Fortell historien på nytt

Ofte får jeg høre at «Norge var et homogent land fram til 1970-tallet». Med dette menes at den norske befolkningen var ensartet med tanke på kultur, religion og etnisitet. Men var egentlig Norge homogent fram til 70-årene?

Både etniske nordmenn og innvandrere har denne forestillingen om Norge. I lærebøkene leser jeg lignende beskrivelser av vårt kulturelle og religiøse mangfold. Her står det gjerne at Norge var homogent, men ikke er det lenger. Lærebøkenes fokus er ofte at arbeidsinnvandringen, og senere flyktningene, har skapt det mangfoldige norske samfunnet vi kjenner i dag.

Men hvilken rolle spilte da egentlig det samiske urfolket og de nasjonale minoritetene; kvener, skogfinner, tatere, romer og jøder, dersom Norge var såkalt «homogent»?

Fornorskingspolitikken

Det er bare noen dager siden sist jeg hadde en samtale om hvordan 1970-tallet var et kulturelt brytningspunkt for Norge; tiåret da andre kulturer – indirekte islam – fikk fotfeste, og Norge ble «mangfoldig». Jeg fikk lyst til å spørre «men hva med samene, hva med tatere og ...», men lot det være.

Det er ikke første gang jeg har hatt lyst til å stille dette spørsmålet. Men jeg spurte ikke av den enkle grunn at hadde en følelse av at samtalepartneren min heller ikke kunne mye om samene og de nasjonale minoritetene.

Fra min egen skoletid kan jeg huske noen ganske få timer om fornorskningspolitikken mot samer og kvener. En politikk som ble ført i nord og som startet med å innskrenke språket, men ble strammet inn til å gjelde de fleste sider av samfunnslivet, og varte i over 100 år. Skolen vare en viktig arena i gjennomføringen av denne politikken. Selv husker jeg hvordan jeg gråt da vi lærte om dette; over hvordan barna ble behandlet på skolen, og hvordan foreldrene ble holdt i sjakk under trusselen om å bli fratatt barna.

Dersom vi vil være rustet til å møte framtiden, må vi erkjenne at det er historien som setter premissene for den.

—  Amina Selimovic

Mellom 1850 og 1950 var denne politikken akseptert av folk flest. Assimileringen var del av statsbyggingen. Tatere, eller «omstreifere», ble bosatt i arbeidskolonier med den hensikt å gjøre dem fastboende og slik assimilere dem. Sterilisering og bortføring av barn var en del av den statlig godkjente politikken mot tatere og pågikk helt til slutten av 1980-tallet.

For meg står forestillingen om Norge som et «homogent samfunn før arbeidsinnvandringen» i sterk kontrast til den politikken og lovreguleringen som hadde til hensikt å undertrykke samer og de nasjonale minoritetene.

For hva skulle hensikten med fornorskingen være, dersom landet var så homogent, og kulturelt mangfold ikke eksisterte?

[ Resultat av fornorskninga: Samer mobber samer ]

Bare for spesielt interesserte?

Debatten rundt det norske mangfoldet handler nesten utelukkende om innvandring. Som følge av dette faller de nasjonale minoritetene utenfor. Hva gjør den manglende refleksjonen rundt det kulturelle og religiøse mangfoldet vi hadde før 70-tallet, med oss?

Mange nordmenn bærer på et bilde av Norge som en fredsnasjon. Vi deler ut fredsprisen og mekler i konflikter. Det er et riktig bilde, men det er ikke hele bildet. Dette er viktig å være seg bevisst, både for majoritetsbefolkningen og for minoritetene. Dersom vi vil være rustet til å møte framtiden, må vi erkjenne at det er historien som setter premissene for den.

Jeg underviser selv, og har bitt meg merke i at det er lite fokus på de nasjonale minoritetene i Norge, både i skolen og i høyere utdanning. Flere ganger har jeg opplevd at studentene har blitt overrasket over at det finnes andre nasjonale minoriteter i tillegg til samene.

Det er betimelig å spørre om kunnskap om samer og de nasjonale minoritetene bare er for de spesielt interesserte.

—  Amina Selimovic

I likhet med kjønnstematikk, undervises det gjerne om nasjonale minoriteter i én forelesning eller i løpet av en kort periode. Dette henger gjerne sammen med faglige prioriteringer, og hva man skal rekke over i løpet av et semester. I høst ble det påpekt at historien til de norske jødene ikke blir ikke gitt nok plass i undervisningen og at det skorter på varierte perspektiver. Det samme kan sies om samene og de andre nasjonale minoritetene.

Det er betimelig å spørre om kunnskap om samer og de nasjonale minoritetene bare er for de spesielt interesserte. Selv mener jeg at alle – spesielt vi som skriver lærebøker og som underviser – må ta tak i dette. Utdanningsinstitusjonene har et stort ansvar for denne formidlingen, men flere aktører må også på banen.

Nyansere fortellingen

Det kan ikke være slik at mange nordmenn har en eksotisk og forvridd forestilling av samer, jøder, kvener, skogfinner, tatere og romfolk. Selv føler jeg et ansvar når unge jødiske jenter får høre fra jevnaldrende at «du ser ikke ut som en jøde», eller at samisk ungdom vegrer seg for å fortelle om bakgrunnen sin.

Musiker og forfatter Ella Marie Hætta Isaksen er blant dem som peker på behovet for å inkludere de nasjonale minoritetene i majoritetsbefolkningens virkelighetsforståelse. Ikke minst illustreres dette behovet av jødiske og samiske veivisere – unge mennesker som iherdig jobber for å fylle kunnskapshullene som finnes i samfunnet vårt. Kunnskapshull som i altfor lang tid har fått vokse seg store og dype.

Det på tide å nyansere fortellingen om et homogent Norge før 1970.

[ Dana Wanounou: «Det er verdt å merke seg hva offer-stigmaet kan gjøre med jøders selvbilde» ]