Som konflikt- og Etiopia-forskere leste vi med interesse kommentaren «Vestlig dobbeltmoral i Etiopia», hvor Berit Aalborg som politisk redaktør i Vårt Land tar sikte på å «korrigere» ubalansert vestlig mediedekning. Her kan vi lese at vestlige land har bidratt til å destabilisere Etiopia, og at opprørerbevegelsen TPLF mottar amerikansk støtte fordi USA «skal være bekymret for den selvstendige rollen Etiopia har tatt på det afrikanske horn».
Aalborg viser til andre kommentatorer med rivende kritikk mot USA, TPLF og forholdet dem imellom, og har helt rett i at «dersom du leter, finner du en rekke slike kommentarer og kronikker». Men de sensasjonelle påstandene som her bringes til torgs bringer med seg en betydelig bevisbyrde, og det faktum at påstandene Aalborg deler er utbredte, sier lite om deres troverdighet.
Angrep mot pressefriheten
Vi skulle ønske at Aalborg lyttet til sin egen advarsel om at «medier som melder videre påstander fra den ene siden, står i fare for å bli en del av en propagandakrig». For i hennes egen kommentar resulterer manglende kunnskap om krigen i Etiopia, og et fravær av grunnleggende kildekritikk, i ukritisk reproduksjon av sensasjonelle påstander og regelrett konspiratorisk tankegods – både om det tidligere og nåværende forholdet mellom USA og TPLF, og om krigens årsaker og dynamikker mer generelt.
Konspirasjonsteorier om krigen har lenge sirkulert blant mange norske Etiopia-venner, og vi er ikke overrasket over at Aalborgs kommentar har blitt mottatt med begeistring i disse miljøene. Disse teoriene faller på sin egen urimelighet og fortjener normalt sett ikke nevneverdig oppmerksomhet. Men når de blir ukritisk gjengitt av en respektert journalist som Aalborg, kan de ikke stå uimotsagt. Det er ikke bare foruroligende at en politisk redaktør i en etablert avis som Vårt Land setter en slik kommentar på trykk, men direkte pinlig.
I sin kritikk av ubalansert mediedekning unnlater Aalborg dessuten å formidle hvordan de nærmest umulige vilkårene for uavhengig journalistikk er et direkte resultat av Abiy Ahmeds vedvarende angrep mot pressefriheten. Når hun også forbigår myndighetenes nylige forbud mot uavhengig dekning av krigen i stillhet, fremstår mediekritikken urimelig og dypt problematisk.
I en kontekst hvor Nobels fredspris gikk til journalister som representerte ytringsfriheten «i en verden der demokrati og pressefrihet har stadig trangere kår», hadde vi forventet langt mer sympati og solidaritet med internasjonale kolleger fra en journalist så rutinert som Aalborg.
Spekulativt om amerikansk innblanding
En fullgod kritikk av Aalborgs kommentar krever flere ord enn vi har til rådighet. Det vi ønsker å vektlegge her er derfor noen av Aalborgs mest oppsiktsvekkende påstander, nemlig om USAs påståtte rolle – både som TPLF-støttespiller og generell agitator i konflikten. Her leverer Aalborg en ukritisk repetisjon av det etiopiske regimets og pro-Abiy-aktivisters retorikk, hvor konflikten blir presentert som en antikolonial, antiimperialistisk og panafrikansk krig.
Det er ingen hemmelighet at amerikansk utenrikspolitikk i det globale sør har vært og forblir kynisk og opportunistisk. Men den er langt ifra entydig. Amerikansk utenrikspolitikk er ofte lite samkjørt mellom forskjellige statlige instanser, og til tider direkte selvmotsigende. Det har den også vært i Etiopia. USA betraktet for eksempel det militære Derg-regimets fall i 1991 som et skritt i riktig retning, selv om TPLFs marxistiske orientering ble møtt med skepsis. Forholdet ble bedre da TPLF skrotet dette ideologiske tankegodset, men tross en orientering mot Vesten var Etiopia under TPLF-dominerte EPRDF fortsatt opptatt av å gå sin egen vei.
Aalborgs fortsatte tiltro til Abiy er, i lys av hva vi nå vet om dagens politiske situasjon i Etiopia, oppsiktsvekkende
— Østebø og Østby
Tidligere statsminister Meles Zenawi var arkitekten bak Etiopias «developmental state»-politikk. Denne politiske linjen gikk sterkt i rette med den neo-liberale ideologi og vestlig innflytelse i Etiopia, og hvilte på et hovedprinsipp om at en sterk stat skulle styre markedskreftene. Meles vendte seg også i økende grad mot Kina og begrenset dermed USAs innflytelse. Det var også Meles – og ikke Abiy – som initierte byggingen av «Grand Ethiopian Renaissance Dam (GERD)», og dermed, som Aalborg helt riktig sier, satte «en strek over gamle kolonimakters avtaler om Nilen».
USAs sikkerhetshensyn trumfer
Selv om «developmental state»-tanken gikk imot USAs kapitalistiske prinsipper, var amerikanerne og den vestlige verden – norske myndigheter og organisasjoner inkludert – positive. Rask økonomisk vekst gjorde at man fikk valuta for utviklingsinvesteringene, og Etiopia ble en «donor darling» som ble promotert som en modell for utvikling. Militært sett betraktet USA et stabilt Etiopia som en viktig alliert i kampen mot terror på Afrikas horn.
Førsteforfatter av dette innlegget har i over ti år briefet og rådgitt tjenestemenn i amerikansk UD og diplomater ved den amerikanske ambassaden i Addis Abeba, og opplevde gjentatte ganger hvordan hensynet til menneskerettigheter ble satt til side til fordel for USAs sikkerhetshensyn. I møte med noen av TPLFs groveste menneskerettighetsbrudd, anklaget også Human Rights Watch USA for å «minimere og potensielt aktivt ignorere» situasjonen.
Forholdet mellom USA og Etiopia var med andre ord sammensatt da TPLF satt med makten. Påstanden om at Abiys forgjengere var underordnet og blindt fulgte amerikanerne hviler følgelig på sviktende grunnlag.
[ Etiopia-forsker: Tigray-opprørere vinner snart krigen i Etiopia ]
USAs enorme tro på Abiy
Spoler vi frem til Abiys maktovertakelse i 2018, var den amerikanske responsen svært positiv, og USA var det første vestlige land som gratulerte ham. Ikke bare var hans løfter om demokrati lovende, men hans markedsliberale orientering ble varmt mottatt av amerikanerne. Abiy ble slik sett på som en leder som kunne styrke USAs bånd til Etiopia, og ikke som urovekkende egenrådig (slik Aalborg skriver).
Førsteforfatter av dette innlegget deltok på forskningsprosjekter i Etiopia i 2020 finansiert av USAID (via ambassaden i Addis Abeba), og det var tydelig at amerikanerne hadde enorm tro på den nye statsministeren. Hvorvidt amerikanerne har lyktes i å øke sin innflytelse er en helt annen sak; fredsavtalen mellom Eritrea og Etiopia ble for eksempel ikke fasilitert av USA eller vestlige stater, men av De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia.
Selv etter at konflikten i Tigray brøt ut var USAs støtte til Abiy tydelig. Uttalelser fra daværende undersekretær i amerikansk UD, Tibor Nagy, er ett eksempel på dette, og det tok lang tid før amerikanerne i det hele tatt engasjerte seg. Men etter hvert som meldinger om massakrer på sivile og bruken av sult som våpen kom til overflaten, og faren for regional de-stabilisering økte, kunne man ikke lenger være passive. USA utnevnte da Jeffrey Feltman som spesialutsending, iverksatte sanksjoner mot Etiopia og Eritrea og stengte Etiopia ute fra «African Growth and Opportunity Act».
Når det gjelder konflikten i Etiopia, har det ikke vært for mye press fra det internasjonale samfunnet, men for lite og for sent.
— Østebø og Østby
Det var hensynet til sivilbefolkningen og behovet for fredsforhandlinger som stod i sentrum for USAs begrunnelser for disse tiltakene. Dette er ingen kontroversiell posisjon. Når USA offisielt og konsekvent har fordømt TPLFs offensiver utover Tigrays grenser, er det også vanskelig å se at enkelte støtteerklæringer fra pensjonerte vestlige diplomater «åpenbart» utgjør «en strategisk fordel for TPLF», slik Aalborg hevder.
Påstanden om at USAs mål er å gjeninnsette TPLF forblir derfor en påstand uten tilstrekkelige bevis. Det samme kan sies om ryktet Aalborg gjengir om at «USAs etterretning fôrer TPLF med satellittbilder til bruk i krigen». Vi har også hørt disse ryktene, men de forblir rykter som ikke ukritisk bør settes på trykk av Vårt Lands politiske redaktør.
Humanitær katastrofe
Når det gjelder konflikten i Etiopia, har det ikke vært for mye press fra det internasjonale samfunnet, men for lite og for sent. Aalborg har helt rett i at situasjonen i Tigray «ser ut til å bli den verste sult- og humanitære katastrofen i nyere tid». Hvorfor hun i samme avsnitt setter «sult» i hermetegn er uklart. Det burde ikke være nødvendig å repetere dokumentasjonen om manglende tilgang på humanitær bistand til Tigray, men ferske tall fra FN viser at over 5 millioner mennesker trenger nødhjelp og at over 400.000 er rammet av akutt hungersnød.
Det er godt dokumentert at det lenge har pågått en blokade av Tigray, hvor de føderale myndighetene også har kuttet elektrisitets-, telefon-, internett- og bank-forbindelser. Aalborg bruker også her hermetegn når hun skriver om «blokade», og repeterer påstanden om «forsvunne lastebiler», og at man tilsynelatende ikke kan slippe inn hjelp fordi TPLF bruker nødhjelpslastebiler militært. FN og andre hjelpeorganisasjoner har forklart at lastebilene ikke kommer tilbake på grunn av mangel på drivstoff, og fordi sjåførene blir utsatt for trakassering av det etiopiske militæret. I tillegg ble et syttitalls sjåfører nylig arrestert av myndighetene.
Ettersom en rekke forskjellige FN-instanser har omtalt blokaden gang (WFP i juli) etter gang (FNs generalsekretær i august) etter gang (FNs nødhjelpssjef i september) etter gang (OCHA i oktober) etter gang (WHO i november), er det dypt problematisk og uetisk av en politisk redaktør å sette «blokade» i hermetegn. Om det så skulle vise seg at TPLF har brukt lastebiler i krigføringen, avkrefter ikke dette at blokaden er reell.
Vi håper Aalborg er enig i at dette scenarioet ikke under noen omstendigheter legitimerer aktiv utsulting av millioner av mennesker.
Rapporter fra starten av måneden om at nye flyvninger og 157 lastebiler med humanitære forsyninger igjen har nådd Tigray, er lovende, selv om FN-talsmann Stephane Dujarric har bekreftet at ingen av transportene brakte med seg livsviktig drivstoff (som ikke har nådd Tigray via ruten gjennom Afar siden starten av august). Når FNs egne beregninger fra september anslår at ca. 100 lastebiler med forsyninger trengs daglig for å holde liv i Tigrays befolkning, sier det seg selv at det fortsatt er snakk om altfor lite, altfor sent.
[ Asle Toje har meldt seg ut av Den norske kyrkja. Meiner den har blitt ei «woke-kyrkje» ]
Inkonsekvent kritikk av partene
Aalborgs fortsatte tiltro til Abiy er, i lys av hva vi nå vet om dagens politiske situasjon i Etiopia, oppsiktsvekkende, og kontrasten hun tegner mellom hans regjering og det TPLF-dominerte EPRDF-regimet avslører hennes manglende Etiopia-kunnskap. Det råder ingen tvil om at EPRDF var et diktatorisk regime som var skyldig i systematiske menneskerettighetsbrudd, noe som er godt dokumentert av en rekke Etiopia-forskere.
Vi er også enige i at Abiy Ahmeds løfter om demokrati og politiske reformer var lovende, men disse er i liten grad blitt gjennomført. Allerede i 2019 så man at Abiy hentet frem velprøvde EPRDF-taktikker, som tvang og bestikkelser, for å sikre politisk kontroll. Aalborg påstår at Abiy er demokratisk valgt, men innrømmer, uten å klargjøre, at «det er mye som kan utsettes på valget». Det har hun helt rett i, men hun ser ut til å bagatellisere de mange rapportene om trakassering av opposisjonen og fengsling av opposisjonsledere, særlig i Oromia – noe førsteforfatters egen forskning bekreftet. Dette resulterte i at opposisjonen i Oromia boikottet valget, og gjorde at Abiys Prosperity Party (PP) kunne gjøre rent bord.
Abiy selv har kalt fienden for «ugress som må fjernes», og Facebook fjernet et innlegg hvor han oppfordret «til å gravlegge» opprørerne.
— Østebø og Østby
Aalborg gjør her et nummer ut av at EU sa nei til å observere valget, og insinuerer at dette var et uttrykk for at også EU følger USAs påståtte TPLF-vennlige linje. Hun viser videre til AUs godkjenning av valget, men overser at AU uten problem kvalitetsstemplet alle under EPRDF-perioden – sist i 2015, hvor EPRDF sammen med sine allierte vant samtlige seter i parlamentet.
Aalborgs kritikk av TPLF-regimet er med andre ord både viktig og legitim, men det er uklart hvorfor ikke Abiy Ahmed og hans regjering rammes av den samme kritikken. Denne inkonsekvente argumentasjonen blir spesielt tydelig når Aalborg antyder at vi må ha forståelse for statlig maktbruk i møte med TPLF-handlinger som angivelig «regnes som terrorisme i de fleste vestlige land». For med dette reiser Aalborg uten å være klar over det et forsvar for noen av TPLFs verste overgrep som regime. Væpnet opprør og «kontraterrortiltak» var ingen gyldig unnskyldning for TPLFs forbrytelser i Ogaden i 2007-8, og det er heller ingen unnskyldning i dag.
Potensielt folkemord
Når det så gjelder den skadelidende sivilbefolkningen, er det ingen tvil om at alle parter i konflikten er skyldige i grove overgrep, slik Aalborg skriver (se for eksempel denne nye artikkelen om seksuelle overgrep utført av tigrayanske styrker).
Men to viktige poeng må her understrekes. Det første er proporsjonene og omfanget av partenes overgrep mot sivile. Som blant annet tidligere statsminister i New Zealand, Helen Clark, helt rett påpeker, tyder bevismaterialet vi har tilgjengelig på at det kun er én av partene som har gjennomført forbrytelser av en natur og på en skala som potensielt kan kategoriseres som folkemord, og det er koalisjonen bestående av Abiy Ahmeds Etiopia, delstatsmyndighetene i Amhara-regionen, og Isaias Afwerkis Eritrea. Dette er blitt dokumentert i en rekke rapporter, og den kanskje grundigste etterforskningen på feltet til nå er utført av forskere ved universitet i Ghent, som foreløpig har dokumentert 260 massakre i Tigray (hvor minst fem sivile har blitt drept i hvert tilfelle).
En håndfull overgrep av sikkerhetsstyrker kan forklares med manglende disiplin og rettsforfølges internt i militæret. Systematiske drap og seksuelle overgrep mot sivile på en skala som den i Tigray, derimot, lar seg umulig bortforklare.
De stridende partene verken trenger eller fortjener vår støtte. Det gjør kun de skadelidende sivile.
— Østebø og Østby
For det andre har Abiy som leder av en suveren stat et spesielt ansvar for disse overgrepene. Det er riktig at myndighetene har nedsatt komiteer for å etterforske overgrep, men i lys av det vi har sett i løpet av krigen til nå, er det tvilsomt at noe betydningsfullt kommer ut av dette. Som statsleder har Abiy et særskilt ansvar for å de-eskalere og sikre fred. I tillegg til å motsette seg alle forsøk på forhandlinger, har han gjort bruk av en ekstrem, voldsforherligende og dehumaniserende retorikk mot tigrayanere.
Abiy selv har kalt fienden for «ugress som må fjernes», og Facebook fjernet et innlegg hvor han oppfordret «til å gravlegge» opprørerne. Abiys rådgivere og støttespillere har dessuten oppfordret til å utrydde Tigray-opprørerne «fra jordens overflate», referert til dem som «sataniske krefter», og oppfordret til «å massakrere dem med den mest brutale form for amharisk og etiopisk nedslaktning». I tillegg har det kommet svært urovekkende rapporter om at flere titalls tusen sivile tigrayanere, særlig de siste ukene, har blitt internert.
Mislykket balansert dekning
Inkonsekvent argumentasjon, bevismangel og villedende spekulasjoner gjør at Aalborg mislykkes i å produsere en balansert dekning av Etiopias krig. Til syvende og sist ender hun, og mange norske Etiopia-venner med henne, opp med å bagatellisere veldokumenterte og grusomme overgrep mot tigrayanske sivile.
Det er dypt problematisk, spesielt når disse miljøene inkluderer tidligere Etiopia-misjonærer som burde vite langt bedre enn å selvsikkert avfeie andres nød som propaganda og desinformasjon. Den nå overhengende faren for forbrytelser på en enda større skala forbigås også i øredøvende stillhet.
Dette er forstemmende. De stridende partene verken trenger eller fortjener vår støtte. Det gjør kun de skadelidende sivile. Men mediedekning som aktivt neglisjerer disse i «nyansenes» navn, kan vanskelig sies å være balansert.