Utdatert lidelse på TV

På søndag er det TV-aksjon med stor T. Elsket og hatet... eller kanskje egentlig bare elsket. For det er stort sett forbeholdt noen få surmaga forskere og journalister å kritisere innsamlingen. Og hva er det egentlig å mislike? Dugnadsånd, frivillighet, solidaritet – NRKs TV-aksjon oppsummerer alt vi liker å tenke om oss selv.

Og det må jo faktisk gå an å la seg imponere av den frivillige innsatsen og størrelsen på innsamlet beløp. 7000 frivillige, 100.000 bøssebærere og tresifret millionbeløp er nå standard. Hatten av.

Men dette årlige norske ritualet feirer snart femti år, og spørsmålet må stilles; hvor bra har den middelaldrende tv-sendingen holdt seg? Snakker vi elegant og kjernesunn herremann – eller gammal innrøyka gubbe i flekkete slips?

Tv-en er ikke lenger et leirbål

Som for alle som eldes, må også TV-aksjonen forholde seg til at verden forandrer seg. Èn ting som er annerledes i dag er at TV-aksjonen fått konkurranse fra mange flere innsamlingsaksjoner. Og spesielt etter at Facebook lot sin «menighet» lage egne innsamlinger, har alle mulighet til å vise frem sin generøse side året rundt.

Ett av poengene med den stjernespekkede tv-sendingen var å sikre at flest mulig holdt seg hjemme når bøssebærerne ringte på. Men nå er ikke tv-skjermen lenger et leirbål hele nasjonen samler seg rundt. Først kom flere kanaler, så kom strømmetjenester og så én skjerm til hver i husstanden.

Nå er ikke tv-skjermen lenger et leirbål hele nasjonen samler seg rundt.

—  Anne Håskoll-Haugen

Dessuten har folk andre ting å bruke søndagen på enn å sitte hjemme. Som bøssebærer husker jeg godt mismotet etter å ha ringt på dør etter dør uten at noen åpnet. Etterhvert ble løsningen små klistrelapper med kontonummer på. Men det var liksom ikke like gøy bruke søndagen til å klistre lapper på stengte dører. Det jeg ønsket meg var jo smilet fra den gamle dama som sto klar med lommeboken. Takk for at du kom!

[ Bøsseaksjonen har utspilt sin rolle ]

Kjendiseri, fest og feelgood

Da den første TV-aksjonssendingen gikk på lufta i 1974 erklærte programlederen at han trodde aksjonen ville utvikle seg til en nasjonal fest, at vi ville «stå i kø for å gi vår skjerv», at det var rene julekveldsstemningen for hele de norske folk. Og slik ble i det – i mange år. Men følelsen av den store nasjonale dugnaden har nok bleknet en god del i takt med endringer i tv- og fritidsvaner. Èn ting er rammene rundt. De kan vi ikke gjøre noe med. Men hva med innholdet?

I boken Lidelse på TV har forskeren Siri Hempel Lindøe skrevet om TV-aksjonens vanskelige balansegangen mellom kjendiseri, fest og feelgood på den ene siden – og fattigdom og lidelse på den andre.

Hvordan kan man gjøre det annerledes? spør hun i boken. Jo, ved å la de som mottar hjelpen fremstå som mer enn bare trengende.

—  Anne Håskoll-Haugen

Hun mener sendingen bygger opp under en asymmetri mellom det glade «giver-vi’et» på den ene siden og den trengende på den andre. Ubalansen finnes allerede der, men Lindøe mener TV-aksjonen forsterker bildet av oss som de ressurssterke og de andre som ressurssvake.

Så hvordan kan man gjøre det annerledes? spør hun i boken. Jo, ved å la de som skal motta hjelpen fremstå som noe mer enn bare trengende. De må vises som aktører i eget liv, fortelle sin egen historie.

Neste generasjon givere

For ett år siden intervjuet jeg den britiske organisasjonen Comic Relief som hadde besluttet at de aldri mer skulle sende vestlige kjendiser på innsamlingstokt til fattige land.

«Tidene har forandret seg, så vi må også utvikle oss», sa de. Fra nå av skulle de som var målet for innsamlingen selv fortelle sine egne historier – og helst stå bak kameraet også.

Men norske organisasjoner ville ikke love det samme. Mange av organisasjonene har riktignok allerede beveget seg noe mer i retningen Lindøe peker på. Men det spørs om de ikke må bevege seg veldig mye mer for at neste generasjonen givere vil henge med på dugnaden.

La oss se på søndag om årets sending blir en elegant middelaldrende herremann eller han med ketchup på slipset.

[ Anmeldelse: Blir alt Kristjánsson tar i til gull? Denne boka tyder på det ]