Klimasaken i historisk perspektiv

For 30 år siden ble boka Om trær kunne gråte utgitt med støtte fra Miljøverndepartementet og med forord av miljøvernminister Sissel Rønbeck. Forfatteren Bo Landin kunne på tur med Dagsrevyen i Nordmarka slå fast at nesten ikke et eneste tre var friskt. Professor Gunnar Abrahamsen, som hevdet noe annet, fikk sitt pass påskrevet. Dagbladet, som tidligere hadde skrevet om at store deler av tysk skog allerede var sterkt skadet eller død, kunne fortelle at nå var helsetilstanden i norske skoger like dårlig som i Tyskland. Avisen oppga et areal som var like stort som hele det norske skogarealet, som skadet. Miljøvernminister Torbjørn Berntsen kunne på begynnelsen av 90-tallet opplyse om at et skogareal som var større enn skogarealet i Norge var ødelagt – i Norge. Det ble bevilget store summer til forskningen på skogdøden. I Tyskland ble det startet ett forskningsprosjekt i uka over en tiårsperiode, deriblant et prosjekt som skulle forske på forskningen. I ettertid skulle det imidlertid vise seg at skogen i denne perioden hadde en spesielt god tilvekst. Hvordan var dette mulig?

I boka Om trær kunne gråte innleder Bo Landin med et lengre sitat av åpningsfabelen i Rachel Carsons Silent Spring (Den tause våren) som forteller om en by der alle levde i harmoni med omgivelsene. Men en dag endret alt seg. Livet syknet hen og døde. Fuglesangen forsvant, og alt ble stille.

Boka til Carson fra 1962 handler om ødeleggende effekter av plantevernmidler og spesielt DDT som blant annet skulle medføre at skallene på fugleeggene ble for tynne. Boka ble en bestselger. Al Gore skrev i et senere forord til boka om hvor stor innflytelse den hadde hatt på ham. I Norge har både tidligere kirke, utdannings- og forskningsminister Gudmund Hernes og Jørgen Randers, BI-professor og medforfatter til Limits to Growth(Hvor går grensen?) beskrevet bokas store betydning for det de henholdsvis kaller den økologiske revolusjon og bærekraftsrevolusjonen. I forskningsrapporten Hot Topic – Cold Comfort sammenligner sosiologiprofessor Hernes endringene i folks oppfatning av verden etter 2. verdenskrig med overgangen fra det geosentriske verdensbilde til det heliosentriske for rundt 500 år siden. I en viss forstand betyr den økologiske revolusjonen en tilbakevending til et geosentrisk verdensbilde med mennesket i sentrum. Det som hender på jordkloden er ikke lenger syklisk, men bestemt av våre handlinger. Hendelsene er igjen med på å danne folks oppfatninger. Hernes ramser opp 7 slike hendelser eller landeplager. Befolkningsøkning med påfølgende ressursknapphet og forurensning og katastrofal global oppvarming er kanskje de viktigste. Ifølge Hernes er det ikke argumentenes styrke som former vår oppfatning, men snarere eksistensielle trusler som knyttes til de nevnte fenomener. Han er fullt klar over at dette kan tolkes som tegn eller varsler om endetiden – armageddon eller kanskje rettere sagt thermageddon – altså at dette ikke er annet enn en ny eskatologi eller endetidslære, men avviser dette med at denne gangen er det annerledes. Nå er tegnene på undergangen mer overbevisende.