I 2009 jobbet jeg som Nav-veileder i mottaket på ett lokalt Nav-kontor. Det kom en ukjent mann inn til servicepulten hvor jeg stod. Han dro frem en pistol nesten med en gang. Jeg visste ikke hvilken vei han ville vende pistolen, han holdt den tydelig fram, men løpet ble aldri rettet mot meg eller andre.
Jeg tenkte at nå trekker jeg mitt siste åndedrag. Jeg visste at det stod om livet og frøs til is. Jeg kjente på håpløsheten, at dette kunne ingen beskytte meg fra der og da.
Nå, tolv år senere, jobber jeg fortsatt i Nav. Hvorfor i all verden gjør jeg det?
[ I ei grotte på Utøya gav AUF-leiaren eit løfte til Gud ]
De gode historiene
Frykten var overveldende i situasjonen. Likevel tok ikke frykten styringen i etterkant. Den kunne lett ha gjort det. Ikke fordi jeg var god til å stå imot, men fordi jeg opplever at organisasjonen ikke har en hverdag preget av frykt.
Befolkningsbredden er i kontakt med Nav gjennom et livsløp. Alle har en mening om og en forventning til Nav. Rett som det er møter Nav-veilederen forventninger som ikke kan innfris, som er krevende for både bruker og veileder.
Midt mellom Nav-skandaler og negative enkelthistorier kjenner jeg på at jeg brenner inne med de gode historiene
— Susanne Gjelsvik
Vi treffer de sykeste av oss når livet er på sitt verste. Vi står i førstelinjen for at folk skal få rettmessig hjelp, bli hørt og sett. Vi er ikke uten feil i Nav. Dette ser vi i media, hvor holdninger, forventninger og tillit eller mistillit ofte skapes.
Midt mellom Nav-skandaler og negative enkelthistorier kjenner jeg på at jeg brenner inne med de gode historiene. De historiene det er flest av i Nav. Det er flest historier om gode møter mellom Nav-veiledere og brukere, flest historier om mennesker som får sikret økonomiske rettigheter, flest historier om folk som får støtte og hjelp med overgang til jobb.
En helsvart dag
Jeg opplever Nav som et trygt arbeidssted i hverdagen, vi sier aldri «nå er det godt nok», vi fokuserer på å skape rammer som kan gi trygge møter med utrygge brukere.
Likevel har vi mistet en av våre etter den uvirkelige hendelsen på Årstad. Hendelsen som merket Nav for alltid. Vi vil aldri bli det samme igjen. 20. september 2021 var en helsvart dag.
I overgangen til hverdagen har jeg har tro på at hvordan vi innretter samfunnet har betydning. Har vi et samfunn der vi er gode på å se hverandre? Helsehjelp til rett tid? Og der vi har et offentlig rom der det er lett å slippe de gode historiene til?
Vi mister mye hvis vi bygger høyere gjerder, og kanskje øker det trusselnivået
— Susanne Gjelsvik
En meningsfull jobb
På tross av hva som har skjedd, er Nav mer for meg enn vold, trusler og skandaler. Vi vet hvor viktig relasjonen er, kanskje vårt viktigste verktøy for å gi hjelp. Vi mister mye hvis vi bygger høyere gjerder, og kanskje øker det trusselnivået.
Utenforskap skaper desperate og håpløse situasjoner. Noen ganger er en ikke i stand til annet enn det helt nødvendigste, og inntekt er alltid helt nødvendig. Nav har et stort ansvar for å hindre at færrest mulig havner i desperate situasjoner.
Jobben i Nav er meningsfull, vi ser endringer, overgang til arbeid og inngang til fellesskap. Vi ser de gode historiene, de det er flest av.