg nå ser meg nødt til å skrive et nytt svar gjør jeg dette for å ta til motmæle mot flere nye og svært villedende påstander i kommentarene til Aalborg og Gravaas – både om evakueringen av landet, om påstått pan-afrikansk solidaritet med Etiopia, og mest av alt om krigens menneskelige kostnader. Vi vet med tiden stadig mer om uhyrlige TPLF-overgrep mot sivile i Amhara og Afar. Disse må etterforskes og gjerningsmennene rettsforfølges. Dette endrer dog ikke faktumet at regjeringssiden fortsatt og gjennomgående har stått for langt mer omfattende overgrep mot sivile i løpet av over ett år med krig.

Hvorvidt mine motdebattanter ikke vet, ikke vil vite, eller vet, men ikke vil at andre skal få vite om disse forholdene, vet de best selv. Men det er godt dokumentert at tusenvis av sivile tigrayanere har blitt massakrert av den pro-statlige koalisjonen, at tusenvis av tigrayanere er internert simpelthen fordi de er tigrayanere, og at medlemmer av Etiopias politiske elite maner til regelrett utslettelse av denne etniske gruppen. Det er beklagelig at dokumentasjon fra pålitelige kilder ikke later til å gjøre nevneverdig inntrykk på mine motdebattanter på dette stadiet. Som ett av «forskermiljøets» påståtte medlemmer akter jeg å bruke min «definisjonsmakt» til å skape oppmerksomhet om den etiopiske krigens ubeleilige realiteter uansett.

Evakueringen av Etiopia

Aalborg vier store deler av sin kommentar til å kritisere min kollega Kjetil Tronvoll (som til opplysning ikke har uttalt seg i denne debatten i Vårt Land). Hun vektlegger særlig hans feilslåtte spådom om Addis Abebas nært forestående fall, som angivelig viste at han ikke «hadde kombinasjonen av god forståelse og innsiktsfull analyse av krigens dynamikk i Etiopia». Tronvolls spådom svekket dessuten utvilsomt «tilliten til den etiopiske regjeringens handlingskraft», kan vi lese, og var endatil utslagsgivende for den internasjonale evakueringen av Etiopia. Også Gravaas konstaterer etterpåklokt at evakueringen i stor grad var «basert på propagandaretorikk» og «grunnløse spekulasjoner og påstander».

En redelig gjenfortelling ville dog påpekt at myndighetene tilsynelatende fryktet at Addis stod for fall

—  Bjørnar Østby

Mine motdebattanters anklager er så absurde at de knapt fortjener et svar. Evakueringen fra Etiopia handler kort fortalt om dramatiske beslutninger fra statlig hold, ikke om en enkelt forskers «definisjonsmakt». En redelig og nøktern gjenfortelling av utviklingene i starten av november ville for det første påpekt at Tronvolls oppfatning var svært utbredt blant forskere og observatører – Østebø og meg selv inkludert. For det andre ville gjenfortellingen vektlagt den ikke uvesentlige utviklingen Aalborg og Gravaas fjerner fra sine beretninger; 2. november erklærte de føderale myndighetene unntakstilstand. Vårt Lands lesere trenger kun lese den første setningen i uttalelsene fra norske aktører som Utenriksdepartementet og Norsk Luthersk Misjonssamband for å finne at disse begrunnet evakueringen med henvisning til unntakstilstanden. Ingen av dem påstod at opprørerne banket på hovedstadens porter.

En redelig gjenfortelling ville dog påpekt at myndighetene tilsynelatende fryktet at Addis stod for fall; dagen føderalmyndighetene erklærte unntakstilstand, oppfordret hovedstadens bymyndigheter sivile til å bevæpne seg for å beskytte sine nabolag. Det kan godt tenkes at «mange kilder i landet hadde et annet bilde av situasjonen», slik Aalborg hevder. Myndighetene valgte åpenbart ikke å stole på disse. Dette skulle etter Aalborgs logikk tilsi at myndighetene slettes ikke «hadde kombinasjonen av god forståelse og innsiktsfull analyse av krigens dynamikk i Etiopia», hvilket definitivt «svekket tilliten til regjeringens handlingskraft».

Afrikansk press mot Etiopia

«Sjelden har vel den afrikanske motstanden mot neokolonialisme og imperialisme vært like tydelig som nå», kan vi lese i Gravaas’ kommentar «Nasjonsbygging i motbakke». «Det øvrige Afrika» har engasjert seg, leser vi, og Etiopia fremstår nok en gang som «et afrikansk symbol på uavhengighet som nekter å la seg kue av internasjonalt press – særlig fra USA». Om man ikke kjenner konteksten kan det her virke som om afrikanske politiske eliter har stilt seg uforbeholdent bak føderalregjeringens krigføring, mens det diplomatiske presset utelukkende kommer fra vestlig hold. Denne utbredte oppfatningen er beviselig feil.

Nigerian President Olusegun Obasanjo speaks during a press conference at the UNESCO in Paris Wednesday, May 25, 2005, on Africa Day. Obasanjo who is in France on an official visit will meet his French counterpart, Jacques Chirac, tomorrow. (AP Photo/Remy de la Mauviniere)

Det er her verdt å stoppe opp ved et knippe illustrerende utviklinger den 26. august, 2021. Denne dagen delte 58 profilerte afrikanske intellektuelle et åpent brev med et utvetydig budskap om Etiopias krig; konflikten kan kun løses gjennom dialog og forhandlinger, og relevante afrikanske politiske aktører må legge press på de stridende partene til de aksepterer denne virkeligheten. Samme dag møttes FNs Sikkerhetsråd til sitt 8843. møte. Der ble Etiopias nyvalgte parlament oppfordret til å fjerne terroristdesigneringen av TPLF for slik å eliminere unnskyldningen om at man ikke kan forhandle med «terrorister». Oppfordringen, som var ment å åpne for «direkte kontakt og forhandlinger med væpnede grupper som kjemper mot regjeringen», kom ikke fra amerikansk eller europeisk hold, men fra Kenyas FN-ambassadør på vegne av «A3+1»-gruppen. Gruppen bestod av rådets afrikanske stater – Kenya, Niger og Tunisia – samt St. Vincent og Grenadinene (Niger og Tunisia ble erstattet av Ghana og Gabon i 2022).

26. august ble også den tidligere nigerianske presidenten Olusegun Obasanjo utnevnt som Den afrikanske unions spesialutsending for Afrikas Horn. AUs kommisjonsformann Moussa Faki Mahamat begrunnet valget av president Obasanjo med å blant annet vise til hans «impeccable credentials of keen commitment to the lofty ideals of Pan-Africanism». Der Aalborg beskriver amerikansk press om forhandlinger uten betingelser som «kraftig kost», har mannen som er utpekt til å representere AUs pan-afrikanske idealer lagt frem identiske krav. I referatet fra det 8899. møtet av FNs Sikkerhetsråd, 8. november, leser vi nemlig at Obasanjo formanet rådet til «å presse» konfliktpartene «til å inngå i politisk dialog uten betingelser». Dette er altså AUs krav selv om organisasjonen fra starten av konflikten har understreket at etiopiske myndigheter har rett til å forsvare seg med militærmakt.

Politiske aktører i det globale sør har både handlekraft og politisk kløkt til å forme egne geopolitiske interesser

—  Bjørnar Østby

Ingen vestlig konspirasjon mot Abiy

Det finnes en lang rekke slike eksempler på afrikanske aktører som insisterer på våpenhvile og fredsforhandlinger mellom partene i Etiopias krig – spesielt siden starten av november 2021. Disse inkluderer AUs kommisjonsformann Faki den 3. november; presidentene i Kenya og Uganda samt IGADs etiopiske leder 4. november; FNs Sikkerhetsråd (i en pressemelding formulert av Irland og A3+1) 5. november; Obasanjo 13. november; Kenya og Sør-Afrikas presidenter 23. november; Ellen Johnson Sirleaf og the Elders 30. november; og FNs generalsekretær og AUs kommisjonsformann 1. desember. Jeg kan for den saks skyld nevne USAs utenriksminister Blinken, som 28. desember uttrykket «sterk støtte» til president Kenyatta og Obasanjos mekling. Når det gjelder USAs posisjon, bør det nevnes at spesialutsending Jeffrey Feltman nylig kunngjorde at USA forlangte TPLFs retrett til Tigray, mens den tigrayanske generalen Tsadkan Gebretensae sier at TPLF ble truet med amerikanske sanksjoner dersom de fortsatte offensiven mot Addis Abeba.

Den diplomatiske aktiviteten vi ser her er ikke unik for krigen i Etiopia, den indikerer ingen vestlig konspirasjon mot Abiy Ahmed, og presset mot hans regjering kan vanskelig kalles hverken imperialisme eller nykolonialisme – dette er krisediplomati ABC.

Pro-statlige internettkampanjer vil fortsette å spre sin beretning om et samlet Afrika bak Abiy Ahmed og hans regjering. Men beretningen er falsk og plent infantiliserende overfor afrikanske politiske aktører; det er ikke kun den hvite mann som beveger historien, selv om mang en selverklært «anti-imperialist» antyder dette. Politiske aktører i det globale sør har både handlekraft og politisk kløkt til å forme egne geopolitiske interesser, og som USA og EU ser de fleste av dem seg tjent med et stabilt og intakt Etiopia.

TPLFs forbrytelser

I vår forrige kommentar viste Terje Østebø og jeg til fagfellevurdert forskning, historiske menneskerettighetsrapporter og fersk journalistikk om TPLFs forbrytelser. Vi har ingen skjult agenda, og jeg vil derfor oppfordre Vårt Lands lesere til å sette seg inn i ny dokumentasjon av grusomme overgrep utført av tigrayanske styrker utenfor Tigray.

Disse rapportene inkluderer en lengre Reuters-reportasje om TPLF nå og da (hvor vår kollega forøvrig er feilsitert – i intervjuet bekreftet han TPLF-korrupsjon), en Amnesty-rapport om gjengvoldtekter og plyndring i Amhara, en Human Rights Watch-rapport om henrettelser av sivile i den samme delstaten, og en AFP-reportasje om brutale forhold i områder kontrollert av opprørerne. Forskerne ved universitetet i Ghent som vi viste til i vår første kommentar, har dessuten samlet informasjon om en rekke TPLF-massakre som ikke har blitt fanget opp av internasjonale media.

Tigray, tplf, soldater, etiopia

Regnskapet er dyster lesning; 899 drap av sivile er knyttet til tigrayanske styrker, men med en rekke uoppklarte drap kan tallet i realiteten være godt over 1000. Dette er langt høyere enn det etablerte medier normalt rapporterer. Menneskerettighetsrådets beslutning om å iverksette en ny og genuint uavhengig granskning i Tigray, men også i delstatene Afar, Amhara og Oromia, er med andre ord prisverdig og helt nødvendig.

En illustrerende sammenligning

Selv om mine motdebattanter slår fast at menneskerettighetsbruddene i krigen er «svært kritikkverdige» og ikke bør bagatelliseres, viser de liten vilje til å behandle regjeringssidens forbrytelser som noe annet enn et abstrakt fenomen. Det er kanskje forståelig, for om man undersøker den konkrete dokumentasjonen som foreligger, vil man uunngåelig finne at TPLFs tallrike forbrytelser blekner i forhold til regjeringssidens massive overgrep mot sivile tigrayanere.

Å sammenligne de beste tilgjengelige tallene om sivile drepte i krigen til nå kan virke makabert – dette er ingen konkurranse. Men en kort redegjørelse er likevel illustrerende. Til nå kan tigrayanske styrker med en grad av sikkerhet knyttes til 0,9 prosent av de over 3200 dokumenterte drapene av sivile i Tigray mellom november 2020 og november 2021, ifølge Ghent-forskerne. I deres data fra hele krigsteateret, kan vi finne informasjon om over 9500 sivile drepte, fordelt på over 280 hendelser. Noen av hendelsene er fortsatt uoppklarte, men i det større bildet kan TPLF-styrker knyttes til mellom 9-13 prosent av drapene, mens den pro-statlige koalisjonen knyttes til godt over 8000 sivile drap til nå – ca. 84-87 prosent av det totale antallet registrerte dødsfall. De høye tallene på regjeringssiden er dessverre ikke overraskende gitt videodokumentasjon av at føderale soldater har fått klarsignal om å drepe sivile «uten nåde» – selv når de søker tilflukt i kirker.

Det er all grunn til å tro at de reelle tallene er langt høyere enn det man har dokumentert til nå, noe også forskergruppen understreker. Dødstallene har utvilsomt også økt etter flere titalls sivile har blitt drept i droneangrep mot sørlige Tigray i slutten av desember. Human Rights Watch og Amnesty International har på sin side sammen advart om pågående masseovergrep i omstridte Vest-Tigray. Der står amhara-styrker bak masseinternering, drap og tvungen fordrivelse av tigrayanere.

Statseide Ethiopia Press Agency skrev nylig at «en ond djevelsk ånd» bor i tigrayanske mødres livmor, og impliserte at både mødrene og deres avkom må utryddes

—  Bjørnar Østby

Tigrayanernes brysomme lidelser

Den humanitære situasjonen i Tigray forblir dessuten svært prekær grunnet myndighetenes blokade. Sult som våpen er en utvetydig krigsforbrytelse etter både sedvanerett og Genève-konvensjonenes andre tilleggsprotokoll av 1977.

Men elendigheten stopper ikke her. 17. desember rapporterte FNs visekommissær for menneskerettigheter at «tusenvis av etniske tigrayanere har blitt internert, sammen med mer enn et dusin journalister og FN-ansatte». Mens Etiopia under Abiy har seilt opp som Afrikas nest verste fengsler av journalister (bak Eritrea), anslår visekommissæren at 5-7000 tigrayanere fortsatt er internert uten rettergang. Masseinterneringen av etniske tigrayanere er svært godt dokumentert, blant annet av AP, Reuters, The Globe and Mail, FNs høykommissær for menneskerettigheter, Amnesty International, New York Times og Human Rights Watch.

Selv Etiopias menneskerettighetskommisjon har med bekymring konkludert at arrestasjonene under unntakstilstanden «ikke har blitt implementert i tråd med de menneskerettslige prinsippene ‘nødvendighet, proporsjonalitet, og frihet fra diskriminering’». Medlemmer av kommisjonen sier de selv har observert ikke-tigrayanere bli løslatt når disse har dokumentert sin etniske tilhørighet, de har møtt internerte i 80-årsalderen, og de rapporterer om ett tilfelle hvor 241 personer har blitt internert i en hall på 20x10 meter – med ett enkelt toalett på deling. Både Human Rights Watch og den omstridte rapporten til FN og Etiopias Joint Investigation Team bruker begrepet «enforced disappearences» for å beskrive masseinterneringen av tigrayanere. Slik tvungen forsvinning av sivile er forbudt etter humanitærrettslig sedvane, og straffbart som en forbrytelse mot menneskeheten etter Den internasjonale straffedomstolens statutter.

baby, spedbarn, etiopia, tigray, underernært, sult

Parallelt med disse forbrytelsene pågår det en ekstrem demonisering av tigrayanere, både på Facebook, i etiopiske medier og blant medlemmer av den politiske eliten. Skillet mellom «TPLF» og «tigrayanere» har gradvis blitt visket ut. Statseide Ethiopia Press Agency skrev for eksempel nylig at «en ond djevelsk ånd» bor i tigrayanske mødres livmor, og impliserte at både mødrene og deres avkom må utryddes. Også politikere, som ordføreren i Dire Dawa og Abiy Ahmeds spesialrådgiver Daniel Kibret, har aktivt manet til å utslette tigrayanerne en gang for alle.

I en slik kontekst er det smått ufattelig at Hans Aage Gravaas, som selv har ledet Stefanusalliansens arbeid for forfulgtes rettigheter, konstaterer at «Tigrayfolket er ingen forfulgt minoritet i Etiopia». Det finnes etter mitt skjønn ingen unnskyldninger for å ikke vite om disse overgrepene i dag. Regelrett fornektelse som dette er derfor både dypt uansvarlig, for ikke å si plent forkastelig – samme hvor «tett på maktens tinder» tigrayanerne måtte ha vært historisk sett.

Kan ikke forholde oss nøytralt

Det er simpelthen ikke riktig å ta parti med noen av de stridende partene i Etiopias krig. Men i en kontekst som den nettopp beskrevet, er det i mine øyne heller ikke verken politisk, juridisk eller moralsk forsvarlig å forholde seg «nøytral» til siviles lidelse ved å implisere at partenes overgrep er likeverdige.

Kritikk av Abiy Ahmeds regjering, og sympati med dem som lider som et villet resultat av dens politikk, er ingen støtteerklæring til TPLF, hvis forbrytelser vårt «forskermiljø» fordømmer; det er ganske ordinær medmenneskelighet.

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt