Definisjonsmakten i Etiopia-debatten

For noen dager siden hadde Vårt Land på trykk et innlegg av forskerne Terje Østebø og Bjørnar Østby. De reagerte på min kommentar «Vestlig dobbeltmoral i Etiopia», og mener jeg har skrevet «villedende og spekulativt om krigen i Etiopia».

I Vårt Land er vi opptatt av å slippe fram ulike meninger og perspektiver. Vi er vant til stor uenighet og vi etterstreber et sivilisert debattklima. Situasjonen i Etiopia er både komplisert og preges av narrativer som står mot hverandre. Både forskernes og mine tekster blir lest inn i slike narrativer. I min forrige kommentar var jeg derfor opptatt av å understreke at noen vil være uenig i det jeg skriver.

«Addis Abeba står for fall»

Når Østebø og Østby kaller teksten min «spekulativ» og at den viser «dårlig innsikt» i krigen i Etiopia, bruker forskerne sterke ord. De velger en konfronterende linje mot en analyse som er ulik deres egen. Samtidig utelater de å se på sin egen nære forskerkollega, Kjetil Tronvoll, som har kommet med svært bastante spådommer om den samme krigen. Uttalelsene hans omhandlet en svært komplisert krigssituasjon og ble sagt i et polarisert internasjonalt ordskifte. Når Østebø og Østby hopper elegant over dette, svekker det troverdigheten i deres kritikk.

Dermed fremstår det som om det tette forskningsmiljøet ikke makter å se seg selv og hverandre kritisk i kortene.

—  Berit Aalborg

Gjennom lang tid har Tronvoll opparbeidet seg stor definisjonsmakt av bildet som tegnes av konflikten i Etiopia i norsk offentlighet. Han har også vært premissleverandør i internasjonale medier. Bistandsaktuelt publiserte 1. november en uttalelse fra Tronvoll om at «Addis Abeba står snart for fall». Denne ble også plukket opp av NTB. Tronvolls spådom ligger tett på opprørsgruppenes egne uttalelser. France24 hadde denne overskriften 3. november: «Rebels say Ethiopia capital could fall within weeks».

Tronvolls begrunnelse er interessant. Han sa: «Det avgjørende slaget ble vunnet nå i helgen. Da byen Dessie falt i 1991, var det bare snakk om to dager før EPRDF-styrkene inntok hovedstaden Addis Abeba. Helt det samme vil ikke skje nå, men vi ser fortsatt viktigheten av den byen».

Det han ikke nevner, er at holdningen til TPLF var en helt annen i 1991. Den gangen hadde de store deler av folket i rygget da de drev geriljakrig. Slik er det ikke nå.

Deler av en slik analyse presenterte han også i podkasten til kronikkforfatter Østby. Der uttalte Tronvoll blant annet at en størrelsesorden på rundt 99 prosent av overgrepene som har skjedd i krigen, må tillegges regjeringssiden.

Tronvoll blir ofte omtalt som en av «verdens fremste eksperter på Etiopia». Hans sterke uttalelse om at Addis Abeba snart vil falle, lå i potten av informasjonen som bidro til den opphissede stemningen i både nordiske hovedsteder og flere europeiske land. Flere regjeringer fryktet et TPLF-kupp og trakk diplomater, forskere, bistandsarbeidere, misjonærer og andre borgere ut av Etiopia. Dette til tross for at mange kilder i landet hadde et annet bilde av situasjonen.

[ Misjonsorganisasjoner sender folk ut av Etiopia ]

Så snudde krigen

Kort tid etter Tronvolls uttalelser begynte krigen å snu. Regjeringsstyrkene tok tilbake kontroll over flere byer i Etiopia. I dag er det få som tror Addis Abeba vil falle de nærmeste ukene, selv om de færreste tør å spå hva som skjer på sikt.

Det er overraskende at en erfaren forsker som Tronvoll ikke tok høyde for raske endringer i en komplisert krig, og at han ikke regnet det som sannsynlig at tilgang til militært utstyr kunne snu krigens dynamikk på kort tid til regjeringsstyrkenes fordel. Både Tronvoll og Østby kjente til Etiopias tilgang på nye våpen. 25. oktober ble han sitert på BBC om at troverdige rapporter pekte på at det etiopiske militæret hadde skaffet iranske og tyrkisk-produserte droner i håp om å vippe krigen i sin favør. Den 12. november kunne han likevel fortelle lytterne av podkasten «Hva skjer i verden?» at han skrev på artikkelen «10 grunner til at Abiy taper krigen».

Tronvoll besitter helt åpenbart stor detaljkunnskap om Etiopia. Likevel har analysene hans ubønnhørlig trukket i en retning: At TPLF ville vinne krigen. Og at Abiy Ahmed ville tape den.

Endret analyse etter TPLF-tap

Først etter at det framsto som et faktum at TPLF hadde tapt flere viktige byer i nord, endret Tronvoll sin analyse.

Viser dette at Østbys og Østebøs nære kollega Tronvoll hadde kombinasjonen av god forståelse og innsiktsfull analyse av krigens dynamikk i Etiopia? Nei. I så fall valgte han å ikke bruke kunnskapen. Var uttalelsen med på å svekke tilliten til den etiopiske regjeringens handlingskraft. Definitivt.

I den omtalte podkasten spekulerte han åpent om ulike scenarioer for maktovertagelse. Han sa blant annet:

«Man kan få en politisk-militær overtagelse av Addis. En negotiated transitions. Det betyr en exit for Abiy. Det er kanskje det beste nå, for å få en kontrollert overtagelse».

Utsultingen og bruddene på menneskerettighetene er både alvorlig og svært kritikkverdig fra begge sider. Det bør ingen være uenige om.

—  Berit Aalborg

Begge de to forskerne som kritiserte meg for spekulativ analyse og manglende for forståelse av krigen i Etiopia, er Tronvolls nære kollegaer. Østby og Tronvoll jobber sammen på Oslo Nye Høyskole, og Tronvoll opptrer ofte på Østbys utenrikspodkast. Østebø og Tronvoll har gitt ut flere artikler eller forskningsrapporter sammen.

De to som forfattet kronikken, går altså hardt ut mot andre måter å forstå denne konflikten, men utelater å påpeke den åpenbare ensidighet fra en forskerkollega som i stor grad har fått råde grunnen med sine analyser. Dermed framstår det som om det tette forskningsmiljøet ikke makter å se seg selv og hverandre kritisk i kortene. Deres uttalelser framstår også som ønske om å beskytte forskermiljøets narrativ mot kritikk – med harde utfall mot andre.

[ Geir Ove Fonn: «Det internasjonale samfunnet har sviktet Afrika i kampen mot viruset» ]

Humanitær krise

Utsultingen og bruddene på menneskerettighetene er både alvorlige og svært kritikkverdige fra begge sider. Det bør ingen være uenige om.

En rekke rapporter, blant annet en som er utarbeidet av FN og den etiopiske menneskerettighetskommisjonen, konkluderer med at begge sider har begått alvorlige menneskerettighetsbrudd. Den slår blant annet fast at regjeringsstyrkene og deres allierte har begått overgrep i Tigray i perioden etter regjeringsstyrkenes anslag mot Tigray. En av flere rapporter kom i januar 2021: «Kvinne i Tigray: – Jeg ble plyndret, andre ble drept».

Men mine spørsmål, som står ubesvart fra det omtalte forskermiljøet, er om TPLF startet og var drivere i krigen vi ser i dag. Og om de har et betydelig ansvar for de faktiske menneskerettighetsbruddene, volden og sulten som det blir rapportert om. Ikke minst i byene utenfor Tigray som TPLF har kontrollert.

En rekke rapporter slår fast at TPLF står for en betydelig større andel av krigens vold, drap og menneskerettighetsbrudd enn den anslagsvis ene prosent av disse bruddene, slik Tronvoll sier i Østbys podkast – mot 99 prosent fra regjeringssiden.

TPLF plyndrer matlager til barn

Etter at regjeringsstyrkene igjen har tatt makten i flere av byene nord i Etiopia, kommer det nå meldinger om massakre og store materielle ødeleggelser i disse områdene. I tillegg kommer rapporter som tyder på at TPLF plyndrer medisin- og matlagre som skulle gått til syke og sultende barn.

Dette viser flere rapporter: En Amnesty-rapport fra november 2020 viser at TPLF-tilhengere er involvert i en massakre der 600 mennesker ble drept med kniver, økser og macheter. En annen Amnesty-rapport viser at overlevende fra TPLF-angrep beskriver gjengvoldtekt, plyndring og fysiske overgrep. Et sykehus ble robbet. FN meldte nylig at Tigray-regionens styrker angivelig skal ha plyndret matlager beregnet på utdeling til underernærte barn og truet med våpen. Det førte til at FN må avslutte utdeling av mat til sultende.

Jeg kan tilslutte meg Østebø og Østby uttalelse om at «De stridende partene verken trenger eller fortjener vår støtte. Det gjør kun de skadelidende». Men dersom de skadelidende skal få den støtten de fortjener, må alle de som har forbrutt seg – på begge sider – stilles ansvarlige.

USAs holdning til TPLF

Selvsagt kan det stilles spørsmål ved USAs rolle i Etiopia. Men når USA sitter stille og ser på at representanter for opprørsgrupper møtes i Washington og planlegger kupp, da er vanskelig å anse USA som nøytrale.

De siste dagenes uttalelser fra TPLF har dog gjort USAs unnvikende rolle mer forståelig. Et intervju med tidligere TPLF-minister og nå TPLF-talsmann Getachew Reda har skapt oppstuss i medier verden over, etter et innslag på Tigray Television. Selv om det er noe diskusjon om hva Reda egentlig sa i intervjuet, er det klart at han mener USA har anbefalt TPLF å danne en koalisjon av opprørsstyrker dersom de tar Addis Abeba med makt. Noen hevder også at han antyder at USA stiller seg bak en slik overtakelse av makt.

Dette tyder på at TPLF har fått en form for strategisk rådgiving fra USA-hold om hvordan maktovertagelse best kunne gjøres. I lys av dette er det kanskje ikke så rart at USA satt stille i båten mens opprørerne konspirerte i Washington om å gjøre kupp i Etiopias hovedstad.

Riktignok avviser USAs utenriksdepartement at de har gitt TPLF slike råd. Isolert sett kan det være riktig at ingen i amerikansk UD eller deres ambassade i Etiopia har gjort det. Men andre deler av det amerikanske utenriks-konglomeratet kan stå bak. Det finnes flere offisielle aktører enn amerikansk UD som bedriver utenrikspolitikk. Noen av dem er utenrikskomiteene i senatet og representantenes hus og CIA. Det er heller ikke ukjent at Pentagon gir utenrikspolitiske signaler.

Det må også påpekes at amerikansk utenrikstjeneste har lav troverdighet når det gjelder å innrømme denne typen avsløringer i offentlighet. Det gjelder deres håndtering av situasjoner i flere deler av verden. Det er grunn til å gjenta Østby og Østebøs gode beskrivelse av USAs politikk rettet mot Afrika: Det er «ingen hemmelighet at USAs utenrikspolitikk i det globale sør har vært og forblir kynisk og opportunistisk».

USAs dobbeltmoral blir åpenbar når vi ser på deres egne menneskerettighetsbrudd, drap og vold i krig.

—  Berit Aalborg

Noen mener USA ikke kan klandres for å være ensidig i Etiopia-konflikten. De peker på at USA var svært positivt innstilt da Abiy Ahmed kom til makten. Andre legger vekt på at USAs spesialutsending, Jeffrey Feltman, har gjort iherdige forsøk på å overtale både Abiy Ahmed og TPLF til å snakke sammen. I det geopolitiske bildet er USA tjent med fred på det Afrikanske horn. Derfor er ingen grunn til å betvile at Feltmann har advart TPLF mot et militært anslag mot Addis Abeba.

Men han har også bedt Abiys regjering om å komme til forhandlingsbordet uten krav, i forhandlinger med en opprørsstyrke. USAs egen historie bekrefter at de selv aldri ville akseptert en slik setting. Når dette kommer på toppen av at USA setter inn kraftfulle økonomiske sanksjoner mot Etiopia, blir det kraftig kost.

[ Dommen er klar: Dette er de beste bøkene fra 2021 ]

USAs egen krig mot terror

Å påpeke USAs dobbeltmoral er både viktig og nødvendig. Hovedgrunnen er at denne dobbeltmoralen i økende grad er et tema i afrikanske land, noe som i begrenset grad er fanget opp i vestlige land.

USAs dobbeltmoral blir åpenbar når vi ser på deres egne menneskerettighetsbrudd, drap og vold i krig. The Watson Institute for International and Public Affairs, i Pennsylvania, har forsket på krigene og operasjonene i kjølvannet av 11. september. De har dokumentert at USAs egen «krig mot terror» førte til at 929.000 mennesker har dødd som direkte følge av krigshendelsene. Av disse er 387.000 sivile. 38 millioner mennesker er på flukt i Afghanistan, Pakistan, Irak, Libya, Syria, Jemen, Somalia og Filippinene som et resultat av krigføringen. Mange av tiltakene som ble iverksatt, som internering, overvåking og bruk av tortur, er blitt sterkt kritisert av menneskerettighetsorganisasjoner verden over.

Det faktum at USA selv legitimerer drap og menneskerettighetsbrudd, dersom det gagner USAs interesser, bekrefter kynismen. Dobbeltmoralen handler om å undergrave en suveren stat i Afrika og straffe landet økonomisk for samme typen handlinger.

Å påpeke dette er ikke det samme som å bagatellisere volden, menneskerettighetsbruddene og sulten i Etiopia.

Abiy Ahmeds rolle

Østby og Østebø stiller spørsmålet om det er mulig å fortsatt ha tro på at Abiy Ahmed kan lede Etiopia inn i en periode med politisk og økonomisk stabilitet. Men det mest relevante spørsmålet er dette: Finnes det noe alternativ? Er en allianse ledet av TPLF – etter et kupp – en bedre løsning?

TPLFs brutale styre gjennom 27 år gjør at de har svært lav tillit og er uønsket utenfor Tigray. Derimot har Abiy Ahmed styrket sin posisjon betraktelig i Etiopia de siste ukene, fordi han har tatt lederskap og sagt tydelig ifra at TPLF ikke skal få makten i Etiopia. Det få har fått med seg i Norge, er at mange fra Tigray også tar avstand fra TPLF. En av dem er forsvarsminister Abraham Belay, som sies å være en av Abiy Ahmeds nærmeste fortrolige i regjeringen.

Men en krig har ingen vinnere, kun tapere. Dersom krigshandlingene opphører kan det forhåpentligvis lede til politisk dialog med grupper som kjenner seg forurettet, kuet og politisk neglisjert. Dette var Abiys viktigste valgløfter da han ble valgt til Etiopias leder i 2018.

En slik dialog krever stor politisk vilje hos alle parter til å finne inkluderende løsninger. Ikke minst for Tigray-befolkningen som har blitt utsatt for både overgrep, sult og store tap. Dette er et område der ideelle organisasjoner, kirker og moskeer kan bidra.

De vestlige landenes viktigste rolle må være å bidra konstruktivt til at dette kan skje.

[ Allborgs kommentar som startet debatten: Vestlig dobbeltmoral i Etiopia ]