NRKs kommersielle monster

Etter årets TV-aksjon havnet jeg i Dagsnytt 18 etter å ha kritisert sendingen for å være respektløs ovenfor menneskene vi samler inn penger til. Hvorfor respektløs? Jo, fordi NRK har overbevist seg selv om at sendingen må overlesses med sketsjer og komikere for at folk skal gidde å følge med.

Resultatet er at vi som seere i det ene øyeblikket inviteres til å føle empati med de vi skal gi penger til – og i det neste skal vi le oss skakke.

Det er ikke ofte jeg blir takket for kommentarene jeg skriver. Men det hender, og denne gangen var en slik gang. Naboer har stoppet meg på gata, jeg har fått e-poster og meldinger fra helt fremmede som forteller at de skrudde av skjermen på TV-aksjonsdagen for mange år siden.

I Dagsnytt 18 viste NRK ingen tegn til refleksjon. Underholdningssjefen sa; Det er et underholdningsprogram, og ja, det høres kanskje litt rart ut, men hovedhensikten er å samle inn penger.

Ja, det høres litt rart ut. Men ti poeng for rå kommersiell ærlighet!

[ Anne Håskoll-Haugen: «Utdatert lidelse på TV» ]

Vår tids reiseskildring

I boken «Den vilde i europeisk idéhistorie» (2021) skriver den danske antropologen Ole Høiris om hvordan de gamle reiseskildringene fra sjømenn og eventyrere ble en ny populær sjanger på 1800-tallet.

«Men en reise, som ikke inneholdt forunderlige eventyr og sterke scener, hadde ingen sjanse for å bli populær og ble derfor ikke trykket.» Derfor, skriver han, utviklet det seg noen faste klisjeer som ikke hadde så mye med de innfødtes liv å gjøre, men som bekreftet oppfatningene om «de ville» som de kjøpedyktige europeerne hadde.

Og jo lenger bort folk befant seg geografisk, desto villere ble fortellingene. Mer enn å egentlig si noe om «de andre», fungerte historiene mest av alt som en måte å fortelle hvem vi selv var; «sannhetens og menneskehetens herrer.»

I P3-aksjonen, som er en del av TV-aksjonen, stekte programlederne vafler av sitt eget spy for å samle inn penger til småjenter som giftes bort.

—  Anne Håskoll-Haugen

Tv-aksjonen er vår tids reiseskildring. NRK har en enorm maktposisjon i den norske offentligheten. Men den er mindre enn før, og mediehuset kjenner konkurransen om oppmerksomhet på sin gigantiske kropp. NRKs strategi i kampen om øyne og ører, er den samme som i reiseskildringene på 1800-tallet, de dytter den mest spektakulære underholdning inn hvor enn de kan – men noen ganger blir resultatet alt annet enn morsomt.

I P3-aksjonen, som er en del av TV-aksjonen, stekte programlederne vafler av sitt eget spy for å samle inn penger til småjenter som giftes bort. Hadde NRK gjort det samme i en innsamlingsaksjon for jordrasofrene i Gjerdrum – og fortsatt ment det bare var størrelsen på innsamlet sum som betydde noe? Jeg er sikker på at svaret på det er nei.

Tar feil av sitt publikum

Den svenske filmregissøren Roy Anderson har sagt at vår tids redsel for alvor minner om alkoholikerens redsel for å være edru. Han kritiserer hvordan vi i våre moderne samfunn gjør alt for å slippe unna det som gjør vondt.

NRK (og TV 2) tviholder på fortellingen om at de må pakke TV-aksjoner inn i euforisk stemning, sketsjer og fjas – fordi det gir penger i kassa. Men på samme måte har de i alle år påstått at de må sende artister, bloggere og kjendiser i felt for å intervjue de vi skal gi penger til. Så viser det seg at nå som de ikke kan sende ut kjendiser på grunn av pandemien – samler de inn høyeste beløp noen gang likevel.

De vi gir penger til har ingen mulighet til å protestere på NRKs TV- og P3-sending.

—  Anne Håskoll-Haugen

Jeg tror NRK tar feil av sitt publikum nå: Vi klarer å forholde oss til mennesker langt borte uten at programlederne steker vafler av sitt eget oppkast.

Akkurat som leserne av reiseskildringer på 1800-tallet, lærer vi som følger NRKs dekning av TV-aksjonen lite om menneskene pengene går til, men veldig mye om oss selv. De vi gir penger til har ingen mulighet til å protestere på NRKs TV- og P3-sending. Og organisasjonene våger ikke utfordre NRKs konsept – til det er det for mange penger på spill.

[ Papirløse Lula har fått opphold – men det er et skår i gleden ]