Verdidebatt

Nasjonsbygging i motbakke

KRIG: Etiopias frihetskamp mot TPLF fortsetter; en kamp for nasjonal enhet, mot etnisk ekstremisme, politisk selvtekt og internasjonal innblanding. Parallelt utkjempes en heftig mediekrig mellom motstridende narrativer.

Å bygge nasjonal enhet, identitet og samhold på tvers av over 80 etnolingvistiske folkegrupper er krevende. Det forutsetter gode mekanismer som forener.

Skiftende etiopiske regimer har håndtert dette ulikt. Forrige regjering, dominert av det marxistisk inspirerte TPLF i 27 år (fra 1991-2018), bestod av en etnisk basert føderalstat hvor «de store» folkegruppene utgjorde hver sin region, mens «de små», som utgjør en tredjedel av Etiopias befolkning, var minoriteter i disse regionene eller del av en stor «samleregion» i sør.

Hans Aage Gravaas, Link-konferansen 2021, Norme

Krigen iscenesatt av TPLF

Selv med grader av lokalt selvstyre trakk TPLF i de viktigste trådene. Jovisst ble det avholdt valg, men valgene fremstod som «skuebrød» eller electoral authoritarianism. Politiske demokratiske prosesser var underordnet utviklingen av en developmental state med svimlende investeringer fra land som Kina.

Rask vekst i brutto nasjonalprodukt og synlig velstand i form av veibygging, infrastruktur og næringsutvikling, var god musikk for utenlandske donorer, men neppe for den jevne kvinne og mann. De sosiale forskjellene vokste. Økonomisk vekst bidro til å sementere det korrupte regimets hegemoniske maktposisjon, ikke til økt demokrati, ytringsfrihet og sivile rettigheter.

Den nåværende konflikten i Tigray er ikke en angrepskrig initiert av den etiopiske regjeringen, men ble iscenesatt av et TPLF

—  Han Aage Gravaas

I kjølvannet av valget i 2015 oppstod et sterkt folkelig opprør, særlig i regionene Oromia og Amhara, med sterke protester, mange døde og betydelige materielle skader. Myndighetene måtte betale prisen for et kynisk styresett som undertrykket sterke strømninger i befolkningen.

Endringer måtte komme. Kort fortalt endte det folkelige opprøret med at Abyi Ahmed ble landets nye statsminister. TPLF mistet makt i partiapparatet og led et sviende nederlag. I stedet for å ta dette innover seg valgte de konfrontasjon framfor konstruktiv opposisjon eller samarbeid. Den nåværende konflikten i Tigray er ikke en angrepskrig initiert av den etiopiske regjeringen, men ble iscenesatt av et TPLF som i november 2020 angrep militære mål. TPLF bidro også til å internasjonalisere konflikten ved å angripe flyplassen i Asmara.

Striden har så eskalert. Kamphandlingene har nylig spredt seg til Afar og Amhara. I stedet for å omfavne etiopiernes invitasjon til våpenhvile, gikk TPLF til angrep på naboregioner.

Etiopisk samhold er truet

Krigen etterlater seg mange ofre. Det er absolutt ingen grunn til å bagatellisere humanitære lidelser og menneskerettighetsbrudd på noen side av frontlinjene. Men TPLF har tydeligvis undervurdert den nasjonale identitetsopplevelsen etiopiere flest faktisk har. De opplever i stor grad å høre sammen på tvers av forskjeller.

Konflikten med opprørsgruppen i Tigray både truer og forsterker dette samholdet. Etniske uoverensstemmelser blir fort glemt hver gang Etiopias flagg vaier i vinden på friidrettsbanen. Langdistanse-legenden Haile Gebrselassie, oppvokst i Arsi i Oromiaregionen, gir uttrykk for dette når han støtter statsministerens kamp mot TPLF. Hans engasjement bunner ikke i hat mot tigreanere, for de er også etiopiere. Han sier: «Vi er brødre, vi er søstre, jeg har ingen problemer med noen. Men jeg har et problem med dem som vil ødelegge Etiopia, landet mitt.»

Konflikten handler om makt, men også om hva Etiopia skal være.

—  Hans Aage Gravaas

Konflikten handler om makt, men også om hva Etiopia skal være. Det burde ikke være en motsetning mellom – på den ene siden å kjempe for egen folkegruppes identitet, historie, språk og kultur, og – på den andre siden – å kjempe for et samlet Etiopia hvor alle borgeres rettigheter blir ivaretatt. Selv om ideen om nasjonalstaten i sin opprinnelse er et utenlandsk fremmedelement i afrikansk kontekst, er den også her et solidaritetsprosjekt om den fungerer som den skal. Et pan-etiopisk styresett hvor alle folkegrupper stilles likt, og hvor politiske saker veier tyngre enn etnisitet, vil i global målestokk framstå som et spenstig solidaritetsprosjekt.

Et EPRDF med sterk TPLF-dominans ble erstattet av et mer inkluderende «biltsiginna party» («Prosperity party»). Målet er at alle folkegrupper, både små og store, skal ha lik tilgang til makten, med samme plikter og rettigheter. Abyi Ahmeds «prosjekt» - omtalt som medemmer («synergi») - handler om å utnytte felles ressurser til nasjonsfellesskapets beste.

Abiys Pan-Etiopia

Historien og utviklingen til frigjøringsbevegelsene i Etiopia er verdt et studium. Noen av dem så nok opprinnelig for seg en form for «balkanisering» eller oppsplitting av Etiopia i en rekke småstater. Denne ambisjonen er neppe bærekraftig og vil ikke få gjennomslag. Den vil ramme alle, men mest de mindre etniske gruppene. «These groups are not fit to run the country», skal tidligere statsminister Meles Zenawi ha sagt, ikke som motivasjon for utjevnet maktfordeling, men som utgangspunkt for forsterket maktkonsentrasjon.

TPLF tonet nok ned sine selvstendighetsambisjoner så lenge de selv satt ved makten, men disse blusset raskt opp igjen da deres maktposisjon ble svekket. Hvilke ambisjoner de har i dag, er ikke godt å vite. Målet er tydeligvis å rive ned det nåværende regjeringsprosjektet ved ikke-demokratiske metoder og åpne krigshandlinger. TPLF har gjennom sin tid i regjering styrket sine internasjonale nettverk, tappet landet for ressurser, styrket korrupte lederes handlingsrom og fortjener derfor ingen sympati.

Tigrayfolket er ingen forfulgt minoritet i Etiopia. Denne folkegruppen, som utgjør ca 6 prosent av landets befolkning har historisk vært tett på maktens tinder. At opplevelsen av å miste makt er krevende gir i seg selv ingen fullmakt til å holde en væpnet konflikt mot en demokratisk valgt leder og den etiopiske nasjon gående. Om alle politiske planer, prosjekter og ambisjoner selvsagt må kunne diskuteres, vil politisk selvtekt alltid være en blindvei.

Tigrayfolket er ingen forfulgt minoritet i Etiopia. Folkegruppen, som utgjør ca 6 prosent av landets befolkning har historisk vært tett på maktens tinder.

—  Hans Aage Gravaas

Oromo-folket (ca 34 prosent av landets befolkning) har vært lengre fra politiske maktposisjoner i Etiopia enn Tigray-folket. Det utløste derfor stor glede blant mange da Abyi Ahmed – halvt oromo (muslimsk far) og halvt amhara (kristen-ortodoks mor) – ble ny statsminister. Han burde ha gode forutsetninger for å være en brobygger. I tillegg til doktorgrad i fred og sikkerhet og mastergrad i ledelse, snakker han flytende oromiffa, amharinja og tigrinja.

Oromofolket fremstår i dag som splittet. Mens Oromo Liberation Front (OLF) inngikk fredsavtale med myndighetene i 2018, kan OLF Shene sies å være en splittelsesbevegelse fra OLF som i likhet med sin «samarbeidspartner» TPLF regnes som en terrororganisasjon av myndighetene.

Selv om de etniske spenningene alltid vil finnes i et multikulturelt land, har Abyi Ahmed bidratt til å fremme et pan-etiopisk tankesett som vektlegger enhet og samhold mer enn innbyrdes forskjeller. «Det etniske fotavtrykket» som TPLF-regimet i stor grad la opp til, er nok begrenset. Utfordringene står likevel i kø.

Tendensiøs mediedekning

Striden i Etiopia har også påvirket internasjonale relasjoner. Da statsminister Abyi Ahmed ble tildelt Nobels fredspris i 2019, var det ikke dette først og fremst for interne prosesser i Etiopia, men for relasjonsbygging til naboland på Afrikas Horn. Utsikter til fred og forbedrede mellomstatlige relasjoner veide tungt, ikke minst fredsinitiativet overfor erkefienden Eritrea.

Enhver med kjennskap til Afrikas Horn vil mene dette var betydelige bidrag, selv om ingen verken tror eller mener at diktatoren Isayas Afewerki ble demokratisk over natten. Likevel har opptining av fastfrosne relasjoner utvilsomt bidratt til tryggere relasjoner mellom landene på Afrikas Horn. Etiopias posisjon innenfor den afrikanske union (AU) som har sitt sete i Addis Abeba, er også styrket.

Verdenssamfunnet har i altfor stor grad fattet tillit til narrativet fra TPLFs støttespillere

—  Hans Aage Gravaas

Fredsprisen som med stolthet ble feiret over hele landet av etiopiere flest, falt i dårlig smak hos TPLF. Etter at konflikten med regjeringen brøt ut i november 2020 har fredspristildelingen blitt brukt mot Abyi Ahmed for alt det den er verdt, uten å fortelle hvorfor og hvordan konflikten brøt ut. Verdenssamfunnet har i altfor stor grad fattet tillit til narrativet fra TPLFs støttespillere om «krigsherren, fredsprisvinneren Abyi Ahmed» og hans «krig» mot sivilbefolkningen i Tigray.

Dette har preget både politisk diplomati og internasjonal mediedekning. Informasjonen har fremstått svært tendensiøs, ensidig og problematisk. Evakueringen av mange lands borgere fra Etiopia nylig var i stor grad basert på propagandaretorikk om at TPLF snart ville innta hovedstaden Addis Abeba, noe som har vist seg å være grunnløse spekulasjoner og påstander.

Krigen i Etiopia har tvert om snudd de siste ukene. Ellers er det grunn til å spørre hvorfor noen betrakter en væpnet frigjøringsbevegelse som likeverdig motpart i konflikten med en folkevalgt statsminister.

Afrikansk symbol på uavhengighet

Etiopiernes egen opplevelse av det som nå skjer er nokså entydig. Det har vi sett både på sosiale medier og gjennom #NoMore-aksjonene rundt om i verden. Disse aksjonene ble opprettet av en koalisjon av etiopiske og eritreiske aktivister ledet av tidligere Al Jazeera- og CBS-journalist Hermela Aregawi (tigreansk opprinnelse). Målet har vært å motsette seg den opplevde desinformasjonskampanjen i vestlige medier, vestlig økonomisk krigføring, diplomatisk propaganda og militære intervensjoner på Afrikas Horn generelt og Etiopia spesielt.

Sjelden har vel den afrikanske motstanden mot neokolonialisme og imperialisme vært like tydelig som nå. Etiopiere i og utenfor Etiopia er i beredskap. Det øvrige Afrika og mange andre har også engasjert seg. Etiopia som aldri har vært koloni, har nok engang fremstått som et afrikansk symbol på uavhengighet som nekter å la seg kue av internasjonalt press – særlig fra USA, som etiopiere og mange andre mener er direkte og indirekte støttespiller til TPLF.

Mange etiopiere uttrykker bekymring over omtalen av Etiopia i vestlige medier. En av disse er Aregawi Berhe, en av TPLFs grunnleggere, nå aktiv motstander av TPLF. I en artikkel nylig på Borkena, en nyhetsportal for etiopiske nyheter, omtaler han enkeltpersoner som sammenblander aktivisme, journalistikk og forskning. «De forvirrer med vilje det internasjonale samfunnet ved å ‘feilrepresentere’ realitetene på bakken», skriver han og nevner flere aktører ved navns nevnelse. Den ene av disse er norsk.

Nasjonsbygging i motbakke

Innstramninger på pressefriheten i Etiopia er høyst beklagelig. Dette skjedde etter en betydelig oppmykning i tiden rett etter at Abyi Ahmed kom til makten. Journalister ble løslatt og opposisjonspolitikere invitert hjem fra eksil. Krigen i Tigray, misbruk av mediemakt og «falske narrativer» har utvilsomt bidratt til innstramningene.

Varig fred vil aldri oppnås før opprørsbevegelsen legger ned våpnene og før alle berørte parter tar del i åpne, demokratiske prosesser. Først da kan politiske modeller diskuteres, pressefriheten sikres, og Etiopia utvikles. Inntil videre vil enhver form for nasjonsbygging skje i bratt motbakke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt