Hvordan skal vi bruke vår tid her på jorden og hva fyller vår tid med mening? Det ligger dypt i ethvert menneske å besvare disse spørsmålene.
I hverdagen koker disse store spørsmålene ned til forholdet mellom arbeid og fritid. For oss som er heldige å få oppleve det, er nære, trygge og meningsfulle relasjoner med våre familier det aller viktigste.
Kampen for fri tid
Gjennom arbeiderbevegelsens 150-årige historie har kampen for fritid, nemlig fri tid som vi som jobber selv kan bruke etter eget ønske, vært sentralt. Gjennom 1900-tallet kom seirene på rekke og rad: vi fikk åttetimersdagen, lørdagsfri og betalte ferieuker.
I nyere tid fikk vi på plass betalt fødselspermisjon og muligheten til å være hjemme når barna er syke. Alt dette gjenspeiler arbeiderbevegelsens stendige kamp for at vi skal kunne leve gode og hele liv med våre nærmeste.
Venstresiden har alltid hatt en grunntanke om å jobbe for å leve, ikke leve for å jobbe.
— Ingrid Wergeland
Venstresiden har alltid hatt en grunntanke om å jobbe for å leve, ikke leve for å jobbe. For det betalte arbeidet har en dobbelthet. På den ene siden er arbeidet slit og strev, på den andre siden: meningsfullt, nyttig og utviklende.
I noen jobber er det mer av det ene enn det andre, og i noen faser av livet likeså. Og det er selvfølgelig individuelt hvordan arbeidshverdagen oppleves for den enkelte i livets ulike faser.
Bollestad drømmer for smått
I Vårt Land har det gått en diskusjon om krysspresset vi mennesker står i mellom arbeidsliv og familieliv. Det å ta ønsket om kortere arbeidstid og mer familietid til inntekt for KrFs politikk, er misvisende og for enkelt. SV har en langt mer ambisiøs og progressiv politikk for alle som er opptatt av at vi skal leve gode familieliv.
I Olaug Bollestads verden er det greit at småbarnsforeldre taper på å jobbe, ved å gå ned i stilling og lønn i en periode. Bollestads viktigste politiske kamp er at disse foreldrene ikke skal «stå skolerett» fra noen karikerte ikke-navngitte personer på venstresiden.
Jeg dømmer ingen som jobber mindre av den ene eller andre grunnen. Men Bollestad drømmer for smått, og ser så mange individuelle valg at hun ikke skimter strukturene.
[ Mor: «Det er noe herlig opprørsk over å søke om kontantstøtte» ]
Jeg drømmer om sekstimersdagen
For jeg vil heller at alle skal jobbe litt mindre og leve litt mer. Jeg drømmer om sekstimersdagen. Det ville gitt oss tid og rom til hverandre det! Og det skulle ikke bare være for småbarnsfamilier med dertil hørende inntektstap, slik Bollestad tilsynelatende tilfreds ser at det er i dag.
Det er selvfølgelig ikke et moralsk problem at folk er hjemme med barna sine. Derimot har vi et samfunnsproblem når folk i vanlige jobber opplever at normalarbeidsdagen ikke passer med familielivet.
En person som jobber deltid fordi hun vil bli sykemeldt av belastningen heltid gir, har en jobb som er for tung
— Ingrid Wergeland
Det er derfor vi bør ha en arbeidstidsreform som alle kan nyte godt av. For hva er alternativet til sekstimersdagen eller trettitimers uka? Hva gjør folk i dag?
Jo, det løser familier, og da i størst grad kvinner, med å jobbe deltid. Vi vet at det kan være mange grunner til deltidsarbeid: Det kan oppleves som den beste måten å få hverdagen til å gå opp på, det er en strategi for å orke å stå i jobb og ikke slite seg ut. Det er også de som opplever å ikke få større stillinger selv om de ønsker det.
En ufri situasjon
Men det er bare den siste gruppen som defineres som «ufrivillig deltid». Og dette er en ufri situasjon å være i: er du ansatt i en lav brøk, fungerer du ofte som arbeidsplassens arbeidskraftsreserve, som på enhver fridag egentlig opplever å ha en ubrukt arbeidsdag. I tillegg til å risikere en tilværelse i fattigdom, er det ikke mye frihet og fritid som føles fri.
Økt medbestemmelse må gå hånd i hånd med kortere arbeidstid i framtidas arbeidsliv.
— Ingrid Wergeland
Men hvor dyp grad av selvbestemmelse kan vi egentlig finne i de to første forklaringene på deltid? Vi vet at når arbeidsplasser har stor grad av medbestemmelse på hvilke vakter folk skal ta, ønsker folk å jobbe mer enn om de bare «innplasseres» i vaktlista.
Det er derfor økt medbestemmelse må gå hånd i hånd med kortere arbeidstid i framtidas arbeidsliv. En person som jobber deltid fordi hun vil bli sykemeldt av belastningen heltid gir, har en jobb som er for tung: det er ikke mye frivillighet over det.
[ Jan Tore Sanner: «Sekstimersdagen vil vært et sjumilssteg tilbake til fortiden» ]
Handler om strukturer
Deltidsproblematikken setter spor, og da i særlig grad i kvinners liv, fordi det påfører kostnader knyttet til tapt pensjon, mindre grad av medvirkning på jobb og åpenbart lavere lønn.
At det i langt større grad er kvinner som jobber deltid enn menn, viser at det koster mer for kvinner å jobbe fullt. Dette er ikke summen av en rekke individuelle valg, men resultatet av strukturer.
En rekke undersøkelser viser at frustrasjon over fordeling av husarbeid er en viktig kilde til krangel og dertil samlivsproblemer, og det er kvinner som gjør mest husarbeid. Det er derfor kampen for likestilling ikke bare er en kamp for lik lønn for arbeid av lik verdi, men også for lik fordeling av arbeidet i hjemmet.
Sekstimersdagen er løsningen
Det finnes en annen varsellampe som blinker. Den var på før koronaens hjemmekontorfase, men har kanskje blitt klarere for flere den siste tiden: For sammen med kampen for kortere arbeidstid, må vi passe på å hegne om det som er vår egen tid. Vi må sikre skillet mellom arbeid og fritid. Når begynner og slutter en arbeidsdag?
At vi skal kunne avgrense hva som er arbeidstid, er en seig kamp som stadig møter nye utfordringer. For arbeidstid er tiden sjefen disponerer og styrer dine hender og tanker. Betyr det at du forventes å sjekke og svare på epost på kvelden, eller at du må å stille på jobb på det som skulle være en fridag?
At vi skal kunne avgrense hva som er arbeidstid, er en seig kamp som stadig møter nye utfordringer.
— Ingrid Wergeland
Dette er utfordringer som er ulike i ulike jobber, men forventningen om alltid å skulle være tilgjengelig, på den ene eller andre måten, er vi nødt til å ha markerte grenser mot. Det kan ikke være opp til den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver i «dialog» som det gjerne heter. Da har man lite forståelse av maktforhold på arbeidsplassen.
I kampen for et moderne familievennlig og likestilt arbeidsliv, står sekstimersdagen igjen som løsningen på vår tids krysspress. Det er en fellesskapelig løsning som alle får nyte godt av. Det er langt bedre enn Bollestads individuelle løsninger på kollektive problemer.
[ Mimir Kristjánsson: «Det er mor som taper på lik fordeling av permisjon» ]
