Det er noe som rører seg blant kunstnere med samisk bakgrunn i Norge. Jeg har merket meg det som kritiker, det har skjedd over flere år. De samiske fortellingene krever sin plass i den kunstneriske offentligheten. Det er synlig gjennom forfattere som Kathrine Nedrejord – både gjennom viktige ungdomsromaner de senere årene (Slepp meg, Det Sara skjuler, Lappjævel) og hennes virke som dramatiker – der hun har løftet frem tematikk som sirkler rundt internering og undertrykking av det samiske folket. Eller kunstnere som Elle Sofe Sara, en filmskaper og koreograf som for tiden jobber med Norges første samiske spillefilm i musikalformat, og som til årets festspill i Nord-Norge koreograferte det gripende verket Vastadus eana – The answer is land. De ulike samiske teatrene lager forestillinger om urfolks situasjon over hele verden, om vindmøller og det grønne skiftet. Slik kunne jeg fortsatt – jeg har ikke en gang nevnt store navn innen musikk og billedkunst.
Kultur på sine skuldre
Det er fantastisk – og selvsagt – at de samiske fortellingene og den samiske kunsten skal ha denne plassen.
[ Tyske museer eier 13 av denne samiske rituelle gjenstanden. Samiske museer i Norge eier to ]
For mange er Stjernekamp-vinner Ella Marie Hætta Isaksen naturlig å sette på denne lista. Med seieren i musikkonkurransen ble hun for mange bildet på det samiske. En slags maskot som gav synlighet til samisk stolthet, styrke – og smerte. Når hun nå kommer med bok om nettopp det å være samisk, bærer hun en hel kultur på sine skuldre.
---
Sakprosa
Ella Marie Hætta Isaksen
Derfor må du vite at jeg er same
Skrevet i samarbeid med Randi Helene Svendsen
208 sider, Cappelen Damm 2021
---
Det er en smule skammelig at denne boka er nødvendig å skrive. Men Stjernekamp-seieren satte i gang en vårløsning, et vell av historier Isaksen måtte ta inn og håndtere. Mye urett er begått mot den samiske befolkningen i Norge over lang, lang tid, og det befester seg fortsatt i tale- og tenkemåter som i bunn og grunn handler om mangel på kunnskap fra majoritetsbefolkningens side. Kommentarer på kofta, på utseendet, eller, som noen kunne forklare meg om vindmølle-konflikten i fjellene ved Mosjøen for et års tid siden: Lappan har det dem treng.
[ Hvem eier samisk immatriell kulturarv? ]
Det store bildet
Det er to ting Ella Marie Hætta Isaksen vil med denne boken: Male et bredt og detaljert bakgrunnsbilde og samtidig vise hvor nært koblet den samiske kulturen er til et bærekraftig liv. I dette bruker hun det lille bildet til å underbygge det store. Fra sin leilighet i Oslos hippe strøk zoomer hun ut og forflytter seg til Finnmark, ofte til hjemstedet Tana. Hun skildrer konflikten mellom dragningen hjemover og trangen til by og karriereliv.
At kloke, oppegående damer ikke kan uttrykke seg skriftlig på sitt eget morsmål fordi de kun har lært norsk, er ett av mange sterke strøk i denne fortellingen.
— Karen Frøsland Nystøyl
To ting gjør hun veldig godt: Eldre familiemedlemmers erfaring med eksempelvis interneringspolitikk blir en tydelig, interessant og viktig del av bildet hun tegner av konsekvensene denne politikken har fått for mange samer i dag. At kloke, oppegående damer ikke kan uttrykke seg skriftlig på sitt eget morsmål fordi de kun har lært norsk, er ett av mange sterke strøk i denne fortellingen.
[ Kun hver fjerde forfatterdebutant er mann ]
Den andre tingen hun beskriver billedrikt og fint, er den samiske nærheten til og omsorgen for naturen. Noe som har fått Isaksen selv til å begå sivil ulydighet i kampen mot gruvedumping i Repparfjorden ved Hammerfest.
Isaksen spreller
Men å la det lille bildet speile det store, følges av en svakhet, en opplevelse av generalisering noen ganger. Mange steder er fakta godt underbygget med forskning og annen litteratur, andre steder er historien fortalt så fortrolig og nært at det virker som om Isaksen tenker «slik er det for noen jeg kjenner, da er det nok slik for alle». Isaksen selv tar også stor plass i dette som både er en bok om den samiske samtidskulturen og om Isaksen selv. Den inneholder mye lengsel, angst, opprør, stahet og skam – farget av kulturen hun er vokst opp i og av det som er påført henne av andre fordi hun er samisk – kjipe og slibrige kommentarer, oppgitthet over «kravstore samer», en generelt nedlatende holdning. Samt det å være en del av en kultur som mange helst vil bare skal være litt eksotisk pynt. Dette siste nærmest spreller Isaksen av forargelse mot. Og med rette.
[ Samiske kunstnere får oppmerksomhet fra hele verden ]
Same av i dag
Hadde Derfor må du vite at jeg er same vært en bok som satte minoritet og majoritet opp mot hverandre, hadde den blitt uinteressant og sparket bein under sitt eget prosjekt. Kapitlene der Isaksen setter fingeren på såre punkter i egen kultur er viktige – både som del av fortellingen om konsekvensene av langvarig undertrykking, men også for å skape et helhetlig og forståelig bilde av hva det vil si å være same i dag. For hva med likestilling? Hva med selvmordstall? Hva med reindriftstradisjonen og kampen om naturressursene i nord? Hva med det grønne skiftet? Og videre: Hva med lauvmakken som ødelegger viddene og det stadig stående forbudet mot joik i enkelte norske kirker? Hva med han som spør «Hva gjorde du for å vinne Samisk Grand Prix? Kastet du lasso?».
Boken har i seg kraften som finnes i engasjementet i tidlig voksen alder, en uendelig verdifull energi.
— Karen Frøsland Nystøyl
Ella Marie Hætta Isaksens bok er personlig, imøtekommende, privat, nær og insisterende i en stort sett balansert miks. Den har i seg kraften som finnes i engasjementet i tidlig voksen alder, en uendelig verdifull energi. Forandring trenger den kraften. Den trumfer lett bokens svakere sider. Som sidestilte folk i Norge, bør den ikke-samiske majoriteten og den samiske minoriteten være forpliktet på å ha kunnskap om hverandre. Den kunnskapen er nok skammelig liten hos de aller fleste som ikke har samisk bakgrunn. Ikke minst derfor bør vi lese denne boken.
